Har vi for mange baller i lufta? (LANGT)

[Gjest]

Mannen min har begynt på nettstudier deltid + er i tillegg i full jobb. Han jobber for tiden i et prosjekt, og etterhvert kommer det til å bli en del reising rundt i Norge. Vi vet ikke helt hvordan dette kommer til å bli gjennomført enda, men det vi vet er at han kommer til å være en god del borte. Det som er fint er jo at da har han mye tid for seg selv til å studere etter jobb uten å tenke på oss hjemme.

 

Dersom han klarer å fullføre det første året av dette studiet, så har han planer om å fortsette til han har fått en Bachelor. Dette kommer da til å ta han 6 år, siden det er deltidsstudier.

 

Han har snakket om dette veldig lenge, og har hatt veldig lyst til å begynne på skole. Og det er jo i grunnen veldig bra, for det gjelder jo faktisk fremtiden vår (økonomisk).

 

MEN - så har det seg sånn at jeg nå er gravid i 16.uke. Vi planla dette, og jeg var fullt klar over at mye av tiden til mannen min kom til å gå med til lesing. Men det er veldig vanskelig å forestille seg hvordan det blir før man er midt oppi det. Og det er akkurat slik det har blitt. Han har ikke studert i mer enn to uker, og jeg gruer meg allerede litt til baby'n kommer. Hvordan skal det bli? Blir jeg "alenemor" tro?

 

I tillegg til at mannen min studerer, så har vi sønnen hans boende hos oss (han er annenhver helg hos moren sin). Han har nettopp begynt i 1.klasse, og han må jo følges opp. Og hvem er det som har tatt seg av matpakke-laging, pakke sekk, finne ut hva han skal ha med seg av ekstra klær på sfo etc. etc? Jo, det er meg! Har mannen min tenkt noe på at sånne ting må forberedes? Nei, det har han ikke!

 

Jeg testet han en dag...mannen min altså... Lot være å ta ut den brukte matboksen og drikkeflaska. Lot skolesekken stå midt i stua - akkurat der gutten hadde satt den fra seg. Tok ikke fram gummistøvler eller regntøy. Pakket rett og slett ingenting til dagen etter for å sjekke om han i det hele tatt tenkte på det.

 

Jeg gikk og la meg før han den kvelden, og dagen etter dro han grytidlig på jobb - som vanlig. Da jeg stod opp senere (har jobbet bare 50% i det siste), fant jeg skolesekken og alle tingene til stesønnen min akkurat der jeg lot dem være kvelden i forveien. Det viste seg også at pennalet hans var borte, så vi leita huset rundt etter dette. Det endte med at vi fant ut at det lå igjen hos moren hans.

 

Etter denne stressende morgenen var jeg rimelig irritert. Er det sånn det skal bli liksom? Skal JEG måtte gjøre alt? Sikkert et dumt spørsmål! Mannen min er jo MANN!!! Klart det er JEG som må gjøre dette!

 

I tillegg til at det visstnok er JEG som skal forberede skoledagen til gutten, så er det også jeg som vasker alle klær, støvsuger, skifter sengetøy, lager middag etc. etc. Det er egentlig ok det, siden jeg føler det er "min" jobb nå som mannen min studerer. Men jeg blir likevel sur og grinete når jeg flyr huset rundt og styrer, mens han bare sitter på ræva (selv om det er lesing han driver med). Jeg er sikkert stappfull av hormoner også, og irriterer meg sikkert unødvendig mye, men jeg blir bare sååååå sliten av dette.

 

Og jeg ser liksom ikke at det skal blir noe bedre - heller verre! Baby'n kommer i februar, og da blir det enda mer jobb på meg her hjemme. Ser for meg at det blir meg som må stå opp hver bidige natt når ungen skriker. (Skjønner jo at jeg må det når jeg skal amme da...) Jeg som må stå opp i helgene, fordi mannen min er SLITEN etter en lang uke med tidlig opp, sent i seng og studering. Er det rettferdig liksom? Jeg kommer jo også til å være sliten, sikkert like sliten som han.

 

Jeg er 50% sykmeldt ut denne uka, men hadde nok egentlig ikke trengt det pga jobben nå. Det er ikke på jobb jeg er utslitt, det er hjemme! Jeg trives på jobb og har det fint der, men gruer meg til å komme hjem, for jeg vet at det bare er mas som venter! Lage mat, vaske klær, pakke skolesekk, lage matpakke, tømme oppvaskmaskin, fylle oppvaskmaskin... Og attpå til får jeg ikke et minutt alene med mannen min. Han leser nemlig fra kl.20-23 hver kveld sånn at han kan bruke tiden han har etter jobb med sønnen sin som legger seg i 20-tida. Jeg legger meg ofte før mannen min er ferdig med å lese, siden jeg fort blir trøtt på kvelden. Så i utgangspunktet snakker vi nå bare sammen i helgene.

