Historier

[Anonym bruker]

Kan vi ikke skrive våre historier her?

Hvordan ble vi aleneforelder? Hvordan er hverdagen? Drømmer. Happy endings osv.

 

Synes det kunne være fint å høre hvordan andre takler hverdagen som alenemor/far.

 

Min historie kommer;)

[Supermamma;-)]

Det var en god ide, greit å høre hvordan andre i samme situasjon har det!

Jeg ble alene med storesøster da hun var omtrent halvåret, synes det var kjempetøft.. Det tyngste den gangen var nok å gi opp drømmen om kjernefamilien og nederlaget ved å være en av dem som ikke klarte å holde sammen. Hadde kjempedårlig selvtillit som mamma, hvordan skulle jeg klare å gi henne alt hun trengte og samtidig være flink og tålmodig - når jeg selv var så langt nede? Pappaen var lite hjelpsom og jeg fikk ikke noe hjelp eller avlastning av ham før hun passerte året og jeg begynte å jobbe igjen.

Alikevel - nå er hun fire år og verdens gladeste og snilleste jente, så jeg klarte meg visst ganske bra tross alt;-)

Så etter noen år ble samarbeidsklimaet gradvis bedre og etterhvert bestemte vi oss for å prøve å bli sammen igjen.. Det så lovende ut helt til jeg ble gravid - ikke planlagt! Han truet med både det ene og det andre om jeg ikke tok abort, og tilbød meg endatil penger for å ta det bort.. Så som dere sikkert skjønner har jeg klart meg alene siden den gangen også! Lillesøster er nå noen måneder og pappaen har ennå hverken sett henne eller spurt etter henne.. Men vi klarer oss fint og er det noen det er synd på må det være den følelsesmessige tilbakestående unnskyldningen av en mann - som går glipp av alt det fantastiske som det er å få lov til å være mammaen til akkurat disse små englene! Ikke sant?

Vi har ikke mye til familie, men har fått god støtte hos Amathea og en reddende engel fra Familiekontakten, som kommer hjem til oss en dag i uka og hjelper til med stort og smått;-)

 

Det var litt om oss!

 

 

[unnl]

Oj, det var nesten som å lese om meg selv jo, supermamma:O

 

 

Jeg og BF var sammen fra jeg var 16 år, flyttet sammen da jeg var 18, og jeg ble gravid da jeg var 19:P Vi gledet oss til å bli foreldre og det var kjempefint den første tiden. Men etter hvert ble han mer og mer fraværende. Oftere og oftere ute med kompiser,på fest osv. Og til slutt var det så ille at han dro hjemme fra etter jobb fredag, og kom hjem søndag dritings!! Da sendte jeg han på dør. Da var jenta vår 11mnd. Og jeg hadde så dårlig ssamvittighet for at jeg ikke bare ventet til hun fikk feiret 1-årsdagen sin i alle fall... men skjønner jo at han ikke kunne være i hus med oss som han holdt på.

 

De tre neste årene, tok jeg meg utdanning, og viprøvde å gjøre ting sammen alle tre. Som feks reise på tur osv. Og da jeg for et år siden skulle flytte til et nytt sted for å begynne å jobbe i mitt nye yrke, ble vi enige om å prøve å bo sammen igjen:)

 

I sommer flyttet vi hjem igjen, med et ekstra familiemedlem i magen min. Uplanlagt fra begges side. Men meget uønsket fra hans siden. Han truet meg på alle måter for å få meg til å ta abort, og reiste fra oss i sinne da jeg sa at jeg ikke trodde jeg greide å gjøre det. Da ble valget mitt enkelt, for jeg var plutselig alene om å velge, og da ville jeg beholde. Abort var noe jeg vurderte pga han... så da blir jeg alenemor til to etter hvert.

