Aaarrgghh!! Er så lei foreldrene mine!! (litt lang)

[Lykketroll *med Bolletrollet*]

Nå holder jeg på å gå på veggen! Mine foreldre driver meg fullstendig til vanvidd, og jeg tåler ikke trynet på noen av dem lenger...

 

Min far er alkoholiker, og bor to timer unna (heldigvis). De fleste i slekta er møkk lei han, for han gjør så utrolig mye idiotisk i fylla, og resten av oss må ordne opp etter han. Han ringer meg mange ganger i uka og klager og syter om det samme om igjen og om igjen, og forventer full forståelse over hvor synd det er på han. Min søster har brutt helt med han, for etter flere episoder hvor hun har måtte tilkalle politi og ambulanse og bruke mange timer på å rydde opp etter han - så har hun blitt lei. Derfor er det altså bare meg han kan ringe å klage til...

 

Så er det min mor, hun bor 5 min unna oss, og har siden junior ble født vært her flere ganger i uka. Hun kommer aldri for å hjelpe meg med praktiske ting e.l., bare for å dulle med junior. Hun sitter i 3-4 timer HVER gang, enser ikke hintene mine om at jeg har andre planer den dagen og driter i at hun ødelegger rytmen til junior... Hun fikk nemlig sparken fra jobben sin rundt de tider junior ble født (5,5 mnd), og har ingen venner eller annen familie her i området - og ikke har hun giddet å søke jobber i sommer, for hun syntes hun fortjente en lang sommerferie. Selv om hun har veldig dårlig råd, har hun vært på ikke mindre enn 2 sydenturer og 1 danmarkstur - men hun har snyltet på alle andre, og ikke betalt en dritt selv. Hun må låne penger av meg i hytt og vær, fordi hun er blakk og ikke har mat hjemme - alikevel får hun dobbelt så mye som meg i mnd...

 

Jeg orker ingen av dem lenger, men problemet mitt er at jeg har ikke samvittighet til å bryte med dem... Mamma har ingen andre her i området enn meg, og pappa har hjulpet meg mye, bl.annet fikk jeg penger til å fikse tennene mine (fikk dem uoppfordret, jeg spurte/hintet aldri om å få penger av han). Men er det min jobb å "underholde" dem? Er jeg egoistisk hvis jeg ber om en pause fra dem begge? Skal ha navnefest i oktober, men akkurat nå er det så ille at jeg ikke har lyst til å be noen av dem... :'-(

[*SamSung*]

Det er et lite dilemma ja:(

Jeg skjønner egentlig ikke åssen du har det, her er det ingen spm besøker oss. Særlig ikke svigers!

Men i din situasjon skjønner jeg at det blir litt slitsomt da det bare blir dulling.

Men med pappaen din så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Tatt en krafig alvorsprat tror jeg. Men det har du kanskje gjort?

 

Huff, jeg vet ikke. Jeg har i hvertfall lest innlegget ditt, og føler med deg! Og håper på bedre tider for deg fremover!

 

Klem fra meg

[partyoffive]

For et umodent innlegg. En ting er og skrive at de driver eg vanvidd. Alle foreldre driver barna sine vanvidd. Men at du 'tåler ikke trynet på de lengere...'? Tenk deg om for du skriver slike ting. Disse ordene kan du risikere og angre på en dag. Vær glad du har foreldre som bryr seg om deg. De mener sikkert godt. Jeg mistet min mor i fjor vinter. Skulle gjerne hatt henne til og drive meg vanvidd akkurat nå.

[Lykketroll *med Bolletrollet*]

Har du hatt en alkoholisert far som har skuffet deg, plaget deg, irritert deg og bare gitt deg bekymringer siden du ble født? Og som tror alt blir bra bare han gir deg penger?

Det tviler jeg på... så før du har opplevd det har du ingen forutsetning for å kunne bedømme det...?

[Mom2Two]

Så utrolig uempatisk skrevet, partyoffive...

 

 

[LadyJones]

Hei Lenore,

 

Vil bare gi deg en god klem, skjønner godt hvordan du tenker. Kjenner meg litt igjen, har også en forelder som er alkoholiker og en som ikke har klart å ta vare på seg selv alltid. Trist når du som "barn" må ta vare på dem. Det skulle vært motsatt. Og så erdet typisk at de klarer å få deg til å føle deg skyldig fordi du tenker sånn (faren din gir deg penger og er jo snill), likevel får man dem i halsen pga hvordan de lever livet sitt. Synes likevel du virker reflektert og moden og at du takler det bra.

 

Og JA, det er viktig å se ting i perspektiv og være glad for at foreldrene våre tross alt lever (tro meg jeg har vært livredd for å miste dem, hatt god grunn til det mange ganger),

 

Hos meg bygde det seg opp et enormt sinne fordi jeg ahr måttet tatt vare på dem i oppveksten, da de skulle vært der for meg. Måttet

en runde hos psykolog og det er i dag helt greit. Ser uskylden deres (de var så unge da de fikk meg etc....)

 

Litt rotete dette (lager middag og har en toåring fykende rundt;-), ville bare si jeg skjønner deg godt!

 

[partyoffive]

Tvil alt du vil du. Gidder ikke og legge ut her mine personlige detaljer om min oppvekst. Men den tonen din dommer jo meg også. Du vet da vel ingenting om hvilke forutsetninger jeg har for og skrive det jeg gjorde. Og ikke har jeg tenkt og innvie deg i dem heller. UANSETT, er det et umodent innlegg. Og tro mine ord - selv en alkoholisert far vil du savne når han er borte....