 

Er det sånn det skal bli i 6 år framover? Jeg vet liksom ikke hvor mye jeg gleder meg til baby'n kommer lenger. Det er sikkert teit å si, men.... Og det er helt sikkert mange, mange andre som har det akkurat sånn som dette. Sikkert mange som enten studerer selv eller som har menn som studerer - pluss at de har et eller flere barn fra før. Så jeg er nok ikke alene. Men jeg blir jo frustrert for det!

 

Hvordan skal dette gå? Har vi for mange baller i lufta? Kunne gjerne tenkt meg å dele erfaringer med andre som har det på samme måte.

 

Anyone???

[Gjest]

En annen ting er at jeg syns ikke det er helt riktig at sønnen til mannen min skal bo hos oss når han (mannen min) skal begynne å reise rundt i Norge på jobb. Da blir det jo til at gutten blir boende hos sin stemor, og ser nesten aldri moren og faren sin da. Er det riktig da?

 

Gutten har det riktignok "bedre" hos oss, siden vi har bedre økonomi en moren og stefaren, men er det ikke litt feil at gutten ikke skal få være sammen med verken mamma eller pappa?

 

Mannen min hadde det faktisk på samme måte da han var liten. Han ble i en periode oppdratt av stemoren sin, siden faren jobbet og var borte masse, og moren bodde en time unna (pluss hadde det trangere økonomisk). Så jeg kan liksom ikke skjønne at han vil at sønnen skal ha det på samme måte. Nå er riktignok jeg en bedre og snillere stemor enn det hans stemor var, men likevel........

 

Er det noen som har noen tanker rundt dette?

[Tutto, snart 3barnsmor..<3]

Heilt ærlig så hadde eg aldri funnet meg i det du gjer.. Det virker som om mannen din er temmelig egoistisk når han overlater alt ansvar for sin egen son på deg som er stemor.. Om det er du som er for snill og har latt det gå for langt kan jo vere ein grunn, men at han ikkje tar meir ansvar når det er han som har hovedomsorgen forteller noko om han og..

 

Det er jo vel og bra at han vil studere for at doke ein gang i framtida skal få det bedre økonomisk. Men kva vil det gå ut over disse evt. 6 årene?? Eg hadde blitt drittlei om det berre var meg som måtte ta ansvar både for hus, han sin unge, og etterkvart dokes unge. Så faren er jo at du tilslutt ikkje orker meir og stikker.. Då vil du i det minste berre ha din egen unge å passe på.. Og i det minste fri når denne skulle hatt samvær med far..

 

Nei, som stemor, biomor og snart mor til felles barn så skjønner eg ikkje at du finner deg i dette.. Min mann hadde aldri overlatt ansvaret for sitt barn til meg og reist rundt og vert så opptatt som din mann hørtes ut.. Eg ville heller aldri tillatt det.. Om dei vil ha så mykje omsorg for barnet sitt er det dei som må stille opp for det og ta hovedansvaret og.. Eg kunne heller aldri forventa av min mann at han skulle tatt så mykje ansvar for min gut som eg har hovedansvar for..

 

Om han absolutt ønsker å studere nå, så ville eg satt ned foten og sagt at då fekk dei ordne samværet på ein anna måte, slik at det ikkje blir du som tar deg av eit barn som ikkje er ditt, mens mor og far til barnet ikkje stiller opp... Kjenner nesten eg blir litt provosert.. Ta ein samtale med han og fortell korleis du føler ting er og still krav til at han må stille meir opp både med det eine og det andre om det skal kunne gå at han skal starte på studier som skal over så lang tid..

 

Berre mine tanker, mannfolk kan vere utrulig egoistiske.. Og om me lar dei få lov å styre på nett som dei vil, uten å gi beskjed så ser dei ikkje sjølv kor gale det egentlig er.. Får håpe du finner ut av det..

[Gjest]

Takk for svar, tutto-32! Jeg var redd jeg skulle få høre at det var JEG som er egoistisk her, og at når jeg har giftet meg med en mann med barn, så må jeg ta det ansvaret det innebærer. Men det var godt å høre at jeg har noen på min side.