 

Jeg har prøvd å være alenemor før, og er ikke redd for hvordan tiden fremover skal bli. Men skjønner jo at det er forskjell på å være alenemor for et barn og det å være det for to. Men er sikker på at vi vil greie oss:)

 

har mye familie rundt oss, og er absolutt ikke alene, så dette går nok bra:)

[Anele&Solstråla]

Jeg og BF hadde vært sammen i litt over et år og samboere et år da jeg ble gravid- ikke planlagt. Han ville IKKE ha barn, mens jeg var veldig usikker. Er så lett å si at man skal ta abort om man blir gravid, men vanskelig når man først har blitt det! ( gikk jo på pilla, men glemte et par..så var jo en glipp). Jeg flyttet til moren min for å tenke litt, og kom etter en stund frem til at jeg ville beholde. Han hadde da oppført seg meget dårlig i forhold til situasjonen...

Han sa han ikke ville ha noe med oss å gjøre, men etter tre mnd prøvde vi å bo sammen i ca 3mnd, men det fungerte ikke. Jeg visste at jeg ville bli alene, og var bestemt på å klare meg fint- med eller uten han som pappa. Fikk jo mange trusler om at han ikke skulle være pappa, men han er nå det da...Jenta mi er 10mnd, og vi har det kjempefint sammen, hun og jeg.

BF er der når det passer han, pleier å være 3-4 ganger i mnd, men noen ganger har det vært så mye som annenhver dag og andre ganger kan det gå 1 og 2 uker, nå sist gikk det 6uker...da ble jeg SÅ forbanna. Dårlig å ikke ta seg tid til barnet sitt, og hva når hun blir så stor at hun skjønner mer. Da er ikke det greit å komme og gå...men får jo aldri laget noen ordentlig avtale. Han er jo upålitelig og lite ansvarsfull. Er så mye annet i livet som er så mye viktigere.

 

Jeg kom inn på barnevernspedagog i år, men har fryst plassen, og skal bli hjemme et år til med gullet mitt:)

 

Føler meg enda ikke klar til å gå videre..Kanskje fordi jeg klamrer meg litt til illusjonen om at vi skal få ting til å fungere. Det er vel like sannsynlig som at jeg vinner i lotto. Er så mye som han måtte ha forandret på..det skjer nok aldri.

[Vilde*]

Min historie er som følger:

 

Ble sammen med en på 18 da jeg gikk i 9. klasse, og i slutten av 9. ble jeg gravid. Fant det derimot ikke ut før jeg var nesten 4 mnd på vei, eller, jeg hadde vel en mistanke, men tenkte at "jeg er jo bare 14, kan ikke få barn da vel"

Det ble et styr uten like da jeg fortalte mamma det, hadde utallige samtaler med henne, foreldrene hans og diverse instanser, Begynte i 10. klasse, men sluttet til jul og fikk ei jente i januar året jeg skulle gått slutten av 10. klasse.

Ble gravid igjen og har termin i oktober i år. Han sa for noen uker siden at han ikke ville mer - så her er jeg, bor for tiden i mamma og pappas kjeller, men skal begynne på vgs som privatist så fort jeg får bestemt meg for hva jeg vil

 

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Er ikke lange historien å fortelle egentlig.

Ble gravid med en jeg ikke var sammen med, det var ikke one nighter, mer sånn kosevenn. Jeg var forelska men det var ikke han, han ble sammen med ei på 17 når jeg var bare noen måneder på vei, jeg innså det var teit å føle noe som helst for han. Fødte en skjønn sønn 5 juli 2007.

Har mye støtte fra familien og barnefar har sønnen sin ofte, vi har ett ok samarbeid selv om vi har våre uenigheter innimellom.

Hverdagen går fint selv om det til tider er tungt og ensomt.

Likevel trives jeg, sønnen min er nå straks 14 måneder og har nettop lært seg til å gå så dagene er fylt med undring,glede og latter, og ikke minst masse kjærlighet.

