Han vil fjerne, men jeg orker ikke en til abort...

[Mettisen]

Jeg er nå i den situasjonen at jeg for 2. gang på halvannet år har blitt gravid til tross for bruk av p-piller. Forrige gang endte det med at jeg tok abort selv om jeg ville beholde, bare fordi det er utrolig vanskelig å gå imot barnefarens ønske.. Den gangen skjedde det også mye dritt med selve aborten som forsterket den enorme psykiske påkjenningen. Skrev her for å få bearbeidet de tankene i innlegget: mislykket abort..

 

Nå har det altså skjedd igjen og barnefaren vil også denne gangen at jeg skal fjerne, men jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare det! Det føles totalt feil for meg å ta abort, jeg vil ha dette barnet... Samtidig er det kjempevanskelig å skulle beholde når barnefaren ikke vil, da tvinger jeg på en måte på han et barn han ikke ønsker... Tenker også på hva dette ev ville gjort med barnet.

 

En annen tanke som ruller rundt i hodet mitt ganske mye for tiden er hva som vil skje hvis jeg ikke klarer å gjennomføre en abort, vil forholdet vårt overleve det, eller vil han gå fra meg? Elsker han så utrolig høyt og vil for alt i livet ikke miste han!

 

Argumentene hans for å ikke ville ha barnet er at han gjerne ville hatt en bedre økonomi først, hatt mer tid til barnet (han jobber fullt + en ekstrajobb som er viktig for han) og at han er redd for om han ville klare å bli en god nok far. Han nevnte at hvis jeg beholder ville han måtte gi opp den ekstrajobben, noe han virkelig brenner ordentlig for... Uff, føler meg skikkelig dritt her jeg. Valget er det jo jeg som må ta.. Enten risikere min egen psykiske helse (ja, for jeg sliter fremdeles veldig etter sist og er nesten enda klarere på at jeg ikke vil fjerne nå...) Det andre alternativet er å tvinge min kjære til å bli pappa når han ikke føler seg klar, og til å måtte gi opp noe han brenner ordentlig for og jobber masse med...

 

Ble langt dette, er så utrolig mange tanker som surrer rundt for tiden..

[Anonym bruker]

Hei

 

Har vært i nesten samme situasjon som deg. Har en abort bak meg, og er gravid nå! Bf har sterkt utrykkt at han ville ha abort begge gangene. Denne gangen tok jeg det valget som jeg følte ble best for meg, og valgte å beholde. Bf reagerte med å være sint å sur den første uken, men nå er det nesten slik at han gleder seg mer en meg ( om det er mulig) Anbefaler deg å gjøre det du vil, for vet selv hvor vanskelig det er med abort å følelsene og tankene etterpå.

 

Ønsker deg masse lykke til, å håper du tar det rette valget

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle deg min historie... den er ganske lik...

 

Jeg tok abort pga barnefarens ønske for noen år siden, dette slet jeg med lenge. Tanken min var også den at jeg ikke ville presse på han et barn han ikke ville ha.

 

Nå, mange år senere, er jeg nok en gang uplanlagt gravid. Han forsøkte å presse meg til abort denne gangen og, men jeg greide det ikke., Jeg tror ikke min mentale helse hadde taklet det heller... det er tungt å gå gjennom en abort...

 

Jeg valgte å beholde, han valgte å ¨gå... så nå er jeg alene og gravid etter et 10 år langt forhold. Men jeg er glad takknemlig for det som er skjedd. Når han ikke kunne støtte meg gjennom dette, så er han ikke verdt å samle på

 

Du må velge selv: og for all del ikke ta abort FOR noen, gjør du det, så er det for deg selv.

[Mettisen]

Takk for svar. Jeg vet veldig godt hva som er det ene rette svaret for meg ja, men det er ikke lett å skulle ta det valget uansett.. Vet at barnefaren vil støtte meg uansett, men frykten for at han vil gå ligger der like fullt..

 

Andre ting jeg tenker på er utdannelse. Jeg startet i høst på en bachelorgrad og lurer på hvordan det vil gå å kombinere dette.. Har lest en del og funnet ut at jeg kan følge nesten alle forelesningene til og med leseperioden før eksamen til sommeren, men dette kommer selvfølgelig ann på formen min. Hvis jeg klarer det blir det nok lettere å ta eksamen i de fagene det året jeg har permisjon.. Eller kan det være mulig å ta eksamen ganske kort tid etter fødsel hvis man har lest bra før den?

 

En annen ting er at jeg satser på en idrett, og lurer på hvordan det blir å kombinere dette i ettertid. Skjønner at det vil bli hardt, men det er jo faktisk ganske mange kvinnelige eliteutøvere (til og med mange av de aller beste...) som har fått barn og kommet tilbake på veldig høyt nivå i sine respektive idretter... Så det skal jo la seg gjøre...

 

Hmmm, mange tanker det her... Merker at tanken på abort er noe jeg ikke tenker på annet enn at jeg skjønner at det vil være nærmest umulig for meg å gjennomføre en til... Prøver jo å tvinge tankene dit for å vurdere ordentlig om jeg kan klare det for å respektere min samboer, men jeg blir skikkelig uvel bare ved tanken og skjønner virkelig ikke hvor i alle dager kreftene jeg hadde trengt til det skulle kommet fra.. Istedet merker jeg at jeg automatisk driver å leter etter løsninger på forskjellige ting jeg kommer på som kan bli vanskelig.. Som skolegang, trening osv..

