6 åring som "klikker", vanlig? Noen tips? (litt langt)

[Gjest]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne her, men får begynne med begynnelsen. Eldstemann som nå blir 6 år om 1,5 mnd har alltid hatt et veldig sinne/raserianfall når ting ikke går hans vei. Det begynte da han var litt over 1 år, kunne kaste seg ned på gulvet og hyle, slå og sparke vilt rundt seg og når jeg så inn i øynene hans så var han liksom ikke der, han var helt fjern og hinsidig i blikket. vet ikke helt hvordan jeg elelrs skal beskrive det. Raserianfallene kunne vare lenge, gjerne opp i en time uten at jeg fikk kontakt med ham i det hele tatt, prøvde jeg å løfte ham opp risikerte jeg blåveis. Sånn kom og gikk det i perioder til han ble rundt 4,5 år. Etterhvert som han ble eldre kunne jeg snakke mer med ham når han hadde roet seg, men når han først var sint var det umulig å få kontakt med ham, i verste fall tok han hendene foran ørene og hylskrek når han så jeg eller pappaen åpnet munnen for å si noe og da er det jo umulig å få sagt noe. Når han var rolig derimot kunne vi diskutere det som hadde skjedd, prøve å lage nye avtaler, han viste god innsikt i egen oppførsel osv. Disse voldsomme raserianfallene har kun kommet hjemme, og som sagt bare i perioder.

 

At det er normalt for småbarn å være slik vet jeg, han var kanskje litt ekstrem, men jeg har lest nok her inne og hatt nok venninner med barn til å bli beroliget med at dette er helt vanlig at de blir så sint og er så "trassige". Så det har ikke bekymret meg heller, bare, naturlig nok, fått meg tilå bli fortvilet og sint innimellom som de fleste andre med små trasstroll ;-)

 

Når han ble rundt 4,5 år kom han tydeligvis inn i den harmoniske 5 års alderen. Raserianfallene stoppet omtrent. Han kunne bli sint, lei seg, skrike litt opp osv, men ikke engang i nærheten av slik som før. Men nå er han altså snart 6 år og de siste 2-3 mnd viser det tydelig at han er på god vei over i 6års trassen. Merker det fysisk/motorisk også at han er blitt mer klossete, har ikke helt kontroll på armer og ben osv sånt som er normalt for 6 åringer rett og slett. Dette har jeg ventet påog visst om at nok kom og jeg er heller ikke noe overrasket av at han er begynt å bli frekk i munnen og sånt (om noe er jeg faktisk overrasket over at han enda ikke banner), for det vet jeg er normalt.

 

Før jeg fortsetter nå vil jeg gjerne forklare litt om hvordan han er sånn til vanlig, for ellers tror jeg det er lett for å få et galt og veldig negativt bilde av ungen min. Han er en rolig og bedagelig type egentlig (litt 6 års uro i kroppen akkurat nå, men normalt er han rolig), filosofisk, veldig snill og empatisk, et helt eget lag med mindre barn, hjelpsom, rask i oppfattelsen, gode sosiale evner, litt sårbar og forsiktig osv. Dette er ikke bare min mors-vurdering, men kommer også fra foreldresamtaler i barnehagen hvor de trakk frem ting som at når det kom nye barn i barnehagen var det alltid han som var der først for dem og viste dem rundt og fikk dem til å bli trygge, fortalte hvor omsorgsfull han var med de på småbarnsavdelingen osv. Han fikk alltid mye skryt, det var liksom aldri noe problemer med ham, han var aldri stygg med andre barn (bortsett fra mellomste broren)osv.

 

Så til problemet. Han er begynt igjen med disse urimelige raserianfallene sine nå innimellom. Han rett og slett klikker virker det som. Det kan være små ting som utløser det. Her for noen dager siden f.eks så var det noe han ble sint for fordi han ikke fikk lov. Vi var oppe på rommet hans, og da klikket han. Tok opp en av stolene der, sånn små til barn, og kylte den bortover i min retning med full kraft så jeg måtte hoppe unna men han hylte, rev ned kassen med lego og sparket det rundt om i rommet og var totalt hysterisk, hadde ikke sjangs å roe ham eller snakke til ham, han var liksom litt borte. Når han roet seg snakket vi sammen og han var lei seg, skulle aldri gjøre dette igjen, sa unnskyld, ryddet opp etter seg (fikk litt hjelp av meg mot slutten) og forstod at reaksjonen hans var gal, kom selv med konstruktive forslag på andre måter å reagere på når han var sint, jeg kom med forslag, sa jeg skjønte at han ble sint, men ikke kunne kaste på ting fordi om (noe han var helt enig i) osv. Helt til neste gang han klikker...og neste....og neste... Nå for tiden kommer det et sånt anfall kanskje annenhver dag som er så ille at han begynner å kaste på møbler, sko eller hva det skal være, hyler og er umulig å få kontakt med (da tar vi ham vekk fra situasjonen fysisk, altså en time-out, men det er ikke så lett alltid for han er stor og sterk og holder seg gjerne fast i ting...). Og etterpå er det som jeg beskrev, vi snakker sammen, han er så enig så enig og viser tydelig at han vet han har reagert galt, vi prøver å finne andre løsninger for måter å reagere på når han blir sint osv, men det hjelper jo ikke. Han har kun slike anfall hjemme, heldigvis, men likevel. Her forleden snisset en sko øret til mini på 14 mnd, var bare flaks den ikke kom rett i hode på ham. Blir jo redd også når han holder på slik. Er dette virkelig normalt? Hva kan jeg gjøre? Han er jo så utrolig snill og rolig og fornuftig ellers, er bare akkurat som om han blir helt borte når han får disse raserianfallene.

