Noen tanker i uke 34

[Katha_]

 

Endelig begynner fødselen og nærme seg, men selv om det ikke er så lenge igjen nå begynner jeg å bli rimelig lei. Bekkenet gir meg en del plager for tiden og det er vanskelig å komme seg opp av seng og sofa.

 

Jeg er konstant sulten. Til nå i svangerskapet har jeg lagt på meg 18 kg! uten at jeg har spist særlig usunt. Jeg holder meg til frukt og vann istedet for godterier og brus, men kiloene kommer på likevel.Går tur i skogen så og si hver dag og grovt brød med leverpostei eller brunost er favorittmat. Kan føye til at jeg var ganske spinkel før jeg ble gravid, men ligner ikke så mye på en jenta lenger.

 

Jeg var hos jordmor i forrige uke og hun mente at jenta i magen kom til å veie ca 4 kg ved fødsel (kanskje ikke så rart!). Etter å ha fått en fin omvisning på sykehuset sammen med min kjære begynner jeg å lure veldig på hvordan fødselen kommer til å bli. Jeg kan faktisk ikke fatte at kroppen min skal gjennom noe dette. Kommer jeg til å tåle det? Jeg lurer også en del på hva jeg bør velge med tanke på bedøvelse. Jeg har venninner som mener epidural burde være obligatorisk smertelindring. De har hatt fine fødsler uten for mye smerter. Og ikke minst de har vært ”til stede” store deler av tiden.

 

Noen som har noen tanker rundt bedøvelse og smertelindring?

 

Jeg tar også i mot gode tips til tidsfordriv. Kroppen min er rastløs, men jeg prøver å begrense ryddelysta for å spare på kreftene.

 

Lykke til alle dere som også skal føde snart. Vi har heldigvis mye godt å glede oss til også.

 

[☆Mathilde]

Hei

 

Jeg er i uke 35 nå, og er både lei og ikke lei av svangerskapet! Har mange tanker om fødselen for tiden, og må si jeg gruer meg mer denne gangen enn hva jeg gjorde med nr 1. Nå vet jeg jo hva slags smerter jeg går til, og hvor slitsomt fødselen er for kroppen. Hadde en ganske lang fødsel med min første. Varte i 26 timer alt i alt, og må bare si at det var utmattende. Men allikevel er det overkommelig. Kroppen venner seg til smertene som blir sterkere og sterkere, og vi er bygd for å tåle smertene under fødsel, selvom det er slitsomt. Viktig å fokusere på at disse smertene, i motsetning til andre smerter, er GODE smerter for kroppen. De er helt ufarlige smerter, og det kommer noe utrolig flott ut av det! Smerter er jo egentlig kroppens måte å melde i fra til oss om at noe er feil/galt/farlig. Derfor blir vi lett nervøse og adrenalinet pumper i kroppen når vi føler smerte. Noe som igjen fører til at vi spenner oss og ikke klarer slappe av. DERFOR blir riene vanskelig å tåle. Slapper vi av og puster oss gjennom fødselen går det så mye lettere. Jeg brukte ingen form for medikamentell smertelindring sist, og er super stolt av det! Selvom jeg vet hvor tungt en fødsel kan være, kommer jeg også denne gangen til å føde helt naturlig. Bruker badekar og dusj. Steriltvannspampler og massasje. + akumpunktur, om det er mulighet for det når jeg kommer. Råder deg til å ikke lytte til alle rådene om at epidural er tingen og da kom de til himmelen føltes det ut som, osv. osv. osv. Det blir for dumt for meg å høre på. Vi er som sagt født til å tåle å føde, og så lenge fødselen går som den skal er det ingen grunn til å utsette barnet for unødvendig medikamentell bruk. Dessuten er det mye større sjanse for at fødselen blir veldig lang og at forskjellige komplikasjoner oppstår.

 

Dette var mine tanker rundt smertelindring, og vi er alle forskjellige.

 

Gruer meg til fødselen, men gleder meg også like mye!!! =) =)

[paula28]

Jeg er i uke 30, men har født tidligere. Da brukte jeg akupunktur og lystgass. Epidural ville jeg ikke ha (høres så vondt ut å sette den! Og så varer fødselen visstnok lenger).

Jeg syns akupunktur var helt greit, men ble litt kvalm og fjern av gassen, så til neste fødsel tror jeg at jeg vil prøve kun nåler først (så får vi se etterhvert).

Smertene var intense, men litt av en opplevelse, både positiv og negativ. Jeg gleder meg til fødselen, men vet at det blir sikkert like vondt denne gangen. Og pleierne og samboeren min var flinke og fikk meg til å føle meg helt trygg hele tiden. For meg var fødselen en nydelig mental opplevelse!