 

Jeg har i dag totalt sittet og slappet av i kanskje en halvtime, og det var da jeg skrev hovedinnlegget. Jeg jobbet til kl.14 (tenk hvordan det blir når jeg begynner å jobbe 100% igjen), dro og hentet guttungen på SFO, dro sammen med han for å kjøpe bursdaggave til en klassekamerat, kom hjem, tømte sekken hans for lapper og beskjeder fra skolen, hjalp han med å finne fram bursdagsantrekket, kjørte han i bursdag, dro hjem for å hente handleliste, dro på butikken og kjøpte inn mat for hele uka, kom hjem, startet med klesvask, satte på en kjele med pølser (enkel middag i dag), hang opp klær, tømte oppvaskmaskinen, fylte oppvaskmaskinen og satte med endelig ned og spiste to pølser mens jeg skrev innlegget her. Innimellom her hadde mannen min vært hjemom, lest gjennom lappene fra skolen, og så dro han til biomor for å hente noe som sønnen hadde glemt der før han dro for å hente gutten i bursdag.

 

Da de kom hjem, brukte mannen min tiden sin på sønnen (som selvfølgelig er kjempebra det), mens jeg fortsatte med klesvask etc. Da gutten hadde lagt seg, tok jeg endelig en dusj og skiftet sengetøy. Lagde meg litt sjokolademelk, og skulle akkurat til å sette meg ned for kvelden, da mannen min spurte om ikke jeg kunne lage en kopp te til han. Og dum som jeg er, gjorde jeg det, i og med at jeg på en måte føler at ikke han har fått særlig mye hvile idag heller. Han står opp kl.05.30 om morgenen, sitter i kø til og fra jobb (sikkert stressende og kjedelig), kommer hjem, bruker tid med sønnen sin og setter seg så til å lese i tre timer. Jeg hadde lyst til å si nei til å lage den tekoppen, men gjorde det ikke.

 

Nå sitter jeg her og vurderer å skrive "brev" til mannen min, siden det er den eneste måten å få snakket med han før helgen.

 

Når det gjelder samværsavtalen med biomor, så er det nok mulig vi må endre noe på denne. Og moren vil jo veldig gjerne se sønnen sin mer. Problemet har vært penger. Men dette ser ut til å bedre seg, så sønnen har vært mer hos henne i det siste. Nå venter hun riktignok barn nå om ikke lenge, og de får det sikkert mer travelt og trangere økonomisk fremover, men gutten er jo hennes sønn også. Og hvis faren/mannen min ikke klarer å fordele tiden sin på sønnen, meg, vårt felles barn og studier, så må jo noe endres på. Jeg vet jo at sønnen kommer før meg, men betyr det at han skal kvitte seg med meg (og dermed også vårt felles barn), fordi han vil prioritere studier og sønnen sin da?

 

Huff, dette er ikke lett. Et annet "problem" er at hvis sønnen skal flytte til moren (evt. bo der 50%), så blir det utenfor skolekretsen hans. Det er riktignok bare en 10 minutters togtur, og skolen er rett ved togstasjonen, så det er ikke så veldig vanskelig for moren å følge han til skolen, men det hadde jo vært lettere hvis hun bodde i nabolaget her. Men jeg har fått inntrykk av at hun syns det var veldig greit å følge han/hente han på skolen, og hvis hun ønsker det, så er det da ikke noe problem.

 

Men så er det jo en ting vi må tenke på da. Hva er best for gutten? Er det noe særlig å bo 10 min fra skolen med tog? Ikke i nærheten av vennene eller noe. Og skal vi allerede etter så kort tid flytte han til en annen skole? Nei, det syns jeg ikke noe om.

 

Huff, det er så mange spørsmål..... Hvem skal man tenke mest på her? Skal vi gjøre det som er best for gutten, som sikkert er å bo hos oss, eller skal vi "gi" han til moren deler av tiden slik at JEG blir "fornøyd"?

 

Hjelp!!!

[Gjest]

Kort ment: du må snakke med mannen din!

Skriv ned hvis du ikke klarer å få fram hva du mener uten å bli sint/aggressiv. Du vil jo ha endring, ikke krangling.

Han vet ikke hva du tenker, selv om det virker åpenbart og innlysende for deg (taler av erfaring). Eller han skjønner en del og har dårlig samvittighet, men vet ikke hvordan han skal gripe det an.

 

Dere trenger antakelig veldig konkrete avtaler. Lett å si, vanskelig å gjøre. Men ofte blir ting mindre irriterende hvis man klarer å snakke om dem. Nå som du har skrevet her, klarer du kanskje å samle tankene dine i noen konkrete punkter som ville bedre hverdagen din.

 

Lykke til!