[Twintipp og himmelblå]

Ikke vet jeg om det er normalt, men det høres litt ekstremt ut, at slike raserianfall kommer annenhver dag.

Kan det være at det ligger noe annent bak? Som søskensjalusi etc.?

 

Jeg ville forsøkt ande metoder, i.o.m at det ikke hjelper å snakke ham til fornuft. Ville nok forsøkt estinksjon som en metode. Overse ham, han får nok den oppmerksomheten han ønsker da han ser at andre rundt ham reagerer, enten de blir redde, sinte eller hva..

La ham være på rommet og rase fra seg, kommer ham ut så følg ham inn på rommet igjen.. Si at dere ikke ønsker å ha ham i stua når han oppfører seg på den måten, med en rolig og bedagelig stemme.

 

Om dere ikke gir ham noe oppmerksomhet vil ikke oppførselen føles hensiktsmessig for ham heller.. Men, nå vett jo ikke jeg om det kan ligge noe mere bak da..

 

Håpe det ordner seg, hvis ikke går det jo an å rådføre seg med fagfolk også.

 

Klem til deg

 

[Gjest]

Takk for svar :-)

 

Det er i grunnen dette vi gjør. Altså tar ham ut fra situasjonen frem til han er rolig nok til at vi kan snakke sammen, så han får ikke oppmerksomhet der og da. Vi tar ham ikke inn på rommet, men ut i gangen og setter ham i trappen (men han kommer jo gjerne inn igjen noen ganger da). Problemet med det er at vi er litt redd han skal ødelegge noe der ute, men ett sted må han jo plasseres. Er mest i starten på anfallet jeg blir redd fordi det kan komme ganske brått og det er da han begynner å kaste på ting. Er ikke alltid det er like ille så klart.

 

Han har faktisk aldri noen gang vist noe tegn på sjalusi og han får mye positiv oppmerksomhet fra oss, så jeg _tror ikke_ det er her det ligger, men er så klart umulig å vite og uansett lite å gjøre med i så fall egentlig. Har vurdert å ta det opp med HS, han skal på sånn skolestartkontroll om ikke så lenge.

[Zaratustra]

Hei Alva

Skjønner godt at du blir bekymret, dette høres ikke morsomt ut.

Jeg er psykolog og har jobbet en del i PPT og BUP og har møtt noen barn som likner på din beskrivelse. Enkelte barn blir jo bare så sinte at man ikke får kontakt med dem så lenge det står på, mens hos andre kan det ligge noe annet bak. Jeg skriver ikke dette for å skremme deg, men min erfaring er at det kan være lurt å få tatt EEG for å se om det kan være epillepsi, det kan noen ganger se sånn ut hos barn.

Håper det ordner seg! han er kanskje ekstra spent nå foran skolestart også?

mvh

[Gjest]

Hei Alva!

Jeg tror det vil være lurt å få litt hjelp på dette. Ta en prat med BUP/PPT og få litt råd. Kjenner en gutt som slet med det samme som barn, og han fikk hjelp av psykolog til å mestre sinnet sitt, og det var utvilsomt en bra ting. Verdens greieste gutt ellers, men hadde altså disse raserianfallene der det svartnet for ham- verste epsioden var vel da han løp etter sin søster med en stor kniv. (da var han bare et par år eldre enn din gutt) Jeg tror at det er best å ta tak i dette nå- tenk så fortvilende for gutten selv! Det er ikke godt for selvfølelsen hans, så reflektert som han er rundt dette når anfallet er over så kan det nok oppleves som stroe nederlag når det gjentar seg.

Masse lykke til:-)

[Gjest]

Tusen takk for svar dere to :-)

 

Uff, så det er ikke normalt altså? Da skal jeg i hvertfall ta det opp med helsesøster i første omgang (hun er veldig flink og kan sikkert hjelpe meg til å evt vurdere videre tiltak om dette er nødvendig). Jeg skjønner bare ikke helt hvor det kommer i fra, verken jeg eller pappaen er så veldig hissige at det gjør noe, heller tvert i mot... Vet pappaen kunne være veldig bråsint som lite barn, men forstod det slik på svigermor at det kom seg når han begynte å snakke skikkelig som 3-4 åring.