Er dere sammen med "the biggest love of your life"?

[Anonym bruker]

?

[Gjest]

ja

[Gjest]

Ja.

[Anonym bruker]

Ja, begynner å forstå det nå etter tolv år

[Anonym bruker]

JAAAAA!!!!!!!

[Anonym bruker]

Etter tolv år? Da er det forsatt håp for meg :-)

Vi vokste opp sammen. Har vært kjæreste siden vi var små. Har nå vært gift i 5 år.

 

 

 

 

HI

[Let's hear it for the boys!]

JA!!!

[Anonym bruker]

Ja. Jeg har hatt to av de og har barn med dem begge. Litt rart egentlig. Første møtte jeg da jeg var 15. Han var 11 år eldre enn meg og jeg var totalt, oppslukt forelsket i han. Vi var sammen i 6 år og fikk barn sammen. I dette tilfellet gjorde kjærlighet meg helt blind og jeg overså i alle disse 6 årene at han ikke behandlet meg bra og at han hadde ting ved seg som ikke var normalt. Da jeg innså det, gikk forelskelsen over med en gang og jeg gikk fra han. På en måte kommer jeg alltid til å elske denne mannen, men ikke på en slik måte at jeg vil være sammen med han for det er helt utenkelig for meg. Men vi har opplevd så mye sammen, vi har barn sammen og jeg følte så mye for han at det går ikke an å skru det helt av.

Så møtte jeg samboeren min. Jeg fallt pladask for han også, men denne gangen med fornuft. Jeg hadde blitt voksen og visste hvem jeg selv var og hva jeg ønsket å ha i livet mitt. Når jeg ser på han hver dag tenker jeg at dette er mannen min - han skal jeg leve resten av livet sammen med. Vi har akkurat fått barn sammen og alt føles veldig riktig. Og jeg er fortsatt forelsket i han.

[Anonym bruker]

Jaaaa.. skjønner det mer og mer etter som årene går. Elsker han mer nå etter 13 år enn hva jeg gjorde i begynnelsen. Klarer ikke å forestille meg et liv uten han. Han er alt for meg....

[Anonym bruker]

Nei, elskeren min er "the biggest love of my life"..

[... <3 ...]

ja ja ja ja ja ja ja

[Anonym bruker]

Jeg har det nok litt på samme måte som deg anonym 13.27. Er gift nå og utrolig glad i mannen min. Forholdet går opp og ned, men alt i alt har jeg det veldig bra. Samtidig blir jeg kanskje aldri helt ferdig med min første store forelskelse som jeg var sammen med en kort periode når jeg var 15 år. I årene som har gått etter dette har vi alltid hatt litt kontakt på grunn av felles interesser og felles venner. Det var endel frem og tilbake mellom oss frem til jeg var 20. Jeg elsket han dypt og inderlig, og jeg tror han hadde noen følelser for meg også. Likevel såret han meg gang på gang... Til slutt hadde jeg fått helt nok og innså at han bare ville gjøre meg vondt. Senere har jeg fått vite et par andre ting om han som stiller han i et enda dårligere lys. Jeg er fremdeles svak for han, men etter alt som hadde skjedd var det bare umulig å ha et forhold til han. Tror jeg aldri hadde klart å stole på han.

Samtidig er det kanskje sant som noen sier at hvis du først har elsket noen vil du aldri slutte å elske personen.

 

Akkurat som eg føler jeg også at når jeg ble sammen med mannen min var forelskelsen kombinert med fornuft. Jeg følte meg trygg på at han var en stødig mann som bare ville meg godt. Det er viktig når jeg skal leve sammen med personen. Nå er jeg forresten 26 år.

[Let's hear it for the boys!]

Ja, det er jeg Jeg visste det første gangen jeg så han (klisje, jeg vet det...). Han er det vakreste mennesket jeg vet om, på alle mulige måter

[Anonym bruker]

Den snilleste, godeste og tryggeste ja. Men ikke den store kjærligheten!

[Anonym bruker]

Nei,det tror jeg egentlig ikke at jeg er. Ting kunne vært mye bedre mellom oss for at jeg skulle følt han var det.

[Anonym bruker]

Nei... alene :-( men the love of my life er far til barnet jeg bærer...

[Anonym bruker]

nei, er alene jeg også. han som er det er barnefar, men han kunne jeg ikke blitt sammen med igjen pga diverse ting.

[Anonym bruker]

Ja, definitivt. Men hadde ingen ide om at han skulle bli det. Jeg møtte ham rett etter bruddet med han jeg var sikker på at var det, og brukte lang tid på å finne ut av det med min nåværende. Vi kranglet masse, jeg syntes han var vanskelig og jeg var veldig usikker. Nå etter tre år er vi på plass og jeg blir mo i knærne hver eneste gang jeg tenker på ham. Vi har det fantastisk på alle måter, har kjøpt hus og venter baby. Tung innkjøring, men det var verdt investeringen!

[Gjest]

Jeg får vel svare nei jeg da....

 

Trodde jeg var det for 12 år siden, men nå er jeg ikke helt sikker.... Ikke at jeg har noen andre i kikkerten akkurat nå da.

[blirjegsnartmamma]

Ja, helt klart!

[toa med 2 jenter og spire:)]

ja det er jeg virkelig ja!!

[Anonym bruker]

ja det tror jeg..

[Gjøkeredet③]

Ja så utrolig absolutt!!!

[Anonym bruker]

Herregud, lær deg forskjell på "han" og "ham"! Utrolig slitsomt å lese det du skriver når du ikke skiller mellom subjekt og objekt.

[Anonym bruker]

Nei desverre.. elsker selvfølgelig han jeg er med, og vi har et nydelig barn sammen.. men min store kjærlighet han er med en annen... han var min første kjærlighet.. men om jeg hadde valgt anderledes vet jeg ikke.. selvom jeg hadde fått sjansen.. er med en trygg god og stabil partner..

 

*sukk*