Hvorfor skal det være sånn?

[Anonym bruker]

Jeg som stemor og min samboer som far, får dårlig samvittighet for at vi øsnker å være mest mulig sammen med barna. Og vi får dårlig samvittighet for at det igjen sakper så store konflikter med mor til barna.

 

Men hva er det som er det rette å gjøre?

 

Skal vi unngå å spørre om ting, og unngå å spørre om å kunne bytte samværsdager og helger? Skal vi bare se dem annenhver helg, og bare gjøre som biomor sier? Da blir det ingen konflikter for barna.

 

Men vi vil i såfall hele tiden gå på akkord med oss selv. Vi vil antageligvis bygge opp et sinne mot mor, fordi hun ikke lar oss få være med barna. Men hvorfor skal vi som samværspersoner måtte tåle det, og bare bite i det. Vi skal oppføre oss voksent. Mens hun som mor skal få lov til å være lei seg, sint, og hun skal få bestemme om hvor mye barna skal være sammen med oss.

 

Jeg syns det blir helt feil at vi skal unngå å spørre om ting, spørre om info, bytting av helg ol kun fordi mor lar seg hisse opp av det. Det burde være biomors oppgave å kunne styre sine følelser, og bare svar på våre spm. Dette er ikke noen vanskelig spm. Det gjelder f. eks. hvor de skal på ferie, hvorfor barna går på visse medisiner, hilse på barna i morens hjem om de er syke en samværsdag, svare hyggelig nei eller ja om vi spør om bytte av en helg (vi spør minst 1 mnd i forveien). Vi svarer alltid kort, men hyggelig. VI sender aldri dømmense sms tilbake når hun spør om ting.

 

Jeg er et voksent menneske, og jeg klarer å styre meg selv og mine følelser. Hadde regnet med at min biomor var det samme!

 

Kjenner jeg blir enormt frustrert. At biomødre, ved å skape konflikter rundt det meste, skal få lov til å avgjøre at det ikke skal bli samvær, mindre samvær osv. For sånn er det. Er det høyt konfliktnivå mellom mor og og samværsfar, så er løsningen at far ikke får samvær, eller minst mulig samvær. Og slik blir det uansett hvem som øker konfliktnivået.

 

Mener dere at det å spørre om når biomor skal ha ferie med barna er å øke konfliktnivået? Hun ble sur fordi vi spurte. Hun sier hun har svart på det, og kaller oss uansvarlige som ikke har fått det med oss. Vi har ikke fått svar på det. Men uansett så burde det gå an å svare på det 2 ganger om vi skulle vært så uheldige å ha glemt det. Da ble i stedet mor sur, og sendte den kjeftesms til oss, og ville svare på noe. Det fikk han finne ut av selv!

 

 

ARG!!!!!!!!!!!! Hva gjør vi? Jenker oss resten av livet?

[Anonym bruker]

Hørtes kjent ut...

 

Her i huset prøvde vi å få en dialog med mor ang endring av samværsavtalen. Dvs hun hadde bestemt seg for endringer, noe som passet oss svært dårlig mtp tidspunktene. Jeg tok dette opp med mor, men jeg er nå blitt DEN heksa som ikke bryr meg om barnet etc etc. Enden på visa er nå at samværet er blitt veldig redusert.

 

 

... Så.. jeg vet ikke helt jeg.. Vanskelig!

[*-*]

Skjønner at det er frustrerende. Det er ikke lett å skulle koordinere med en annen familie, for ikke å snakke om ekser, til enhver tid.

 

For at samarbeidet skal bli enklest mulig tror jeg det er aller best å ha faste og klare avtaler. Javisst kan det være bra med fleksibilitet og det og kunne bytte dager i blant, men det bør være unntaket og ikke regelen. Og så tenker jeg at man bør få samarbeidet og samværet litt på skinner før man skal begynne å sjonglere for mye. Litt som å spille et instrument liksom, man må kunne spille før man improviserer særlig bra.

