samboer blir deprimert av meg og kranglingen...

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har en liten gutt på 2 mnd nå, etter han kom har vi kranglet nesten hver dag. Hovedgrunnen til krangelen er fordi jeg syns han avlaster meg for lite og bruker minimalt med tid på sønnen sin. Han er ekstremt flink ellers, gjør alt husarbeidet og slikt. Jeg har en svært lav jernprosent i blodet som nå ligger på 3 (skal ligge på mellom 15 og 150)

 

De siste dagene har jeg derfor bodd nede hos foreldrene mine fordi han trenger tid (han har ingen familie eller venner i nærheten, da han flyttet hit for et år siden pga meg)

 

Men nå fikk jeg vite at han trenger enda mer tid, fordi kranglingen vår gjør han deprimert. Har hatt depresjoner selv for flere år siden, og veit hva han går gjennom. Da jeg sa til han at jeg visste det, og at jeg syns det var greit å ha personer rundt meg som viste tydelig at de brydde seg om meg sa han at det hadde han nå (broren hans er her en uke og han mener vel de på jobben hans) så han trengte tydeligvis ikke meg.

 

Men skjønner ikke hvordan han mener vi skal kunne få et forhold til å funke hvis jeg gjør han deprimert.

[Anonym bruker]

Det er jo tydlig at ikke det er deg som person men deg som krangler som gjør han deprimert. Still deg selv spm, er det nødvendig med all den kjeftingen, tydligvis gjør han mye i forhold til mange - han tar faktisk seg av all husarbeid og slikt. Men viser han ikke deres barn noe omsorg? Skifter han ikke bleier, koser, legger osv?

Er det ikke kanskje du som forventer litt vel mye???

[Anonym bruker]

Han skifter bleier og når han først tar ungen er han kjempe flink. Men han er overbevist om at han kommer til å bli som faren sin som bare dreit i alt. Men han tar aldri ungen uten at jeg må spørre først, og da har jeg fått skikkelig problmer med skuldre og armer og klarer så vidt og bære ungen i mer enn 5 min. Er flere enn meg som kommenterer at han ikke er så ivrig ovenfor ungen. Før sønnen vår kom var han skikkelig entsuiastisk, men nå kan han lett kjefte på ungen (2 mnd gammel) fordi han skriker.

 

Er mulig jeg forventer for mye, men jeg trenger sårt litt avlastning...

[Anonym bruker]

Du sier du bor nede hos foreldrene dine nå..

De bor altså ikke så langt unna.

Kunne de avlaste litt kanskje? Så kan du og din kjære få litt alene tid, og du vil kanskje bli mer uthvilt og mindre sur....

 

Bare et forslag.. Trenger jo ikke være mer enn et par timer av gangen.

[Ooops I did it AGAIN]

For meg høres det ut som han gjør det han kan og som han vet han får til. Barnet er bare 2 mnd, og det er vel ganske vanlig at mor er nærmest denne tiden..

Kanskje er han usikker på hvordan han skal trøste eller gripe an situasjonen? Med erfaring fra en far som var fraværende, er han vel redd for å gjøre ting feil.

Dersom barnet var noe han gledet seg til før fødselen og var med på å planlegge, så er jeg sikker på at dette retter seg. Ikke bare en far jeg har hørt som synes det er enklere når ungen blir litt eldre og enklere å få kontakt med.

 

Når han gjør så godt han kan med det han VET han kan, er det ikke rart han blir nedfor og irritabel når takken er kjeft;) Er en travel og krevende periode dere er inne i nå. Dersom han er på jobb hele dagen og ikke får sove skikkelig på nettene er det mulig du bare må ha tålmodighet. Du har jo muligheten å slappe av mellom slagene på dagen også

 

Håper dere finner ut av det.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

De har avlastet oss en del, men det hjelper liksom ikke. Han er helt super når vi er alene, er ikke det, men når ungen kommer tilbake er det tilbake til det samme gamle. Og jeg er ikke så veldig sur, men når jeg må bruke 2 timer på å vekke han for å i det hele tatt få han opp dagen før barnedåpen slik at vi kan ordne istand til den begynner jeg å bli lei. I kirka trua han med å gå sin vei rett før gudstjenesten begynte.

 

Nå er ikke jeg den eneste som reagerer på oppførselen hans. Broren hans reagerte også, på hvordan han var mot meg og hvor lite han faktisk tok ungen. og hvor lite han gjorde når han først hadde han. Tok 0 intiativ, så broren hans ga han små hint om at han kanskje måtte gi ungen mat, eller gå litt med han, henge han over skuldrene osv. Sambo hater at folk sier hva han skal gjøre, så da blei han sur på meg fordi broren blandet seg inn. (jeg hadde ikke noe med det å gjøre i det hele tatt, og det veit sambo)

 

Begynner å bli litt frustrert:s virker liksom ikke som om han bryr seg så mye om meg lengre.

 

Nå skal det sies at vi hadde to gode dager inni dette her da, og krangla ikke og hadde det super koselig. Dagen etter jeg hadde sex med han var han blid som en lerke, men kan jo ikke ha sex med han hele tiden, spes siden ungen faktisk ikke vil sove alle nettene ennå.

 

Han har også begynt å tvile på forholdet vårt, så får meg ikke akkurat til å føle meg sikker...

 

Huff, er nesten slik at jeg kunne ønske han var mer lik broren, tar en nattevakt innimellom, smiler når han har ungen og ikke himler med øya når jeg spør om han kan ta han litt, hjelper meg med å bære poser inn fra bilen når jeg gjør det, og ikke bare sitter og ser på.

[Anonym bruker]

Men hva når mor har sterkt behov for hjelp når hun er mye sliten pga lavt stoffskifte og jernmangel? og i tillegg har store smerter i armene og skuldrene når hun bærer på ungen? Jeg har fått beskjed av legen at jeg ikke kan bære så mye på gutten vår, og hadde regna med at sambo ville stille opp litt mer da.

 

Er jo ingenting annet jeg vil enn at han skal få god kontakt med ungen, men nå gir han fullstendig faen liksom:S

 

Han kan skifte bleier, men gjør det aldri uten at jeg spør han. Og da som oftest etterfulgt av et stønn og himling med øya... Også klager han over at jeg aldri rydder, men de gangene han har ungen og jeg tenker jeg kan rydde litt får jeg kjeft fordi jeg kunne jo ikke begynne å rydde så seint på kvelden:s jeg blir bare så forvirra:S

[Anonym bruker]

Synes i grunnen det høres ut som dere begge er ganske umodne og ikke har tenkt over ansvaret og arbeidet det er å sette barn til verden. Det ER et slit første tiden, og det vet alle. Siden du muligens ikke ammer (ser at broren mente han skulle matet ungen) så er det vel ingen grunn til at ungen skal bli mer knyttet til mor enn til far. Og det er de færreste ungene som sover hele natten når de er 2 mnd.

Høres forresten ut som du har god hjelp i onkel, og det er jo bra.

 

Synes kanskje dere begge må jenke forventningene en del og innse at dette er en tid hvor dere vil være slitne og trøtte og ikke klare med samlivet på samme måte som før. Det er bare en periode, og med den rette innstillingen vil det gå helt utmerket.