"en helt vanlig dag" (inspirert av dagens oprah"

[Anonym bruker]

Det slo meg da jeg så programmet, som handlet om at om du kunne få èn dag til med en person, hvem skulle det være og hva skulle dere gjøre?

 

Da tenkte jeg på alle inleggene jeg leser her inne, om gnisten, spenningen osv som dere savner i forrholdet....

Som om dere savner og være nyforelsket, og helst vil være det resten av livet....

Lurer litt på om ingen ser de små tingene, før etterpå?

Jeg mener, når du er gammel og grå og forhåpentlig har et langt og lykkelig liv å se tillbake på, hva teller?

Hverdagen, eller avbrekkene i hverdagen?

 

Jeg måtte faktisk ta meg selv og her, og se igjennom denne dagen... Det lidenskapen og kjærligheten man savner, den er jo der....;

Eks.

Kveldene, når det er stille i huset, og jeg trygt kan legge meg i armene på min kjære, se TV, prate.. bare 'være'

Og når min kjære etter middagen ALLTID kommer med en kopp kaffe til meg.

Måten han har stått ved min side, stilt opp og tålt all driten min i et langt og virkelig hardt svangerskap....

Og hvordan han settet pris på ting de gangene jeg har hatt ork til å gjøre noe....

Når jeg kom ut av dusjen i dag, hadde han funnet frem kremer... for å smøre mine legger og rygg, fordi han vet jeg ikke når dem selv og at jeg hater og gå rundt etter dusjen med tørre legger....

Bare det at jeg vet at når jeg legger meg nå så er min side av sengen redd opp... for det gjør han alltid om han legger seg først...

jeg elsker min kjære samboer, og er sinnsykt lykkelig med han....

og det er ikke de få gangene vi har ork og tid til å finne lidenskap og være "ville sammen" som gjør det... men hverdagen, de små tingene han gjør som lar meg vite at han elsker meg, og måten han prøver og gjøre dagene lettere for meg... og i det lange løp, der er hverdagen som teller, er det ikke?

[Anonym bruker]

Ja, det er det.

[Anonym bruker]

Ja det er hverdagen som teller, og du har en veldig snill mann virker det som!

Skal tenke litt mer på dette, før jeg legger meg vedsiden av mannen min snart:-)

[Anonym bruker]

Jeg er så enig! For min del er jeg bare glad til for at den sinnsyke forelskelsen har dabbet litt av. Det finnes da virkelig ikke noe mer slitsomt enn å være så forelsket! Får ikke sove, vil ikke spise, klarer ikke å tenke på noe annet enn denne personen, føler seg helt desperat hvis man ikke har hørt/sett han/henne på et par dager. Nei, huff. Det er jo deilig å være nyforelsket, men jeg foretrekker sånn vi har det nå. Vi elsker hverandre og er trygge på hverandre.

Vi har også gått igjennom så mye på den tida siden vi møtte hverandre, at vi begge er sjeleglade for at ting endelig har roet seg ned og vi kan leve sammen i en "kjedelig" hverdag.