Tankene fra en sliten fostermor....

[Anonym bruker]

Jeg sitter her med en klump i magen. Det er samvær i dag. Det er så altfor stille i huset, til og med hundene sover. Jeg vet han er hos mamma, han smilte når jeg gikk. Har han det bra? Gråter han nå? Blir han trøstet? Får han maten han skal ha? Klarer han å sove? Passer hun på at han ikke skader seg? Er hjemmet barnesikret? Forstår hun hva han mener med lydene sine? Ser hun behovene?

Jeg vet så lite. Det jeg vet skremmer meg. Jeg vil egentlig ikke vite for da blir redselen enda større.

 

"Barn har det best hos biologiske foreldre" sier mange, jeg vet ikke jeg. Jeg ville formulert meg annerledes: "Barn har det best hos stabile omsorgspersoner".

 

Denne dagen er lang, grusomt lang. Det er mye jeg kunne gjort for å få tiden til å gå, men her sitter jeg....tankene vandrer. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om han har det bra i dette øyeblikket.

Jeg vet at når jeg henter han så er han blid. Han har ny bleie.

 

Jeg vet at dagen i dag ikke er som andre dager. Det blir en urolig kveld, en urolig natt. Slik er det hver gang. Samme reaksjonsmønster. Mareritt. Om noen dager er alt "normalt" igjen, da slutter uroen. Det er noen tunge dager, det er slitsomt. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for vår lille engel som gråter og ikke helt forstår hvorfor han gråter.

 

Jeg må si det at jeg ikke visste hva jeg gikk til når jeg ble fostermor. Jeg hadde hørt mye, både positivt og negativt...men kunne ikke forestille meg hvordan det ville bli. Det er slitsom, noen dager veldig vanskelig, nye dilemma hele tiden, ny rettsak, nye møter, nye vedtak, forandring i planer...alt dette er rammen rundt.

Det som betyr noe er den lille gutten! Han er verdt alt! Når vi tenker på hvorfor vi gjør alt dette så forstår vi hvorfor vi orker. Hvorfor vi klarer å prioritere bort så mye annet, det er en mening med det. HAN, vår lille uskyldige gutt. Han som bare vil lære å leve.

 

Vi ser gradvis utviklingen, det går fremover...veldig sakte. Vi trodde at når en så liten gutt kom i en stabil situasjon med mye stimulering så ville utviklingen gå fort. Slik er det ikke. Alt må læres og det tar tid. Han trenger mer tid enn de fleste. Hvorfor, vet vi ikke. Kanskje det er genetisk, kanskje en skade under fødsel, kanskje understimueringen når han var baby, kanskje omsorgsvikten, kanskje underernæringen, kanskje han har en sykdom/syndrom?

Det går nok mange år før vi får vite noe mer, om vi noen gang får svar på hvorfor ting tar så lang tid.

 

Vi får høre at vi er "tøffe", "sterke" og "flinke" av folk når vi tok imot et barn som ikke er vårt biologiske. Jeg vet ikke hva jeg skal svare på slikt. Vi er ikke tøffere enn andre, vi sliter like mye i hverdagen vi.

Jeg kan være sint og lei av alt jeg også. Tenk å kunne reist på ferie bare jeg og mannen min alene i noen dager....ahhhh. Vi har alle slike drømmer. En dag vil vi kunne det og da vil det være fantastisk, men nå er det familien som går først. Vi har tatt en prioritering, dette er valget vårt. Vi må alle ha lov å være lei hverdagen til tider, dagene går opp og ned. De gode dagene veier opp for alt det triste og leie.

 

De gode dagene, de små fremskrittene...det er de som betyr noe. Det er da jeg føler jeg lever.

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Jeg kjenner igjen mange av de følelesene du beskriver. Usikkerhet, fortvilelse og frusterasjon, det er dessverre hverdagskost.

Alikevel - det er de gode dagene og fremskrittene som teller. Vi må være flinke til å trekke frem det positive og glede oss over det! Ingen av oss kan beskytte barna våre fra alt som er vondt og vanskelig - det er en del av livet.(selv om veldig mange foster barn får prøvelser som ingen barn skulle vært utsatt for).

 

Personlig synes jeg det er vanskelig at det ikke er meg som bestemmer. Selv om jeg kjenner barnet best, er det en kurator som tar mange av de viktige avgjørelsene. Noen ganger i samråd med oss fosterforeldre, andre ganger ikke - men "på et barnevernfaglig grunnlag" hva nå det er...

 

Ville egentlig bare si at jeg hører ditt hjertesukk, og kjenner meg igjenn i flere av dine betraktninger.

Jeg ønsker dere alle Lykke til med å nyte de gode dagene og håper dere finner styrke til å komme gjennom det som er vanskelig.

 

Varme klemmer