2-åring i slosskamp!

[meg og jentene]

Jeg har vært vitne til at min egen snart-toåring har vært veldig hardhendt mot en lekekamerat, som hun kjenner godt og jeg vet hun egentlig er veldig glad i. Jeg ble selv helt fortvilet av å se det og lurer på hvor vanlig det er at de små kan være sånn, eller om det er oppdragerrollen vår som har sviktet.

 

Altså, to stk småbarn lekte, mitt barn ble sint fordi de begge ville ha samme leke. Kombinert med at jeg tror mitt barn helst ville ha alle lekene helt for seg selv, og det andre barnet ville leke sammen med mitt barn. Plutselig hørte vi et kjempehyl fra begge og så hadde mitt barn liksom angrepet det andre barnet! Holdt det andre barnet hardt fast med begge armene og så veldig sint ut. Vi foreldre måtte skille dem, mitt barn fikk skikkelig streng tilsnakk og det andre barnet hylgråt og ble trøstet. Jeg ga mitt barn en sjanse til, som hun forspilte to min senere ved å dytte det andre barnet, så da tok jeg med meg mitt barn hjem som straff, for jeg vet hun egentlig hadde lyst til å være der vi var.

 

Prøvde å snakke med henne om det etterpå, men vet ikke om det kom gjennom. I følge barnehagepersonalet er hun ikke en som slår i barnehagen, er bare grei der, men jeg har flere ganger i det siste sett henne forsvare seg fysisk når hun er uenig med noen. For et par uker siden slo hun til en mye større gutt på offentlig lekeplass, han var sikkert 4 år eller noe sånt, fordi han ville ta hennes leke.

 

Tips,erfaringer, råd: takk takk!

[firkløver`n]

Hei, ville bare si at det er vanlig at unger opp til 3 år er veldig fysiske i sin lek med andre, det er deres måte å være sosial på, hvis dette forstetter utover denne alderen så kan det være at barnet ikke helt har forstått de sosiale kodene og prøver å være sosial på den måten det kjenner til. Når barna er så små så bør man nok være forsiktig med å fordele skyld i slike situasjoner men heller referere til barnets forståelse av situasjonen. hva skjedde med ditt barn og hvordan hadde hun det når situasjonen oppstod. kanskje du finner ut at det var en misforståelse som skapte situasjonen og gjorde henne frustrert, for unger har ikke så mye " språk " enda når de er små. i barnehagen kan du forespørre deg om de kan observere hvordan hun takler situasjoner som oppstår, om hun er flink til å si ifra muntlig eller fysisk ved å trekke seg tilbake eller ivrig ta leken tilbake. Men uansett, dette er veldig vanlig og det holder kanskje at du inviterer barnet til å forklare for det på sin måte hvordan det oppfattet situasjonen, for dere voksne ser på, mens barnet er i situasjonen og oppfatter den annerledes en dere som er utenfor. Greit å ha grenser for hva som godtas eller ikke, men dere som voksne må vise barnet hvordan det kan løse situasjonen uten at skyld blir fordelt eller at dere blir frustrerte. Ta omvendt taktikken, og lær barnet å sette seg i en annens situasjon. lykke til fra ei som har en veldig veldig bestemt 2,5 årig jente som vet å stå på kravene sine og forhandler skjeldent.