 

Det er åpenbart vondt og vanskelig å få se barna sine mindre enn man ønsker, men det er også problematisk at hverdagen ikke er forutsigbar. Det at man har barna mindre enn den andre forelderen, gir en ikke automatisk rett til å stadig skulle endre på samværsavtalen eller gi mor en salgs meldeplikt på hva hun foretar seg i sin tid. Men det er klart at begge foreldre har rett til opplysninger om barnet, slik som sykdommer og skolegang osv, slik at man kan følge opp barnet best mulig. Jeg ville også tenke at det er naturlig å informere hverandre hvis man reiser avgårde med barna for eksempel.

 

Det virker jo som om det er et ganske høyt konfliktnivå hos dere nå, det viktigste er vel kanskje å få det ned så ikke barna merker det. Jeg skjønner godt at dere vil ha mer samvær, men jeg tenker kanskje at en ny samværsavtale er veien å gå framfor å be om ekstra dager på en litt uforutsigbar måte? Mor er sikkert også like lei av å måtte jenke seg etter deres ønsker. Jeg ville ha bestilt en time på familievernkontoret for mor og far og tatt opp problemet, Jeg tror det er bedre for alle parter å heller utvide samværsavtalen litt og så holde seg til den, enn å kreve altfor mye endringer på den avtalen som er. Selv om mor kanskje i utgangspunktet ikke ønsker mer samvær hos far så vil det jo også være bedre for henne med et par faste dager til i måneden enn sånn som det virker som dere har det nå. Mitt inntrykk er at de fleste familievernkontor er positive til utvidet samvær så sant barna ikke er atlfor små eller det er praktiske hindringer i veien.

 

Hos oss fungerer samarbeidet med mor greit, vi er forsåvidt gode venner og kan omgås. Men vi merker at det går aller best i hverdagen når vi har klare forutsigbare avtaler og ellers blander oss lite opp i hva den andre familien driver med. Som stemor er jeg veldig glad for at ikke mor til barna skal endre dager hele tiden, skal ha nøye informasjon over hva vi gjør med barna i vår tid eller kommer innom for å se til barna i vårt hjem om de er syke hos oss. Men jeg skjønner jo at det blir noe annerledes hvis man ser barna lite, og at det er vondt for far og deg å ha så lite samvær. Jeg ville likevel heller gått for mer utvidet fast samvær hvis det er mulig, enn å blande meg altfor mye opp i livet til ungene når de er hos den andre forelderen. Men foreldre må selvsagt samarbeide også, så det er jo en balanse her om du skjønner hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Fra HI!

 

Vi er i begynnelsen av en rettsak nå. Så vi holder på. Men det er trist å måtte henvende seg til BV for å få de opplysningene en trenger om egne barn. Det skal ikke være sånn. Og så skal en ha dårlig samvittighet for at en har spurt BV om hjelp, for det har gjort mor urolig, sint og frustrert. Men at far er urolig, bekymret og ønsker å snakke med, helst hilse på barnet sitt, når det har brukket ben/ armer, ligget på sykehus osv, det skal han bare takle...... Det blir trist at vi må ty til BV, men mor ville ikke si hvordan det gikk med barnet, hvor det var, og i hvertfal ikke la far få snakke med eller hilse på barnet.

 

Når vår adv. ber skriftlig i et brev til mors adv. om opplysninger, og vi verken har fått svar på dette fra adv. eller mor selv. Så er det naturlig at en spør en gang til. Går det bra at far henter barnet den og den dagen klokka da og da. Da var svaret fra mors adv. at dette var grunnen til det høye konfliktnivået. At far hele tiden maste om ting....... Han hadde fått svar, og vi fikk forholde oss til det. Men vi har ikke fått svar. Verken sms eller via advokater.

 

Jeg gleder meg til at denne saken er over. Men det må da kunne gå an å svare på ting......! Det er det jeg ikke skjønner. At VI er de slemme fordi vi virkelig ønsker svar på ting. Det er ikke mor som øker konfliktnivået ved å nekte å svare....... Det er frustrerende.

 

Håper at vi har omsorgen om 3 mnd :-) Da skal vi få ned konfliktnivået betraketelig....... Vi skal iallefall svare når mor spør om ting.