Hvor mye bekymrer du deg for det ufødte barnet?

[Mamma til 2 gutter(01 og 08)<3]

Jeg føler at jeg bekymrer meg hele tiden.Sparker han litt lite en dag tror jeg noe er galt.Men sparker han mye og hardt tror jeg noe er galt da også.Er dette normalt?.Er redd at noe skal skje med han før fødsel eller under fødsel.Vi prøvde i mange år for å bli gravide så kansje det er derfor.Vist noe skulle skje så er det ikke bare å bli gravid igjen.

Føler meg litt unormal som tenker sånn hele tiden.Er i uke 34 nå og merker at det nærmer seg :-)

[Lacey*har fått erta]

Er vel ikke unormalt at du føler deg engstelig til tider. Tror alle gravide er det. Plutselig er det et liv må passe ekstra på

Når du skriver at dere har prøvd lenge for å bli gravide også, så sitter vel redselen for at ting ikke skal gå bra der. Høres helt normalt ut synes jeg, dessverre får jeg vel si.

Håper du får tid til å kose deg litt med svangerskapet også?

Selv er jeg redd hele tiden. Tidlig i svangerskapet var jeg redd for at barnet skulle dø eller bli født for tidlig. Dette er p.g.a at jeg hadde en tidlig vannavgang og måtte ligge fra uke 17.

Barnet mitt har en spesiell sykdom som gjør at legene og vi ikke vet om han kommer til å overleve utenfor livmoren. Så jeg tenker masse på det og har mine dager hvor jeg er livredd jeg også. Men så må jeg ta meg sammen og tenke på at det er stor sjanse for at han kommer til å klare seg! At jeg er heldig som er gravid og har mulighet til å få et barn. Det finnes så mange andre som har det værre enn meg selv. Det hjelper meg å tenke på denne måten, for da begraver jeg meg ikke i negative tanker

 

Lykke til videre

[Mamma til 2 gutter(01 og 08)<3]

takk for svaret

Håpe alr går bra med deg og babyen

Jeg skal prøve å gjøre som deg og tenke positivt

Lykke til :-)

[babyfrøken *mamma*]

Jeg er også ekstremt mye bekymret. Egentlig ikke på en sånn dag til dag basis, for hun er jevnlig aktiv, så jeg rekker sjelden bli noe særlig bekymret før jeg kjenner henne igjen, men jeg er fryktelig redd sånn generelt. Får meg ikke til å tro at det faktisk skal gå bra, og at det skal komme en levende baby til oss om en liten stund.

Har det viktigste av utstyr og sånt i orden, men det er pakket veldig godt ned, så ikke det skal virke som jeg "forventer" at det skal gå bra liksom... Er 30+3 idag. Er jo helt koko å tenke sånn, men er ikke så lett å være fornuftig alltid...

 

Vi ble gravide med en gang vi tenkte tanken, og alt tilsier at alt skal gå fint, så jeg har ingenting "fornuftig" å forklare det med. Tror bare det er en del av dette konseptet jeg, er jo ganske utrolig at det i det hele tatt går an liksom! (",)

 

Masse lykke til!

 

[husmus &2]

Åh, jeg har det også sånn! Her bekymres det i ett sett. Han er aktiv hver dag, men på dager hvor det er mindre aktivitet blir jeg kjempestresset, og som BABYFRØKEN, så har jeg kjempeproblemer med å se at det faktisk skal komme en sunn og frisk baby ut til slutt. Føler jeg bør være litt pessimist for at jeg ikke skal "ødelegge" noe ved å tro at alt vil gå bra.

Nå er jeg 30+5, og har ikke hatt noen problemer under svangerskapet i det hele tatt. Vi ble gravide bare ved å tenke tanken, så jeg tar meg selv i det og tenke at det har vært for enkelt.

Jeg skjønner at det er helt vanlig å bekymre seg, og det vil vel aldri slutte, men det skal bli digg å slippe og være alene om det om ikke så altfor lang tid. Da kan jeg heller bruke all energien på å lure på om han puster om natten og om han får i seg nok melk.... sukk!

