De bryr seg ikke...

[Anonym bruker]

Jeg ble nylig gravid med nr. 2, og alle hjerter gledet seg! Vi sa det til de nærmeste i familiene våre, og de ble alle kjempe glade. Så skjedde det da... Jeg spontanaborterte. Var ganske lei meg de første dagene og følte ikke for å ta ringerunden selv, så det var det samboeren min som gjorde.

Ingen av dem har ringt eller sendt en eneste sms! Mamma har selvfølgelig ringt, men hun er også den eneste. Svigermor, som ellers er så snill og omtenksom, har ringt til samboeren min en gang, og da tror jeg ikke hun nevnte meg engang. Og jeg som var redd for at de skulle synes synd på meg...

 

Er jeg skikkelig urimelig nå? Skal ikke familie støtte deg også i tunge tider, og ikke bare i gode?

[Anonym bruker]

Kanskje de er av "den gamle skolen", hvor ting liksom ikke skal snakkes om for å unngå å rippe opp i det som er vondt? Innled en samtale med din svigermor selv, da vel? Si at du gjerne vil snakke om det som har skjedd. Lykke til.

[Anonym bruker]

det er mulig de vil vente til stormen har roet seg, eller at de ikke vet helt hva de skal si.. at de synes det er vanskelig, og ikke vil være upassende eller mase på deg? jeg vet ikke helt, bare liker å tro det beste, siden du sier svigermor er så grei ellers. det er sikkert noe sånt. Leit at du mistet i sa foresten, trist når sånt skjer...du kan jo foresten bare si at de kan snakke eller spørre om det hvis de vil, så skjønner de kanskje at du er åpen om det, og ønsker støtte?

[Anonym bruker]

De synes vel det er veldig leit og er redd du tar det tungt.. da kvier folk seg for å ringe fordi de ikkke vet hvordan de skal nærme seg temaet. Mange som mister sitt barn eller mann opplever akkkurat det sammen.

 

Håper du er ved godt mot og prøver igjen

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Når noe vondt og vanskelig skjer, vet ikke folk hvordan de skal reagere.

Dette er noe de fleste opplever, dessverre. Burde være regler for hva man skal si og gjøre i slike tilfeller.

Alle som har opplevd spontanabort, trenger at omgivelsene viser medfølelse!

Tror nok de tenker på deg, men vet ikke hvordan de skal vise det, hva de skal si, osv. og så unngår de deg

[Anonym bruker]

Det finnes mange der ute som ikke har opplevd å miste - og da blir det kanskje slikt at man tenker "pytt, pytt...slikt kan jo skje".

Når jeg hører at en venninne fortelle at hun er gravid i uke 5 - og senere samme uke forteller at hun har mistet så blir det for meg, som ikke har opplevd slikt selv, vanskelig å forstå hennes syn på det. Noen synst det å miste er forferdelig vanskelig, men jeg har også hørt flere si at de var forberedt på at slikt kan skje. Sistnevnte tar det ikke så tungt faktisk.

Svigermor kunne gjerne nevnt for dere at det er trist at det skulle ende slikt, men samtidig må man nesten respektere at hun kanske bare trakk på skulderen og tenkte " Uff da! De får prøve igjen".

 

Synd at du mistet. Kan forstå at du er trist, men at innlegget ditt skal begynne med "De bryr seg ikke" tror jeg ikke er sant. De bryr seg -

de bryr seg bare ikke på den måten du vil.

 

[prekæs]

Det er nok forskjell på folk. Selv satte jeg pris på at jeg slapp å bli minnet på det i tide og utide. Sa til og med fra på jobb i forkant om at "vær som vanlig". Folk vet ikke hva de skal si, er redd for å dra opp det du er i ferd med å legge bak deg, skape en situasjon hvor de sårer osv. Liker heller ikke at folk går rundt og syns synd på meg og prater sånn "uff, det var trist gitt". Men trist...det var det. Definitivt. Ikke tenk sånn på det. Er sikker på at de har deg i tankene.