en kontrollerende mormor!

[hanne_mor]

jeg er en forholdsvis ung mor på 24 år som venter nummer to i januar 09. for tiden koser jeg meg i permisjon med en fantastisk gutt på 8 mnd.

 

problemet mitt er at jeg i en periode har blitt nødt til å flytte hjem til mine foreldre med guttungen,da jeg venter på å flytte inn i huset vi skal leie mot slutten av september. jeg har bodd her i snart tre måneder og det er mildt sagt ikke noe gunstig situasjon.

jeg har ikke bodd hjemme på sju år og merker hvor klaustrofobisk det blir på gjesterommet i leiligheten her.

det blir ikke bedre av at min mor følger meg med falkeblikk og kritiserer det jeg gjør med sønnen min.

hun har stilt spørsmål til ALT jeg har gjort så lenge jeg har bodd her,

det være seg maten jeg velger å gi ham, soverutinene hans, hvor ofte jeg gir pupp, at jeg vasker klær for ofte, at jeg ikke betaler maten jeg spiser, og at sønnen min har behov jeg ikke innfrir.

hvor dette kommer fra forstår jeg ikke. jeg er en god mor, det vet jeg. men jeg føler meg sliten og trist over det faktum at min egen mor velger å behandle meg på denne måten.

hun tilbyr seg å kjøpe bleier, trille turer, mate han osv. og gir meg deretter regningen for alle utgiftene. sier jeg er lat som ikke tar ansvar og klager over det jeg gjør slik at andre familiemedlemmer hører det. jeg forstår ikke hvorfor hun er så krass mot meg. det er kun hun som påpeker disse såkalte feilene ved meg.

 

jeg har ikke lyst til at dette skal skape splid mellom oss når jeg flytter, men er redd for at jeg ikke ønsker å fortsette å ha like mye kontakt med henne etterhvert.

nå sitter jeg på gråten over en krangel hvor hun igjen har vært urimelig mot meg. når jeg prøver å ta det opp med henne snur hun som regel ryggen til og vil ikke innrømme at hun sårer meg.

hun har ikke en gang sagt jeg er en god mor for gutten min, og jeg er oppriktig lei meg over dette.

 

hvordan skal jeg klare denne perioden uten å gi helt opp?

[♀ RosaPåVei ♀]

Du må lære deg å lytte uten å lytte,ta igjen når hun går over streken,og når hun "tilbyr" seg å ordne ting for deg så sier du enkelt og greit at "jeg har ikke kontanter på meg nå,så jeg ordner det heller selv".

Hun burde få vite hvordan du føler det,og hun burde få beskjed på en ordentlig måte at du vurderer å bryte kontakten for en stund når du endelig kommer i hus.

 

Har du ingen andre du kan bo hos i mellomtiden?

Syntes det virker som om moren din trenger en oppvekking!

[hanne_mor]

takk for svar.

vi to har alltid vært som katt og mus helt fra starten av og hver gang vi har en konfrontasjon ender det opp med at hun inntar en masrtyrholdning, og jeg står igjen med dårlig samvittighet.

det er ikke bare jeg som legger merke til dette men hun vil ikke innrømme prøblemet overfor noen.

eg syns det er vanskelig å ikke oppleve støtte fra min mor, spesielt i en slik situasjon. jeg forstar det er unaturlig for dem å ha meg boende hjemme med guttungen, men det er kun midlertidig og trenger ikke resultere i et dårligere forhold mellom moren min og meg.

 

jeg pendler en del mellom svigerforeldre i sandefjord og mine foreldre for å treffe kjæresten min

men jeg kan ikke innlosjere meg fullstendig der borte heller så jeg er litt låst frem til vi kan flytte.

jeg merker bare hvor anspent hele situasjonen er og at ingen av oss vinner noe på dette.

jeg håper bare det ikke blir lenge til jeg slipper å ha det sånn..