oj.... for den som ikke har noe å gjøre... (laaaaangt...)

[Anonym bruker]

Da er det vel igrunn bare å begynne å skrive... hvordan føler jeg meg nå? vel.. livet har tatt en brå vending(noe jeg var forberedt på), men alikevel så gjør det vondt.. men på en annen måte føler jeg meg lettet, slipper alle tunge følelser som da vi bodde sammen, ofte deprimert, han var ikke den mannen jeg ønsket meg, så ingen fremtid, ingen bryllup (noe jeg sterkt ønsker en eller annen gang) Så nå har jeg altså barn... hmm, føles igrunn ganske så rart å være mor, kanksje spesielt når man ikke har planlagt barnet. Veldig ofte tanker som "er jeg bra nok", "er hun glad i meg". Kan være slitsomt til tider. Men uansett hvor slitsom hverdagen kan være vet jeg at hun overgår alt. Før kunne jeg føle at jeg mistet mye i livet når jeg ikke fikk det slik jeg ville.. i dag føler jeg at uansett om jeg mister alt jeg har, så har jeg lille jenta mi, som alltid vil være min datter. Hun er grunnen til at jeg smiler hver dag, er sint, lei meg, utålmodig.. hun vekker alle følelsesaspektene hos meg.. men størst av alt er kjærligheten jeg føler mellom oss.. "jeg elsker deg" får virkelig betydning den dagen man får barn har jeg skjønt nå.

Så til noe jeg synes er vanskelig å skrive om... Kjærligheten... Kjærlighet mellom to voksne, mann og kvinne. Hvor finner man dette? Eller når vet man at det er riktig? De få gangene jeg har følt det har vært riktig har det aldri vært gjensidig.. derfor ofte lett å "falle" for en som gir deg masse oppmerksomhet, er snill og god, men ikke den rette... hvorfor forelsker man seg ikke i den rette?! lurer så på hvordan det må være å bli stormende forelsket i en person og det er gjensidig... Det må være en fantastisk følelse? Ofte tror jeg at min forelskelse dreier seg om tanker om "det som kan bli mellom oss", er det det som kalles å være forelsket i forelskelsen mon tro? Ikke vet jeg...

Tanker som fyller mitt hode om dagen er min siste forelskelse.. Han jeg aldri vil klare å glemme. Han jeg møtte under studiene, han som virkelig fikk knærne mine til å bli gele, og STORE sommerfugler i magen. Det var tydelig at det var gjensidig, men han flyttet tilbake til sitt hjemsted etter han var ferdig med studier. Vi holdt kontakten hele den sommeren/høsten da vi var ifra hverandre, med meldinger, tlf og msn.. sommerfuglene var der alltid.. Men også frustrasjonen for at det aldri ble "oss".. jeg hadde ett år igjen av mitt studie og han var i startgropen på arbeidslivet.. bestemte oss i julen at det var best å kutte, siden avstanden (2timer) gjorde det verre og mer vondt. Har tenk i ettertid at om det så var ekte kjærlighet vill aldri avstand ta livet av det vi hadde.

Iallefall... man godtar at ting er som det er og lever livet videre.. alltid men HAN i tankene, dukker opp som et spøkelse uten å gi et forvarsel, en melodi på radioen, et sted hvor vi hadde vært sammen. Jeg møter etterhvert andre mennesker/gutter... Ingen som tar meg med storm, men gode gutter er dette.. Blir etterhvert med barn, som ikke er planlagt, men svært ønsket fra meg fra første sekund..

Så blir jeg alene... alenemor..

Så tar vi opp kontakten igjen, jeg som kontakter han på mail. Dette er da 2,5 år siden vi snakket sist. Vi avtaler å besøke hverandre, jeg reiser til han. Det er et utrolig koselig døgn vi har sammen. Følelsene er der fremdeles, det er som om de 2,5 årene ikke har eksistert.. Vi snakker om hvordan livene våre har vært de siste årene. Jeg forteller om barnet jeg har fått og hvordan ting står til. I løpet av kvelden ender det med at vi kysser, et slikt kyss med masse fortrengte følelser, plutselig er vi der igjen. Får vite at han fortsatt har følelser og lurer veldig på når han får se meg igjen når jeg må reise hjem igjen.. Er vanskelig for meg å si siden jeg er i full jobb og alene med ett barn.

Etter dette døgnet levde jeg i en rus i sikkert 2uker.. masse energi, gode følesler, gledet meg til å se han igjen..

Plutselig... ingen kontakt fra han. Da mener jeg INGEN kontakt. Bare jeg som tar kontakt, noe som blir ydmykende i lengden.. vil ikke være desperat liksom..

Dette var i juni... i dag, null kontakt.. Hva var det som skjedde? Får disse gutta kalde føtter så fort? eller går det virkelig ann å spille et slikt spill? er han redd for sine egne følelser?

Har ikke tort å ta kontakt med han for å få et svar, er av den typen som stikker med halen mellom bena for ikke å synke dypere. Stoltheten er virkelig en del av meg som er forsterket etter jeg fikk barn. Jeg tenker..."ja,ja... er han av den typen så er han iallefall ikke bra nok for meg, og laaaaangt ifra god nok for min lille.."

Men kan jeg ikke bare glemme han da? Hvordan gjør man dette da, når man nesten er "hung up"?

Dette var mange tanker og sikkert det lengste innlegget ever.. Dette måtte bare ut en sen torsdagskveld..

Sorry.. trenger ingen svar, elller..

Er det noen alenemødre der ute som føler i dag at de har møtt drømmemannen? eller som har vært i en lignende situasjon?

Velger anonymknappen i kveld.. ange dype tanker her ja...=/

 

 

[Anonym bruker]

Møtte "drømmemannen " for ti år siden jeg, har aldri blitt helt "oss", begge har dype følelser for hverandre, men vi har aldri vært enslige på samme tid. Av og til har det gått år mellom hver gang vi har kontakt og da er den kontakten intens, vi savner hverandre og har lyst til å leve sammen. Men nå har han fått barn, men er i ett dårlig forhold med dama og det er barnet som holder han igjen i forholdet....

Han har vært flere ganger hos meg de siste 6 mnd. og vi nyter hvert sekund sammen. Men dette tærer på meg, vondt å dele den man elsker. Å ikke vite om det noen gang blir OSS.

Har vurdert flere ganger å bryte kontakten å si at nok er nok, men greier det ikke.

Jeg har aldri kommet meg helt videre.... spøkelset dukker opp titt og ofte i tankene mine, og det kommer nok til å fortsette med.

 

Så jeg skjønner hvordan du har det, ikke lett å ha det sånn.