Utrolig sterkt....

[Attpåklatten :-)™]

Jeg fikk med meg dokumentaren om Bertholdt Grünfeldt igår kveld....Det var sterkt og det endte med at jeg satt og hikstet på slutten av filmen.....da sykdommen vant og han forlot tiden for denne gang.

 

Fikk opp hele den følelsen jeg hadde for halvannet år siden da det var min søster som var i samme situasjon. Det var sterkt å høre ham fortelle om sine tanker rundt dette med om han skulle la sykdommen få styre eller ta kontrollen selv. Om tankene om å avslutte det hele eller pines til slutten......fy fader for en situasjon det er......helt umenneskelig å vite at man skal bli svakere og få mer smerter for hver dag som går.....og bli dopet ned for så å dø...................det virker jo så meningsløst.

 

Midt oppi dette drama, hvor liv og død er konkurrenter, så klarer disse flotte menneskene å la det positive vinne, godhet fremfor ondskap, tilgivelse fremfor bitterhet, omsorg fremfor offerrollen.............det er sterkt og jeg bøyer meg i støvet.

 

Om jeg skulle komme i denne situasjonen selv en gang, håper jeg det er de positive sidene i meg som vinner.....

[mamma søker barn-har fått 2]

Og feige meg klarte ikke å se den jeg..

 

Jeg er så sår om dagen at jeg må skåne meg selv.....

I hvertfall for de tingene jeg vet at jeg ikke fikser....

 

Sånn sett må jeg jo si, om jeg skal sette det ene opp i mot det andre.... så må jeg si at måten pappa døde på var i grunn en veldig human måte å dø på.

Og så lenge man ikke har noe usnakket, kanskje den beste.... Brått, men ingen smerter i forkant....

For å ligge sånn som du sier, å vite at kroppen skal bli svakere, sykere, mer smerter, mer dop......Kan ikke være heldig for det mentale.

 

Så kan jeg legge inn et ønske den dagen jeg skal dra herfra, må det være å få gå med skoene på.

 

Selv om noen sier at det beste er om de ligger syke for da kan man "forberede" seg på døden...... Jeg tror ikke det er mulig å forberede seg på døden, enten de er syke eller bare faller om død....

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Nei, jeg tror heller ikke man kan forberede seg på døden.

 

Men at tiden etterpå kanskje blir litt annerledes.....selv om det er like vondt begge deler å miste på. Så har man kanskje fått utnyttet tiden maksimalt. Det var helt spesielt å følge søsteren min i 3 1/2 år, når hun fikk beskjed om at hun hadde kun 2 til 3 mnd igjen å leve. Det var de sterkeste årene i mitt liv. Det var så vanvittig nært og nakent, fint og sårt. Og intenst.....

 

Men sorgen og savnet er jo like sterkt... Man får jo sjokk når en sånn beskjed kommer, men får brukt tiden sammen med den som er syk og det gjør det veldig spesielt. Man lever jo i vakum og kobler resten av verden ute den tiden......

 

For den som blir rammet av en ulykke eller brå død så er sjokket det første som manifisterer seg og det kan ta svært lang tid å bearbeide for mange mennesker....kanskje aldri.

 

Det er godt vi ikke vet hva som venter der fremme bestandig. Å ha en hverdag hvor bekymringer står i kø er ikke godt for psyken uansett.

 

Man lærer seg å gripe dagen når man har opplevd tøffe ting og glede seg over de små ting:-)

 

CARPE DIEM!

[Gummelillan]

Ja, utrolig sterk og gripende fortelling. Må innrømme jeg var superskeptisk til filmen i utgangspunktet - hvordan filme din nærmste sånnpå slutten uten at det blir for nært og utleverende. Har umåtelig stor respekt for Grünfeldt i utgangspunktet også og hadde ikke lyst til å få ødelagt dette bildet. Men jeg ble sittende som klistret. og tårene de rant i strie strømmer og ville nesten ingen ende ta... Min kjære som vanligvis pleier å mobbe meg for min lettrørthet greide nesten heller ikek å si noe. Det hele var så vakkert, vart og skjørt. En utrolig sterk historie og nydelig fremstilt.

 

Hvis jeg hadde kommet i samme situasjon og bare hadde greid å oppvise en brøkdel av det mot og visdom han viste... Selv til det siste var formuleringene hans helt utrolige!!!!

[Attpåklatten :-)™]

Vet du at jeg var også litt sånn avventende, og tenkte vel at uff, er dette noe særlig å gjøre da...........men jeg beit det i meg og tar hatten av for en utrolig tøff datter som gjennomførte dette sammen med sin far. Det er helt utrolig hvor sterke mennesker blir når det stormer som verst.

 

Vi har jo alltid to muligheter, det lærte jeg av et klokt menneske for mange mange år siden. Og det er jo sant!

Vi kan velge det ENE eller det ANDRE. Ofte er det ANDRE den tøffeste utveien som krever MYE av oss selv, men jammen er det også den utveien som GIR mest! Og hvor man sitter igjen som et litt rikere og klokere menneske.

 

 

 

 

[Karomamma]

Høres ut som en bra dokumentar (som jeg faktisk hadde tenkt å se). Jeg har alltid hatt stor respekt for ham og synes livshistorien hans er fascinerende i utgangspunktet. Husker jeg leste om at datteren skulle lage film om dette. Skjønner ikke at jeg ikke fikk det med meg i går...?

 

Det høres fint, trist og lærerikt ut å se filmen. Jeg kommer sikkert til å hyltute

[Gjest]

Jeg fikk den ikke med meg.Men tror ikke jeg hadde greid se den.Selv om det nå bikka 4år siden i går,så er det fremdeles tøft å tenke på.Hele prosessen frem mot smertefri hvile.

 

 

[Attpåklatten :-)™]

Jeg trodde heller ikke jeg skulle orke å se hele, spesielt ikke slutten, men den var laget så vakkert og varsom at det var en fin opplevelse, om enn fryktelig sår også:-)