[Mamman til ♥ og ♥]

Hei Leonore!

Skjønner akkurat hvordan du har det mtp faren din. Min er akkurat sånn.. og det sliter veldig! Nå er det bare jeg i hele familien som fortsatt har kontakt selv om jeg aller helst kunne ønske jeg slapp..

Veldig lett for andre som ikke har opplevd det selv å buse ut med alt mulig, det er faktisk ikke enkelt å være pårørende til alkoholikere! De er utrolig egoistiske og kan lyve deg opp i trynet hele tiden.. Og å få orden på livet sitt, det er det bare de selv som kan gjøre!

Jeg tar bare tlf når jeg orker og om han har drukket, legger jeg bare på eller forteller at jeg ikke vil snakke..

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget, men gjør det du føler for selv, husk du har et barn å ta vare på, så ikke la dette knekke deg!

 

Klem:)

[partyoffive]

Igjen - har ikke tenkt og legge ut og innvie alle om detaljer om min oppvekst her på DIB. Så en gang for alle til dere med kommentarer som 'lett for de som ikke har opplevd det og buse ut...osv...'Jeg HAR opplevd skuffelsen, fortvilelsen, sinnet og alt HI beskriver. Så nok om det. Alt jeg mente og si var at til tross at disse foreldrene våre driver oss vanvidd på alle mulige plan, så VIL man savne de skulle de gå bort i morgen, ogm na vil ANGRE på slike uttalelser (selv om de sikkert har sagt mye verre til deg...)

[Miramor]

Uansett hva du mener så er dette en jente i krise, og da er det lite pent å kalle det for "umodent" når hun deler sine følelser og tanker.

Har man foreldre som er dysfunksjonelle på en eller annen måte så er det viktig å få ut alle følelser, og hvis det hjelper henne å skrive det her på DiB - så er jo det bra.

Man har ikke valgt sine foreldre og man er ikke programforpliktet til å være lojale og holde kontakt når ting blir slik som dette HI beskriver.

Kanskje faren vil gjøre noe med sitt alkoholproblem når han skjønner at hun ikke vil ha kontakt slik som det er nå? Da hjelper en faktisk den som er alkoholisert til å komme ut av dette.

[Mom2Two]

Men partyoffive, kan ikke HI få lov til å tømme hjertet sitt litt her inne, få litt støtte og medlidenhet, i stedet for at man skal flisespikke på ordbruken.

 

I sinne kan man jo til o gmed ønske å si ganske stygge ting til barna sine og mannen sin som man elsker høyere enn noen andre. Hadde man ikke elsket dem så høyt, hadde man jo heller ikke blitt så sint.

 

La nå HI få ut det hun har på hjertet, uten at hun skal få dårlig samvittighet for at hun sier noe stygt. Gi henne heller litt oppbacking da om du mener hun gjør det på gal måte.

 

Leit å høre at du har hatt en tøff oppvekst. Av og til tror jeg det kan gjøre at man ikke greier å ta inn over seg andres smerte. Alt annet blir liksom bagateller og man skal være takknemlig for det man har osv. osv. Men HI føler jo denne smerten på kroppen, selv om den kanskje ikke kan måles med den smerten du har følt. Det er jo vondt med blindtarmbetennelse, selv om terminal kreft er verre.

[Gjest]

Stakkar deg... Vet hvordan du har det... Å leve med slike foreldre setter seg i kroppen. Jeg ville søkt om hjelp fort som f... Du trenger tydeligvis noen å prate med om dette. Lykke til, og stor klem!!!

[Lykketroll *med Bolletrollet*]

Ja jeg har da aldri nektet for at jeg kommer til å savne han når han er borte, det vet jeg da. Men jeg har da lov til å være lei og ikke ha lyst til å se/høre fra han alikevel nå... Jeg akter ikke å tvinge meg selv til å møte han eller snakke med han bare fordi jeg vet jeg kommer til å savne han når han blir borte...

[Lykketroll *med Bolletrollet*]

Jo, takk. Jeg vet jeg trenger å snakke med noen, men jeg tørr ikke... har vært hos lege for det en gang før, men da fikk jeg beskjed om at dette tullet hadde han ikke tid til, så jeg fikk komme tilbake en annen gang... Har fått skrekken etter det...

 

Har vært ganske deprimert siden tidlig i graviditeten, men det har blitt litt bedre i det siste. Bare synd sånt som dette holder meg nede... Går jo å gnager på det hele tiden.

 

[M - A - M]

sender deg en varm klem jeg og vil oppfordre deg samtidig til å søke hjelp hos noen.

denne "byrden" skal og kan du ikke bære alene.

og uansett om andre her måtte mene noe annet, er det ditt liv det går utover.

jeg har ikke alkoholisert forelder men en forelder som har mishandlet meg i over 30 år, verbalt, psykisk og fysisk. og vet hvordan det tærer på alt og hva de kan gjøre for å føre skyldfølelse og skam over på barna.

 

jeg har ingen kontakt med den forelderen lenger, Nok var nok!!! og jeg har gjennomgått så alt for mye så den personen eksisterer ikke for meg lenger.

og jeg har aldri hatt det så bra som nå. bl a hele ekteskapet mitt holdt på å gå i oppløsning til jeg fant ut at jeg måtte søke fagfolk og få orden på ting.

 

ønsker deg alt det beste fremover ) Lykke til )