fortell...

[Anonym bruker]

Fortell meg hva som var det "værste" med å få barn? (Helst svares av de som fikk barn før de var 25-26år)

 

Hva var det du synes var vanskeligst, tyngst eller kjipest med å få barn tidlig?

 

Jeg er babysyk, jeg elsker barn, jeg drømmer om egne barn, jeg har alt på riktig måte (samboer jeg elsker, leilighet med plass, stasjonsvogn osv.), men samboer mener vi burde vente, og alle rundt meg sier jeg er alt for ung.. (21 år)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var 23 da jeg fikk eldste. Jeg var klar for barn og det var planlagt. Kan ikke si jeg tenkte så mye på hvordan det ville påvirke livet mitt å få et barn, på forhånd.

 

Og en lever med det en har i sin hverdag. Og er det et barn, så er det det som er hverdagen. Jeg vet ikke hvordan livet hadde vært uten, men tror nok det hadde vært mye mer tull og mye mer "flåsete", dersom jeg ikke hadde fått barnet.

 

Kan ikke si at noe var så galt, men kanskje det at en blir mer låst og kan ikke like lett gjøre ting på impuls lenger, er den største forandringen. Og det at en ikke har "fri", som en har fra jobb f eks. Og ungen styrer tiden din og mange av dine gjøremål, ikke du. Men det er jo sånn det er å ha barn, og det er jo ikke direkte negativt, da:) Du gjør jo alt dette for den personen du elsker over alt på jord; barnet ditt:)

[Anonym bruker]

Barn forandrer ting. Jeg elsker det at jeg fikk barn. Selv om forholdene ikke lå til rette for meg, slik de gjør hos deg. Ting går seg til. Gjennom barn blir familien skapt. En familie skaper ikke barn.

[Anonym bruker]

hmm... dere sier noe...

Vi har barn hos oss to helger i mnd på avlastning, så jeg vet litt åssen det er.. Jeg tror jeg har tenkt igjennom det meste, og min mening er lissom at det passer aldri helt perfekt å få barn... Men når man får det, så blir det det beste uansett.. :-)

Samboeren vil ha hus først.... Ett lite barn TRENGER jo ikke hus, kan jo leve i leilighet noen år.. Men men, hus er jo greit da.. :-)

[Anonym bruker]

Kveldsturen jeg og min samboer pleide å ta ble borte...og da kan man vel ikke si det var ille...hehe.

Lykke til, barn anbefales!!

[Anonym bruker]

Hjelp.... dere gjør meg bare enda mer babysyk.... :-S

[KristineMed2Sønner<3]

Heisann:-)

 

Jeg er 17, barnefar 21, å ikke engang vi kommer på noe negativt med det å få barn tidlig. Å vi fikk tidlig, tidlig!

Det å få barn er noe av det største og beste man noen gang kan få oppleve.

 

Ja, det er tunge og vanskelige stunder, perioder hvor alt går feil vei å du føler du er en mm unda fra klappe sammen, men alikevel, kan man sette seg ned ved siden av det sovende barnet å kjenne at kjærligheten blomstrer så kraftig som du aldri har kjent før.

 

Ikke tenk så mye på hva de andre rundt tenker om det at du vil ha barn.

Får håpe mannen din får lyst på barn snart da, for din del. :-) Bare pass på at dere begge er klare, å ikke bare den ene!

Lykke til:-)

 

 

[Anonym bruker]

Takk! :-)

 

Ja, det er det viktigste, at man ikke presser en inn i det! men min kjære sier at han vil ha barn med meg, fordi det er jo meg han vil ha.. hehe... men jeg kan vente på hus da, for vi driver å leiter allerede...;-)

[Anonym bruker]

Jeg var 21 år da jeg ble gravid med min første og det var ikke planlagt,og det gikk veldig greit eneste var at jeg ikke var ferdig med utdannelsen min men det gikk over all forventnig bra hadde en svigermor som stilte opp når jeg var ute i praksis .

Er veldig glad idag for at det skjedde så tidlig er nå 28år og har 3barn og en i magen og har 3år mellom ungene syns,kunne ikke tenke meg å ha dem så tette,og deilig å tenke på at jeg er ferdig å føde barn før jeg fyller 30år syns det er i det seneste laget og man kan jo ikke garantere at man blir gravid med det samme for noen kan det ta flere år og få barn men det vet man ikke før man prøver å få barn.

Visst dere har alt i orden så er det vel bare å sette igang he he

 

[Gjest Zima *pergo*]

Det verste med å få barn? Ingenting. Det er det aller beste som har hendt meg.

[Anonym bruker]

hadde jeg vært deg ville jeg ha ventet og tilfredsstilt babysyken på andre måter; omgåes med barn...meld deg frivillig til barnepass, til homestart osv.

 

Jeg er en del eldre enn deg, men synes likevel det er tøft. Gleden kommer du til å få uansett om du er 21 eller 31, men det du går glipp av kan du godt utsette litt. Ingen forbereder deg på hva manglende nattesøvn gjør med deg psykisk, det blir vanskeligere å ha et privatliv eller gjøre noe bare for deg selv. Det du nå tar som en selvfølge blir luksus etterhvert; spise, dusje, gå en tur alene på butikken, gå på kino...ha noen timer for deg selv på kvelden hvis du ikke er så sliten at du sovner kl. 19 sammen med barnet.