 

Skulle gitt mye for å ikke ha havnet i denne situasjonen, det er nærmest umenneskelig å måtte ta et så stort valg alene, som påvirker 2 (3) liv... Til syvende og sist er det jo faktisk jeg som må ta et valg, og det skal helst være et vi begge kan leve med.. Og jeg vet virkelig ikke om jeg kan leve med en ny abort

 

Moren min er forresten helt for at jeg skal beholde nå. Hun prøver vanligvis å holde seg nøytral, men hun så hva det gjorde med meg sist, så nå har hun gitt klar beskjed om at hun og samboeren hennes er helt klare for barnevaktoppdrag..

[Mettisen]

Nå har jeg fortalt samboeren min at jeg ikke tror jeg klarer å fjerne.

Han reagerte med å komme med masse nye argumenter om hvorfor vi ikke skal beholde. At vi har drømmer vi vil prøve å følge som vi kanskje må droppe pga barnet, og at det ikke vil være bra for barnet i lengden. Vi skulle selvfølgelig helst ha oppfyllt de drømmene først og så fått barn, men det er ikke alltid det blir sånn... Vi har begge vokst opp i familier med begrenset økonomi og ønsker derfor å kunne tilby barnet vårt foreldre som sitter i en sterkere økonomisk situasjon og mulighetene det medbringer, dette er også et sterkt argument for han for at vi skal fjerne nå og så heller prøve på nytt om 5-6 år.. Meen vi har ingen forsikringer på at vi kommer til å være i en sånn situasjon da heller... Hva da, vente i 5-6 år til? Da blir vi fort for gamle gitt, da tenker jeg vi vil angre på at vi tok abort nå... Og man vet heller ikke om man kan bli gravid igjen, det kan skje komplikasjoner osv..

 

Han vil også at jeg skal forklare hvorfor jeg vil beholde, og det syns jeg er utrolig vanskelig.. Går jo mest på følelser.. Selvfølgelig alle gledene det vil bringe, alt det vil tilføre livet vårt..

 

Uff, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå... Beholde og ødelegge for han (og samvittigheten min) eller fjerne og håpe jeg tåler det psykisk...

[Mrs. Charming]

Jeg skjønner at du elsker han og at han elsker deg. Jeg klarer ikke å la være å svare på dette innlegget. Du tok abort for han en gang og nå vurderer du det samme en gang til. Det er fint at du er en oppegående kvinne, som vil det beste for ditt barn: En god mor og en god far! Det jeg reagerer på er at du tenker mer på han, enn på deg selv. Hvorfor er du mer redd for å miste han enn å aldri få oppfylt ønsket om et barn, som du så tydelig ønsker deg. Du tenker på han....og han tenker på seg selv! Hvem tenker på deg, ditt liv og dine ønsker? Ta vare på deg selv og vær ærlig mot dine egne følelser. Ha tro på deg selv!!

[Elinski]

behold barnet, ta aldri abort for noen. du skal leve med deg selv i ettertid også.

[Anonym bruker]

Behold barnet er min mening :-) Du har allerede tatt en abort for hans del. Du ønsker dette barnet! Du sier han vil støtte deg uansett, men er allikevel redd for å miste han hvis du beholder. Hvis du beholder barnet når han har sagt dette og han allikevel velger å gå, da er han kanskje ikke noe å samle på uansett ?

Mest sannsynlig vil han begynne å glede seg til barnet bare han får litt tid på seg. Men skjønner at det er vanskelig. Mange hensyn å ta. Men jeg synes hensynet til deg og barnet burde komme først. Lykke til.

[Mettisen]

Nå har jeg funnet ut at jeg ikke klarer å fjerne. Får mye støtte av moren min og venninner, håper bare min kjære også klarer å glede seg etterhvert...

[Anonym bruker]

Dette går bra, se mulighetene, ikke begrensningene! Klart det er tøft innimellom, men du verden så koselig også. Du høres ut som en reflektert person. Klart du klarer å fullføre utdannelsen din, om ikke nødvendigvis på normert tid, selv om det sikkert også går. Og et barn er ikke noen hindring, men man får mulighete til å flytte seg fra sine egne behov og sette et annet menneske høyere enn seg selv, det var en aha opplevelse for meg hvertfall. Vi er så vant til å kunne planlegge alt, men det er ofte overraskelsene i livet vi setter aller størst pris på. Lykke til!

[Mettisen]

Takk for det Jeg vet dette vil gå bra, og bare min kjære får litt tid på seg vil nok han også begynne å glede seg. Han har så mange positive egenskaper som kommer til å gjøre han til en fantastisk far

 

Jeg planleger å ta permisjon fra studiet for å være så mye som mulig sammen med ungen min i starten Studiene får man uansett gjort ferdig, men den første tiden vil man jo ikke få tilbake..

[Anonym bruker]

Hei, jeg bare lurer på hvor gamme du og kjæresten din er? I og med at han kunne tenkt seg å vente 5-6 år.. for de er sinnsykt lenge:)

 

Lykke til med den lille spiren, du har garantert valgt rett;)

[Mettisen]

Jeg er 25, han er 26, så vi er jo "gamle nok"

 

Nå har jeg begynt å glede meg og håper bare alt går bra med svangerskapet! Fortalte min kjære i går at jeg ikke klarer å fjerne, han tok det greit så dette skal nok gå fint

[Anonym bruker]

Ser du, han kommer til å synes at dette går helt bra;)

Lykke til med svangerskapet!