Samboern min er et normalt oppegående og intellegent menneske

[2 små orkaner]

hvordan kan det da være at han når det kommer til barna blir forvandlet til et tilltaksløst spørsmålstegn? Er det latskap, mangle på interesse eller min egen skyld i og med at jeg da må ta styringen for at ting blir gjort?

 

Tar sjeldent morgen- og kveldsstellet. Vet ikke forskjell på bleiene deres. Når han endelig MÅ ordne med barna spør om alt fra hvor klærene deres er til hva de skal spise.

 

Jeg er hjemme i permisjon med minste, men forsøker samtidig å ta litt kurs (deltid) i tillegg falder all husarb. på meg. Merker jeg snart har fått nok -har noen gange lyst å rømme hjemmefra. Han skylder sin manglende hjelp med at han MÅ jobbe mye da han har egen virksomhet.

 

Noen gode råd til hvordan jeg skal få ham mer involvert i de praktiske ting rundt barna?

[ana baroma]

jeg har heldigvis en mann som stiller opp så mye han kan rundt barna. men han er bittelitt hjelpesløs (eller er det bare det at det er jeg som har tatt kontrollen tro?) rundt slikt som klær og mat. Jeg har kommet til at han gir minsta det han føler for innenfor middag-brød og yoghurt. Han vet hvor det står middagsglass (om det blir for kompolisert), det er alltid pålegg og brød + yoghurt i kjøleskapet. Så styrer han det, og spør han av gammel vane - så sier jeg at det får han fikse selv, hehe. Klærne passer jo ikke i farge og slikt, men det får nå bare være. Dessuten er han en mester til å ta de med på tur når jeg vil rydde hjemme eller bare være alene.

Gi han ansvar, stikk av en stund, og godta at han ikke gjør det samme som deg - det er stikkord jeg kjenner meg igjen i:)

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg vet ikke hvorfor noen gjør slik. Men hører om flere tilfeller.. Min kan også litt av de tendensene. Husker aldri navn på primærkontakter f.eks. Og har langt fra samme kontroll som meg. Jeg føler det mange ganger det er slik at han gidder ikke ta ansvar fordi han vet at jeg gjør det.. Men jeg er litt av den typen som setter hardt mot hardt og har gjort det fra første stund. Jeg hadde ikke finnet meg i å gjøre alt husarbeidet selv f.eks. Men på den andre siden så klager jeg ikke på måten han gjør tingene. Når han skal levere barna i b.hagen finner jeg aldri fram klær til dem, det må han gjøre selv. Så i stedet for å klage når han brukte sunne eller for små klær på dem. Så sa jeg til han at han måtte være med å gå gjennom klærne til barna så han visste hvor de var i skapet, for vi bruker mye penger på klær og da er det dumt å ikke bry seg om klærne.. osv.. Husarbeid gjør vi ofte sammen. Men han tar aldri intiativ til slike ting selv, så da sier jeg. Nå vasker jeg gulvene så støvsuger du. Så vasker eg kjøkkenet så tar du badet. Ellers er han veldig flink til å vaske klær da, selv om han ikke er god å få de inn i skapet etterpå..

 

Men jeg tror det er viktig å snakke sammen. Fortelle han at du trenger hjelp. Og bli enige om arb.deling.. Kanskje vært en ide og hatt faste oppgaver. Jeg vet ikke, men det som hjelper og redder oss fra slike ting er at vi snakker sammen.

[trollmamma]

Me damer er jo generelt flinkere til å sjonglere fleire ting på ein gong enn menn ;o)

 

Her i huset er det eg som har mest ansvar og mest jobb -rett og slett fordi det er eg som er mest heime og mest med barna, han har ein jobb som gjer at han i (lange) perioder er borte.

MEN når han er heime er han super flink til å ta seg av barna, avlaster meg utene at eg må be om det. Når det kjem til husarbeid, så erhan ikkje så flink på eige initiativ, men gjer ting som eg ber han om, og han kan shine opp kjøkkenet på eige initiativ til eg kjem heim frå jobb.

 

Men når det kjem til klær har han null peiling. Men eg kommenterer ikkje sammensetninger og at minsten har ein kvit og ein lilla strømpe ;o) Sånt er i lengden uviktig, og barnet er jo kledd etter været så da.

 

Men gode råd?

Tja, la han gjere ting på sin måte, ikkje kommenter og bit det i deg om du ikkje er heilt fornøygd. Og la gradvis (etter som kompetansen synker inn ;o) meir og meir ansvar komme over på han.

De er to om dette, og det skal funke begge veger. Ikkje rett at ein skal ha alt ansvaret. Men er han van med det så kan det bli litt mykje å få alt i fanget på ein gong, så ta det litt gradvis. Det viktigaste først????