Andre som synes overgangen fra 1 til 2 barn var stor?

[Trebarnsmamma30]

Fikk vårt andre barn for 5 mnd siden, storesøstera er 2 år og 8 mnd. Synes hele tida jeg leser her inne at det gikk som en lek å gå fra 1 til 2 barn.. synes ikke det jeg.

 

Har hatt endel problemer med amming, søvn, urolighet og slikt , som vi ikke hadde med nr 1. Lillebror er en mer krevende baby enn det storesøstera var, selv om han selfølgelig også er verdens herligste:) Er hjemme med begge 2 også. Men har heldigvis besteforeldre som stiller mye opp.

 

Merker at det er vanskelig å prioritere forholdet til meg og pappaen, har liksom ikke tid og ork.. føler det er noe å gjøre i huset 24/7, stressende å komme seg ut, er sliten konstant, orker aldri pynte meg lenger..ser ut som en dass føler jeg:) Trenger desperat å komme meg til frisøren blant annet..hehe.

 

Men så er det jo veldig koselig når alt fungerer..

 

Får nesten dårlig samvittighet av å skrive dette.

[Gjest]

Nja, både og. Eldste var 2.9 år da yngste ble født. Hun var ikke sjalu eller noe.

 

Jeg var ganske sliten, for mannen min var bare hjemme i helgene og lillegutt sovnet ikke før 5 om natta etter å ha skreket i timesvis. Eldste våknet klokka 7. Heldigvis hadde hun bhg-plass! Ikke at jeg fikk sove på dagen heller, for min yngste sov jo "aldri" men det hjalp å bare ha ett barn å konsentrere seg om.

Etterhvert når han var en 4-5 måneder gammel sluttet han å gråte og ved 8 mnd sov han natten gjennom (eget soverom var løsningen).

 

Så da han var rundt 10-11 mnd begynte han å krabbe og DER! merket storesøster at det var kommet et lite krapyl som tok lekene hennes. Først da ble jeg veldig klar over at jeg hadde to barn, hehe.

 

Nå er de 5.5 år og 2.8 år gamle. Og de sloss, de leker, de sloss litt til, de griner, hyler, skriker MAAAMMMAAAA!!!!!!!! og sladrer på hverandre og jeg må megle, megle og megle enda mer.

 

Det er veldig kos, endel stress og hektisk. For meg stemmer det at en er en og to er ti. For når jeg bare har en hjemme, så er h*n en fryd!

 

Øh, mistet tråden underveis her. Men prøver vel å få frem at overgangen ikke var så knirkefri. Vi planlegger tredjemann om ikke så lenge... er spent på hvordan det blir med tre barn! Tror vi skal satse litt på avstand, så blir det kanskje lettere for oss alle? *undrer*

[Trebarnsmamma30]

Går bedre nå da, i starten var det ganske kaos følte jeg.. Men slik var det jo å få førstemann også, trenger jo litt tid til å venne seg til den nye livssituasjonen:)

 

Har ikke tatt helt skrekken da, for jeg har har begynt å tenke på å få en til om noen år..

 

Men angående sjalusi og sånt har det gått overraskende fint, merker jo at storesøster krever litt ekstra oppmerksomhet av og til men ikke noe spesielt..

[Gjest]

*angst*

[Twintipp og himmelblå]

Ja, angst sier jeg og!

Men, trøster meg med det min kollega sier til meg, hun har 3. Det er enklere å ha 3 enn 1:o)

[Gjest]

Alt er en overgang og hvertfall de første to årene, så forandres ting fort!

 

Jeg er ikke helt avskrekket jeg heller, for det er jo så herlig med barn (selv om de krever sitt, hehe)! Men forbereder meg på at det første året er en berg og dalbane.