[Mamman til Ovedie]

Vi er i uke 34 og dette er vårt første barn :-) Vi gleder oss veldig.. Tror jeg har ett veldig sunt og realistisk forhold til det at jeg skal føde barn om ikke lenge. Har hørt veldig mange historier, på godt og vondt, men ikke latt meg skremme. Sitter med mye kunnskaper når det gjelder hva kroppen vår er laget ofr å takle og ser på fødsel som positiv smerte ja :-) Er i utgangspunktet klar for naturlig fødsel uten spesiell smertelindring.. Men kjenner jo til at uventede ting kan oppstå, slik at jeg er åpen.. Det er ikke snakk om å komme gjennom det uten noe for enhver pris. Merker på kroppen nå at det begynner å ta på. Har i natten som var hatt litt stikkesmerter i underlivet. Kan dette være hodet som er iferd med å feste seg? Var ikke verre enn at jeg fikk sove videre etter en liten stund.. Har vært stor aktivitet på det lille lykketrollet i dag så jeg er ikke bekymret.. Skal til jordmor i morgen så jeg skal snakke med henne om det og mye annet :-)

 

Er jo fremdeles i 40% jobb.. Men merker at det begynner å bli på tide å legge inn årene tror jeg.. Er ikke spesielt mye overskudd til noe som helst når en kommer hjem fra jobb..

 

Til dere som har født tidligere; hvilke forventninger hadde dere før første gang ? Og svarte den virkelige fødselen til det dere hadde forestilt dere på forhånd ?

[Zupermam]

Hei! Jeg går i uke 33, og bærer min andre sønn:). Vet du hva, det er ingenting du kan gjøre for å forbedrede deg, bortsett fra at du skal vite at dette klarer du helt fint! kroppen din er lagd for dette, og selv om du kommer til å ha litt vondt, er det ikke slike smerter som du er vant til. Innimellom riene er du også helt smertefri, og jeg hjelp meg selv veldig ved å tenke "ok, da var det en rie mindre igjen", for hver vee som kom og gikk.

 

Jeg fikk en kjempesønn på nesten 5 kg sist,men har ikke noe redsel for denne fødselen, tvert i mot gleder jeg meg, fordi jeg denne gangen er mer forberedt på at jeg faktisk skal bli mor igjen! hehe, sist visste jeg jo at det kom en baby ut av meg, men alikevel var det veldig surrealistisk og merkelig:)

 

Jeg anbefaler epidural. Ikke vond å sette i det hele tatt, og jeg hadde full følelse i bena, slik at jeg gikk rundt under åpningstiden. Smertene ble veldig dempet, og kan vel mer beskrives som sterkt ubehag, istedet for smerter. Jeg fikk drypp samtidig, slik at fødselen ikke ble sinket av epiduralen. Han kom ut med nesa opp i tillegg til å være stor, men alikevel synes jeg at det var en fin fødsel.

 

Anbefaler også modningsakupunktur. Den bør man starte med i uke 36-37 tror jeg.

 

Lykke til!

[Lukkeleg]

Hei! Eg er førstegangs så eg veit lite om kva som ventar meg, men har ei ganske avslappa innstilling til det. Ville berre komme med ein liten kommentar til det som vart sagt om kvalme pga lystgassen:

 

I følge jordmor er dette ei vanleg feiloppfatning (prøvar ikkje å seie at du ikkje vart kvalm - for det veit du sjølvsagt best sjølv! -men seier berre at det kanskje ikkje kom som ein følge av gassen). Lystgass skal visstnok ikkje ha den virkninga. MEN, dei aller fleste vil bli kvalme og kaste opp i løpet av ein fødsel. Dette kjem av intensiteten i smertene. Ofte prøvar ein gass når smertene tar seg opp - dette vil då vere samtidig som kvalmen kjem og så antar ein då at det kjem av gassen.

 

Kanskje dette ikkje var slik i ditt tilfelle - men jevnt over er det visst slik. For min del gjorde det til at eg ombestemte meg frå å ikkje ville prøve lystgass (pga frykt for kvalmen) til å ville prøve det ut likavel. Så får vi sjå om eg trur like mykje på dette i ettertid eller ikkje :-)

[Katha_]

Tusen takk for mange svar. Jeg tror jeg skal ta det litt som det kommer. Vet jo ikke helt hva jeg går til:) Hvis fødselen drøyer ut og smertene blir for heftige, så er det vel mulig å sette epidural. Men, det kan jo være det holder med varm dusj, lystgass og kanskje akupunktur.