[babyfrøken *mamma*]

Heh, ikke sant?! Bekymringene har nok kommet for å bli... Og dette gjorde vi frivillig!! ;o) Men det er tross alt litt godt at det er flere av oss som tenker likt, det må jo bety at de syke tankene våre tross alt har et snev av noe normalt over seg ;o)

 

Masse lykke til!!! (vi to har jo termin med bare to dagers mellomrom, morsomt (",) )

[Lilja121]

Jeg er faktisk ikke bekymret i det hele tatt. Regner med at dette går veldig bra - det gjør det jo i de aller fleste tilfeller. Kan faktisk ikke huske å ha vært spesielt bekymret en eneste gang i løpet av de 32 ukene jeg nå har vært gravid. Men jeg hadde ikke store problemer med å bli gravid.

 

Du kan jo trøste deg med risikoen for at noe nå skal gå galt er enda mindre enn for noen måneder siden.

[Bare meg...]

Du er ikke alene om å bekymre deg! Jeg har en jente fra før, og det gikk helt fint, men allikevel bekymrer jeg meg!

 

Men, det er faktisk litt sånn nå at man som (høy)gravid SKAL bekymre seg! Det er det jeg har fått høre hvis jeg har tatt kontakt med legevakt eller sykehus. Forrige graviditet var jeg på sykehuset, for jeg hadde mye kynnere og lurte på om jeg lakk fostervann, og en mannlig lege sa til meg: du SKAL ringe hvis du lurer, det er derfor vi er her, og det er ikke sånn at din kvote er brukt opp nå, du skal ringe igjen hvis du lurer!

 

Ble også tatt veldig seriøst på legevakta da jeg mistenkte høyt blodtrykk. Jeg fikk komme rett inn, og det viste seg at det var litt høyt, og jeg ble fulgt godt opp! Fikk komme rett inn dagen etter også.

 

Så selvom vi nok fort kan bekymre oss, så skal vi ikke tenke at det er galt å gjøre det! Men, hater selv å føle meg hysterisk og bekymra, men de gangene jeg har ringt har jeg fått høre at det er helt greit når man er gravid!

 

Med dette mener jeg ikke at du nødvendigvis bør bekymre deg, men at det faktisk er helt normalt og helt riktig å gjøre det!

 

Lykke til!

 

 

[LadyBlackJack]

Jeg bekymer meg når småen er lite aktiv...driver da å trykker på magen til jeg får svar!

Stakkarsliten,vekker han sikkert uødvendig mye.

:/

Samboer er overbevist om at småen kommer til å hate meg gr det! huffda...

[AO3]

Jeg tror nok vi alle bekymrer oss - det er jo det foreldre gjør! Enten man har prøvd lenge, eller spiren satt med en gang. For min del var jeg så heldig å bli gravid med en gang, men jeg skal love deg at jeg ikke tenker at "hvis det går galt nå, blir det sannsynligvis lett å bli gravid igjen" - for jeg vil jo ha DETTE barnet.

 

Vi skal bekymre oss over disse barna de neste 18+ årene, sånn er det bare. Antagelig helt til vi dør selv.

[Sunnybeach4gull :)]

Hadde æ sku gådd å bekymra mæ ville æ vært innesperra en plass nu :-/ Så æ prøve tænke annerledes, nemli at babyen min liggge godt beskytta inne i mæ å ingen kan skade kan.

 

Men har derimot bynnt å fådd tanka om ka som skjer når han kommer ut å ikke e beskytta av mæ mere på samme måte, men regne me at d e morskjærligheta som bare blir sterkere å sterkere for hvær dag som går, som gir åss sånne tanka :-)

[LilleBjella]

Bekymrer meg lite. De første ukene var jeg innstilt på at dette kunne gå gæli, og at det var lite jeg kunne gjøre med det. Hadde en bitteliten blødning for noen dager siden, den første i svangerskapet, og da ble jeg påpasselig med å kjenne etter at alt var som det pleide å være. Og det er det, heldigvis. Jeg har spist ting som det anbefales at man skal holde seg unna, og bekymrer meg ikke for det. Spekemat, muggoster og krabbeinnmat har liksom vært det jeg har pugget er uheldig, men plutselig hadde jeg slukt en medium stekt biff på restaurant en dag. Ops. Men gjort er gjort og spist er spist. Har også jogget og trent i hele svangerskapet, og jeg vet det er noen som mener det er uheldig. Men jeg ville selvfølgelig blitt knust om noe SKULLE skje, men sannsynligheten for det er veldig liten, og jeg orker ikke gå rundt å tenke hvis-om-atte hele tiden.

 

MEN, jeg bekymrer meg derimot mer for tiden etter svangerskapet. Om hvordan dette skal gå i det hele tatt:) Om barnehageplass, oppdragelse, hvordan bikkja mi skal takle å bli storesøster, osv.