[Kosel]

Jeg og pappaen til guttebass har en historie som går over en tre fire år. Vi har vært veldig gode venner og vi likte hverandre veldig godt. Men vi skled alltid tilbake til å "bare" være venner igjen etter at vi hadde hatt "på"-perioder. Jeg hadde flyttet langt unna ham når vi oppdaget at jeg var gravid og på bakgrunn av historien vår om at uansett hvor godt vi likte hverandre så ble det aldri til at det ble "oss" så mente vi det var best å fortsette som gode venner. Og det gjorde vi nok helt rett i. Vi hadde helt sikkert ikke vært sammen i dag selvom jeg hadde flyttet oppover igjen og vi hadde prøvd. Vi er altfor forskjellige og vi liker hverandre og er glad i hverandre, men kun som venner.

Som dere sikkert skjønner har vi ett veldig godt samarbeid nettopp fordi vi har ett veldig godt vennskap. Jeg er også veldig nær familien hans som bor i nærheten av meg og jeg ser de ofte, dro på feire med de i sommer osv.

Nå har han ny kjæreste, jeg har truffet henne og ho er ei superbra dame! Min sivilstatus er et definisjonsspørsmål for tiden så den "happy endingen" får vi komme tilbake til litt seinere

[annethe]

Jeg flyttet sammen med pappa'n, men kun som venner med hvert vårt soverom. Men det tok ikke lang tid før ting begynte å skje. Så ble jeg gravid. Jeg ble veldig fort glad i han, og han i meg, mens hans følelser var kun var som venner. Så etter mye styr fram og tilbake, endte det med at jeg flyttet til hjembyen min. Det er godt å ha familie rundt seg og jeg blir her noen år. Etter mye krangling og bråk, bestemte vi oss for at vi skulle legge alt bak oss og starte på nytt. Jeg var faktisk på besøk hos han en uke etter vi hadde bestemt oss for dette, og da gikk vannet 6 uker før tiden. Så selv om vi bor et stykke unna hverandre fikk han bli med på alt rundt fødselen(lå på sykehuset 3 dager først og han var hos meg før og etter jobb) Nå har vi et utrolig bra samarbeid. Selv om samvær er det vi er litt uenige i til tider, så må vi gi oss på noe begge to. men sånn er det bare. Jeg kunne fortsatt ønske det var noe mer mellom oss, men det blir nok bare med vennskap. Selv om ikke det er bare, er utrolig glad for det. Han er nok min beste venn nå.

[Anonym bruker]

Jeg falt helt pladask for sjefen min jeg, men han ble overflyttet fire timer unna. jeg pakket sakene mine, dro fra venner og famillie, for å flytte inn hos han, en måned etter var jeg gravid. Vi hadde det så fint!!

Nå har det gått snart tre år, barnet mitt er 2, og min kjære har nettopp flyttet ut..

JEg vil ingenting annet enn at han skal komme tilbake til oss, men altfor mye har skjedd til at det er mulig.. Han er en utrolig fin far, har barnet vårt annenhver helg og en dag i uken. Bruddet hjalp meg til å jobbe på, og nå ser det plutselig ut til at jeg kommer meg fremover i jobben min, og jeg og min eks er gode venner:)

Men gud som jeg savner han..

[hgutto]

Her var vi aldri sammen.. bare "kose" venner i en periode på 1- 1/2 år før jeg ble gravid.. uforsiktighet er vel ordet.. men men.. endte i alle fall med en kul på magen. han ville ikke ha dette barnet, mente jeg måtte ta abort og var ikke særlig koselig.. gullet er nå 5 måneder og han har ikke sett ho og er heller ikke interessert.. men meg kan han prate med inni mellom, dvs når jeg har drukket... er litt svakere da jeg.. ganske bestemt edru. men blir ikke helt klok på han.. vet jeg ikke må bry meg om han og heller bare gjøre det beste for gullet.. hans tap som ikke vil bli kjent mede ho:).. sikkert bedre å være heeelt alene med ho, enn å kranle med han om oppdragelse osv.. hadde vært en anna tanke i hodet mitt vist han viste seg litt interessert...