 

All ære til de som kombinerer studier og baby, etter at du får barn er det vanskeligere å studere det du ønsker enn om du ikke har barn.

 

Det er selvfølgelig masse positive ting ved å få barn også...men det var vel ikke det du spurte etter.

 

Hilsen en annen som også var babysyk i 14 år.

[Anonym bruker]

Gå glipp av noe ??? for no tull man setter vel ikke livet sitt på en hylle selv om man har barn man får gjort de tingene man ønsker fordet

og da sette man også ekstra stor pris på dem også,man må planlegge ja det må man,syns det er bedre å få barn tidlig enn å fjase og vase i 10 år jeg festet fra meg i 18,19,20 og savner ingen ting.

Utdannelse kan man fint kombinere med barn og for de som er lei skole er det nettopp det barnet som blir skikkelig spark i ræva for å gjøre det bra på skolen.

Husk at det er nå du er mest fruktbar:)

[Anonym bruker]

Fantastisk å få barn, men samtidig greit å ikke lukke øynene for den tøffe delen av det (ellers kan du fort få deg en overraskelse). Dette har for meg vært den tøffe biten:

 

- Evig manglende nattesøvn (skal love deg at det sliter både psykisk og fysisk). Konstant følelse av å være litt sliten.

- Nesten aldri tid til seg selv lenger. Som hun over her skriver; mye man før tok for gitt blir virkelig luksus. Dusje og gå på do i fred. Gå på kino. Gjøre ingenting. Se et tv program når du ønsker det, etc, et. Man har så og si aldri "fri" lenger, i hvert fall langt fra på samme måte som før.

- Du er "på vakt" 24 timer i døgnet.

- Man blir mer engstelig og bekymret for alt mulig. Alt fra skarpe bordkanter, til sykdom og flyturer. I hvert fall ble jeg det. Det er en del av beskytterinstinktet.

 

Mange er opptatt av å "være ferdig med barn" før fylte 30, eller lignende. Husk at du aldri blir ferdig med barn når du først har fått dem. Ferdig med å føde dem bare.

Det er ikke til å stikke under en stol at man går glipp av mye ungdommelighet når man velger å få barn tidlig. Og denne unge, bekymringsløse tiden får man aldri tilbake. Så spørs det bare om man synes det er så galt å gå glipp av det. Kommer an på mennesketypen. Men jeg vet også om flere som var klare som egg i en alder av 20, men som senere ønsket at de hadde gitt seg selv flere aleneår før de satte i gang. Det er lett å se bakover, men ikke så lett å se framover.

Vær bare siokker på at du ikke tilhører den typen unge som egentlig bare vil "leke" mor, far og barn, fordi det virker så gøy. Dette er alvor.

[sprudle79]

Nå fikk ikke jeg barn spesielt tidlig da (27år), men svarer allikevel. Jeg er veldig glad for at jeg ventet en stund med barn, for jeg ser nå i ettertid hvor fantastisk herlig det var å leve fritt, bekymringsløst som student i noen år. Jeg føler at det først var i begynnelsen av 20-årene at jeg fikk med meg erfaringer som gjorde meg voksen og jeg har hatt det utrolig gøy på veien. Truffet masse supre folk, fått bo i bofellesskap, kunne være fri til å delta på alt studenttilværelsen har å by på.

 

Hadde jeg fått barn tidlig hadde jeg gått glipp av noen av de beste årene i mitt liv! Nå føler jeg at jeg har fått gjøre begge deler. Jeg savner innimellom livet jeg hadde før jeg fikk barn, men innser jo at livet går i faser, og at jeg nå er ferdig med studentfasen og er over i småbarnsfasen.

 

Jeg vil forresten råde deg til å tenke nøye gjennom det å få barn tidlig dersom du skal studere. For meg har 90% av gleden med studentlivet vært muligheten til å være sosial, delta på alt som hører med. De siste årene som student og mamma var ikke veldig ok for meg, for jeg følte meg litt utenfor som hadde forpliktelser hjemme som de andre ikke hadde.

 

Jeg er altså totalt uenig i de som hevder at man ikke går glipp av noe dersom man får barn tidlig. Jeg føler at jeg ville gårr glipp av MASSE! Men så er det jo greit å huske på at alle er forskjellig, og det som er rett for meg er ikke nødvendigvis det som er rett for andre:) Lykke til med valget!

 

[Anonym bruker]

Hmm. Der kom litt mer alvor inn i bildet ja, og det var akkkurat det jeg leita etter. Hehe..

 

Jeg er frivillig barnevakt, jeg er avlaster for to barn, jeg er besøkshjem to ganger i mnd og jeg jobber med barn ellers også. Jeg har grunnutdannelsen min (barne og ungdomsarbeider), men har tenkt på å studere etterhvert, men bokollektiv og sånne ting blir nok ikke helt min greie uansett, i og med at jeg allerede har kjøpt leilighet med samboer og hunder. Og jeg trives faktisk veldig i den tilstanden.