[Gjest]

Er det jeg som har gitt dere angst? :s

 

Hehe, ja, du kan angre nå Mami, hihi:p Enebarn er tingen! *ler*

[Gjest]

Haha ja dere begge

 

Hadde en spinnvill frøken her i går som var litt for overtrøtt og litt for glad for å ha onkelen sin på besøk,, da var det så kaos her at jeg faktisk fikk litt panikk av å tenke på at vi har valgt å få enda en hehe

Klarer ikke se for meg at jeg skal kunne ha to sånne og likevel beholde forstanden :-S

 

Håper og tror at man glemmer hvor lett det var med et barn på samme måte som man glemmer hvor lett det var uten noen barn hehe

[Gjest]

Det er mye kos, selv om det er en del mer jobb. Og når ungene holder fred med hverandre, så kan de faktisk kose sammen! Er så skjønt når lillebror løper mot lillesøster og gir henne en stoooor klem *smile*

 

Eller på kvelden når vi leser og synger, så ligger de sammen i senga og smiler og ler og koser seg sammen. For ikke å snakke om det beste av alt... hehe... de underholder hverandre! Storesøster tar gjerne hånda til lillebror og tar han med ut i hagen, eller tar han med til leieboerene, som har en jente som er midt i mellom dem, aldersmessig. Så leker de tre fint sammen, men ganske ofte går jentene lei av lillegutt, for han er liten og følger ikke med i rollelekene deres ogvil ikke gjøre det som det vil. Så blir det grining igjen... MAAAAMMMAAA!!!!!!!!!! *ler*

[Gjest]

Hehehe ja det hører jo med alt sammen

Nå er det hvertfall ingen vei tilbake så det er for sent å angre nå hehe..

Bare jeg ikke får en kolikkunge så skal jeg prise meg lykkelig

[Gjest]

Ja, håper du slipper det:s For det var en skrekkelig, skrekkelig tid. Tror egentlig det verste var at jeg var alene døgnet rundt 5 dager i uka.

Skulle trodd lillegutt hadde forsvunnet ut av vinduet, men jeg var så sliten og utenfor at jeg ikke engang klarte å bli irritert.

Jeg bare gikk runder på runde med ham og trøstet.

 

Haha, men fakitisk når jeg mimrer nå så kjenner jeg at babylysten er verre enn noen gang! Så jeg er ikke helt avskrekket! ;-)

Åh, kan ikke kroppen bare bli ferdig med MA'en så vi kan sette i gang prøvinga!!

 

Apropos babyer, når er det du har termin? *littegranne misunnelig ja=)*

[Gjest]

Huff, stakkars :-S

Vi var velsignet med en sovebaby vi, hun sov og sov og sov døgnet rundt hvertfall den første mnd..

Utrolig hvor fort man glemmer det som var dritt da! Jeg var kjempe dårlig etter graviditeten sist og trodde det skulle gå hvertfall 5-6 år før jeg ville ha en til hehe.

Har termin 5 november så jeg går inn i uke 31 til mandag

[Gjest]

Hehe, eldste var (og er) et sovedyr, jeg kan telle våkenettene med henne på en hånd! "Straffen" kom med nr to, da skjønte jeg plutselig alle slitne småbarnsforeldre, for datteren vår var så grei og blid bestandig (helt til trassen tok henne...

 

Ikke lenge igjen nå, det går veldig fort skal du se! =)

[Northernlights]

Det der har SÅÅÅ mye å gjøre med hva slags barn man ender opp med. Da jeg fikk nummer 2, var det en bris! Han var verdens snilleste baby. Gråt kun hvis han hadde vondt. Han var grei og snill som dagen var lang, og jeg fikk nummer 3 to år etter, og nummer 4 3, 5 år etter der igjen.

 

Men..............så kom nummer 5..hehe...DA var det jeg virkelig skjønte at barn kommer i alle slags varianter,gitt.

;o) Han var en prøvelse. Men man overlever det også.

 

De vokser bare opp så altfor fort. Aner ikke hvor tiden har blitt av,jeg...

 

Hvis det hjelper noe særlig, så kan jeg fortelle at jeg ikke har vært hos frisør på 1 år...Jeg er glad bare jeg kommer meg opp av senga på morgenen, etter å hatt en søvnløs natt (nummer 6 sover enda ikke hele natta, men våkner et par ganger hver natt).

 

Så her var overgangen aller størst med nummer 5.

Hadde jeg hatt bare "enkle" barn, så tror jeg at jeg hadde hatt 10 stykker.

=o)

 

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke føler deg som supermamma nummer 1.

Det ER tøft mens ungene er små.

 

Forholdet mellom deg og mannen din er veldig viktig, selv om det er vanskelig med småbarnsperioden, men hvis begge er forståelsesfulle mot hverandre, kommer dere styrket ut på den andre siden.

 

Og la husarbeidet være labert på dager du ikke orker. Ingen dør av litt rot.

 

=o)