jeg hadde glemt hvor ensomt 1.tri er jeg..

[VinterSol+2]

..ja..

 

jeg liker ikke å holde på hemmeligheter jeg. om jeg i det minste hadde hatt noen spark å forholde meg til. men enda er jo bebisen så bittebitteliten at selv livmora vil jo ikke titte opp over skambeinet før tidligst om halvannen mnd eller noe..

 

jeg har lyst til å fortelle det til alle. ehm. untatt noen få.

 

og ja, det er en søt hemmelighet. men jeg går med en fornemmelse av å være veldig veldig ensom..

 

sist fortalte vi det forholdsvis tidlig til de aller nærmeste. men hadde egentlig planer om å holde det hemmelig så lenge som mulig denne gangen..

 

men jeg vil snakke om det!!!!

 

*sukk*

 

her kommer jeg, er gravid, og ingen kan se det på meg, lissom..

[Fiola Biola]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg vil holde det hemmelig til 12 uker i alle fall, men jeg vil snakke om det, dele erfaringer. Har fortalt det til noen av de nærmeste, og noen flere som har kommet med direkte spørsmål. De har selvfølgelig fått munnkurv.

[VinterSol+2]

merker det fort blir sånn jeg og. har fortalt det til en av brødrene mine. vi snakker om det meste da, og de prøver på en til de også.

og noen venninner. men dersom en forteller det til noen, så mister en så fort oversikten over hvem som vet og hvem som ikke vet.

 

hehe. foreldrene mine har kommet med indirekte spørsmål om "det er noe på gang igjen?!" flere ganger da.. hehe. men da har vi klart å ro oss unna.

 

Sist hadde jeg blødninger og ble sendt inn til utskrapning, (men hun levde i beste velgående hun, og jeg ble sendt hjem igjen!!) og da hadde jeg stor nytte av at vi hadde fortalt det til familien. så jeg føler ikke behovet for å holde det hemmelig fordi jeg kan risikere å miste, lissom. for skulle ting gå galt, har jeg mer nytte av at folk vet.

 

det er mer en praktisk greie, og litt artig å holde det hemmelig og sånn. mannen er veldig ivrig på å holde det hemmelig til uke 19 så lenge magen er liten nok til å skjules... men det kommer jeg aldri til å greie altså!!

[haenfindag!]

Det er sant det er i grunn veldig ensomt - særlig når mannen jobber borte! Han har vært borte i to uker og har ei uke igjen. Sist jeg var gravid ble det til at det ble fortalt ganske tidlig - det var sommer og jeg sluttet å røyke og tok meg aldri et glass vin lenger... det ble ganske avslørende gitt Denne gangen tenkte vi å prøve å vente til 12 uker, men jeg må vel innrømme at jeg er fornøyd hvis jeg klarer å vente til 9 uker når jeg har vært på kontroll

[Venterispenningpånummerto]

Hei, jeg skjønner hva du mener. Du føler deg så utrolig gravid og så er det ingen mage å vise frem enda.

Jeg har imidlertid valgt å fortelle de fleste av mine venner,kolleger og familie at vi venter barn. Er i uke 8+1. Har hatt en MA før og gjorde det samme da. Fikk masse forståelse da det gikk galt. Jeg gleder meg veldig over at jeg er gravid og tenker at det selvsagt kan gå galt. Det er likevel nå jeg er gravid og jeg har en glede å dele med de som vil meg vel. Dessuten tenker jeg at dette kommer til å gå bra. Det er i tillegg nå jeg trenger en forståelse fra familie og kolleger og venner at jeg er litt mer sliten, trøtt og kvalm enn til vanlig. På den måten unngår jeg å holde tilbake sannheten samtidig som jeg møter litt fortsåelse. på den måten føler jeg meg ikke så alene likevel. Jeg har støtte,forståelse og en haug av mennesker å dele lykken med. Skjønner ikke hvilken lov som sier at man skal vente med å fortelle om det. Likevel har jeg respekt for de som velger å holde det for seg selv. Jeg synes det er fint at mange vet det og jeg føler meg overhodet ikke ensom. Lykke til:)

[Maria1978]

Kjenner meg godt igjen i dette jeg også! Er ikke 12 uker før neste tirsdag igjen, altså litt over 1 uke og jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal klare å holde på det så lenge

Dagene snegler seg avgårde....

Vi har sagt det til foreldre og søsken, men nå er vi veldig klar for å fortelle det til resten av "verden" også.

Var på ultralyd på torsdag og fikk se en liten baby med hjerte som slo som bare det. Legen sa at det kunne ikke sett bedre ut og at armer og ben gikk i ett, hehe. Enda vanskeligere å holde munn etter å ha sett det!!

 

 

[lennie]

Enig! Ensomt er ordet... Ikke nok med at ingen vet om den lille spiren, men jeg føler jeg lever i en boble av trøtthet, uggenhet og en rar fornemmelse som henger i meg hele tiden. Litt av gamle meg er lagt på hylla liksom. Er vel et tidsspørsmål før noen spør om det er noe...

[Gorosa]

Jeg er helt enig med dere. Det er ensomt. Er 10+4 og de eneste som vet det er mannen min og tannlegen (var hos tannlegen på onsdag, så jeg ble jo nødt til å si det) Mannen min vil vente til uke 17, men jeg tror ikke jeg klarer å skjule det så lenge. Jeg spyr daglig, og er veldig trøtt. Jeg klarer jobben min, men når jeg kommer hjem er jeg helt forbi. Jeg synes det er tungt å både skjule graviditeten og plagene som følger. Det blir til at jeg holder meg mest hjemme, utenom jobb, og jeg skylder på at det er så hektisk med jobb og at barna (har to fra før) er så slitne når de kommer fra barnehagen. Jeg har ikke første kontroll før om tre uker, og det hadde jo vært fint å få høre hjertelyd før jeg fortalte det til verden.

[guita]

Ja, det er ensomt. Selv er jeg 5 uker i dag og bare foreldra våre vet det. Ser ingen grunn til å vente til 12 uker, det er bare pes å skulle vente så lenge, og om noe skulle skje er det også greiere at folk vet. Bort med 12-ukers regelen!

 

(Selv om jeg nok kommer til å følge den på jobben, altså.. gruer meg til å fortelle det der