 

Og jeg er av den typen som er mer der hvor det å få barn ikke hindrer meg i å gjøre ting, man kan faktisk ta med barna.. Man må bare gjøre andre ting, på en litt annen måte.. ;-)

 

Men tusen takk, er mange ting å tenke på..

 

Og nei, leke familie har jeg gjort i mange år.. :-P

[Anonym bruker]

Jeg fikk førstemann når jeg var 20, det var ikke planlagt, men worked out fantastic for meg! :-) Jeg angrer ikke et sekund, men det ER noen kjipe greier..

 

1: folk rundt syntes jeg var ung. Opplevde mye rare holdninger både i helsevesenet og ellers. MEN om du klarer (jeg lærte meg det etterhvert, da) å drite i det, så er det jo ikke et hinder! Men det er kjipt å få spm om du er på tur med lillebror og sånn, når du er nybakt og usikker mor..

 

2: du blir jo sliten av det praktiske, nattevåk og sånn er det nesten umulig å forberede seg på, men det verste er bekymringene og den dårlige samvittigheta.. hehe. Jeg bekymrer meg for MYE, hele tida, og så prøver en så godt en kan ikke å overføre dette på barna.. Og så er det balansen av roller.. mor, kjæreste, jobb/studier.. Det er vanskelig å prioritere rett hele tida. Men det går seg til!

 

Ok, det var det kjipe.. :-) Hadde du bedt om det supre hadde det blitt et MYE lengre svar.. :-)

 

Må si at jeg synes du virker svært fornuftig og reflektert, så når dere to sammen føler at NÅ er tida, så gå for det og drit i hva andre mener. Det som er rett for dere er ikke rett for alle andr uansett.

 

Og til slutt: Jeg har 6 år på uni/høgskole med to tette barn.. så det klarer du også!! :-)

[Anonym bruker]

Du mister jo det meste av friheten din, du kan ikke gjøre som du vil og alt må plannlegges på forhond. Du får ikke alltid barnevakt når du vil og må derfor heller bli hjemme enn å bli med venner ol. Skal dere på ferie så må det også plannlegges nøye, ikke bare å ta en "hopppå tur" til syden, men du må på forhod vite at hotellet er barnevennlig og ikke et party hotell. Også greit å reise til et sted hvor de har aktiviteter som passer seg for småbarns familier;)

Men uansett så angrer du aldri på at du har fått barn, når du først har fått dem;)

[Anonym bruker]

Fikk barn som 20-åring. Hadde alt "på stell". Men det verste var vel at friheten min forsvant... det å måtte omstille seg til at en annen var viktigere enn meg. Ikke kunne sove når jeg ville, gå ut når jeg ville, etc.

 

Men når den biten var fordøyd, så var alt greit. Jeg elsker å være mor:)

[Slalotte]

Jeg ble gravid da jeg var 19 år.. Angrer ikke.. Men kunne godt ha fått jobbet litt og sånn før jeg ble det.. Har aldri jobbet EN DAG i mitt liv.. Så blir deilig når jeg begynner å jobbe.. Jeg har en mann som tror jeg elsker å passe på sønnen min, at det er den største gleden i mitt liv.. Men jeg har mange andre gleder i livet mitt også..

De tinga jeg savner er vel:

 

- Å ha litt alene tid med meg selv.

- Kunne dra bort uten å tenke på noe.

- Se på hotel cæsar (hehe.. midt i leggetiden til sønnen min)

- Spise romantisk middag med samboern min hjemme uten forstyrrelser.

- Være spontan.

etc..

 

Men gleden av å ha et barn er så stor

Greit nok at du går glipp av ting men du sitter jo med den nydeligste skapningen på denne jord som DU har født..

 

Husker den veldig omtalte "mammakjærligheten", man skjønner det virkelig ikke før man har fått barn selv.. hehe.. Det er virkelig en stor glede..

 

Minsten har akkurat begynt å sagt mamma og pappa (8 mnd nå) husker jeg ble helt satt ut og gråt da han sa mamma

 

Tror det kommer helt ann på person til person, jeg kan garantere deg at du savner ting som egentlig ikke spiller noen rolle, men du får så mye bedre ting tilbake

[Anonym bruker]

Takk igjen for flere bra svar!

 

Jeg ser nok for meg at akkurat det med søvnen er det værste, fordi jeg er veldig glad i å sove, selvom jeg sjelden sover veldig lenge (23.00-07.00)

 

 

Mange gode svar, og blir nok ikke unge med det samme, men kanskje om ett års tid.. :-)

[♥Love is in the aiR♥]

Det verste for MEG var det med å plutselig ha en man er konstant redd for at det skal skje noe med!!! Blir sliten av å hele tiden gå rundt å bekymre seg slik...Nå er hun 1år, og heldigvis slapper jeg mer av nå=)

[Anonym bruker]

Jeg var 18, og det verste var nok at nattesøvnen aldri mer ble den samme etter at jeg ble mor. Aldri fått sovedukker.

Lite søvn har forfulgt meg gjennom årene etter førstemann.