Hva gjør jeg? Langt

[Anonym bruker]

Jeg har vært masse sammen med en venninne i 15 år. Hun har alltid vært veldig sår dersom jeg har vært mye sammen med andre i perioder.

Når vi var 19 år gamle ble vi forelska i samme gutt vi møtte på en fest. De sov sammen, og hun sa at ingenting hadde skjedd.

Hun sa at jeg bare kunne prøve meg på han, hun brydde seg ikke. Jeg gjorde det, og vi ble "sammen" uten at jeg greide å si det til henne. Det kom fram til slutt, og hun ble naturligvis lei seg. Han fortalte meg etterhvert at de lå sammen den natten. Hadde jeg visst det hadde jeg holdt meg unna. Jeg ble så fysisk dårlig, og gråt, for da skjønte jeg hva jeg hadde gjort. Jeg var veldig syk den tiden, og ble innlagt på psykiatrisk.

Bare surra bort alt i den perioden, sannsynligvis fordi jeg var svært dårlig psykisk, og jeg kvittet meg med denne gutten.

Det ordnet seg mellom meg og venninnen til slutt.

Hun stiller lite opp for meg om det er noe. Jeg hjelper henne med alt jeg kan. Kjører henne til butikker, var med henne til lege fordi hun trodde hun var alvorlig syk, kjørte henne til sykehus kl fem om morningen fordi hun skulle dit.

Hun ringer kun om hun trenger noe. Eller så sender hun meld når hun vil møtes gjerne samme dag. Jeg riner henne v og til, men nå mener hun jeg ringer når JEG trenger å snakke, jeg ringer for å høre hvordan hun har det, så her er vi ikke helt enige.

 

For 5 år siden glemte jeg bursdagen hennes. Jeg flyttet den dagen, og glemte den dessverre. Da snakket hun ikke til meg på ett halvt år.

 

Problemet nå er at jeg har fått to barn, og har en samboer som jobber MYE. Ikke lett å få tak i barnevakt på sparket. Da blir hun sur.

Det siste året har vi bygd hus. Jeg har gått gravid med kraftig bekkenløsning, eldstemann har vært en del syk. Det har gått i ETT, jeg har vært kjempesliten.

Når jeg fødte mistet jeg 1 liter blod, og ble ganske sliten. 2 uker etter døde svigermor i en ulykke. Helt grusomt.

Jeg fikk en meld av venninnen. Hun lurte på om vi kunne møtes på cafe 2 dager etter begravelsen. Jeg var knust, sliten, hadde lite melk til baby, og samboer hadde det forferdelig.

Jeg glemte å svare, gjorde det dagen etterpå. Sa at det passet litt dårlig. Da ble hun sur, merket det på svaret jeg fikk på sms.

Jeg spurte men hun nektet for det. (Som hun pleier når hun blir sur.)

Jeg prøvde å ringe henne noen ganger etterpå, men hun svarte ikke.

Så fikk jeg meld noen uker senere at hun ikke lenger anså meg som en nær venninne. Jeg hadde ikke tid til henne lenger, og hun hadde fortsatt ikke helt tilgitt meg for denne greia med den gutten. Dette er nå 10 år siden.....

Vi har nå ikke snakket på ett halvt år. Jeg sendte meld i forrige uke og skrev at jeg savnet henne. Fikk bare sure svar tilbake, korte svar.

Jeg lurte på om hun ville møtes så vi fikk pratet ut. Det var greit. Men så ble det bare tull med meldinger. Og nå vet jeg ikke om jeg vil prøve å redde stumpene.

Jeg savner henne, men jeg blir sliten av å passe på at hun ikke blir sur hele tiden. Vi har liksom ikke noe til felles lenger. Hun har en samboer som ikke vil ha barn, noe hun gjerne vil ha. Hun ble gravid i fjor, han ville ikke ha det barnet så jeg kjørte henne på sykehuset og var der for henne mens han dro på hyttetur. De siste dagene har jeg lurt på om det er der skoen trykker.

[Anonym bruker]

Heia )

Vrien sak. Jeg tror dere er på forskjellige plasser i livet. Du er i familielivet og hun er ikke der. Kanskje det er slik du sier at hun er litt sjalu. Kanskje hun ikke vet det helt selv heller. Kanskje hun bare ikke forstår helt hvordan småbarnstilværelsen er.

Jeg vil si at du må ta hensyn til deg selv og din familie. Hvis det koster mer enn det smaker å være nær venninne av henne så kanskje det er greit med litt avstand.

Dere har en lang fortid i lag der dere har støttet og hjulpet hverandre slik at jeg ikke ville ha avskrevet henne helt. Ikke vær sint og skuffet over henne, vær klar til å være hennes venn når hun kommer dit du er nå i livet eller når hun er klar for det. Da kan du være en ressurs for henne med din erfaring, og tre støttende til når hun synes det er tungt. Kan hende dere får like god kontakt igjen senere.

 

 

 

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som din venninne er egoistisk, og kanskje litt misunnelig på deg fordi du har barn. Jeg hadde nok valgt å ikke tenke så mye på denne venninnen. Høres ut som mye har skjedd, mye som dere tydeligvis ikke kommer til å ordne opp i. Dere er muligens litt for forskjellige til å være gode venninner, selv om motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg hadde prøvd å ikke tenke så mye mer på henne. Vil du ha et vennskap der du hele tiden må lure på om du sier noe som gjør henne sur?

Nå er det vanskelig å se det fra hennes ståsted. Du skriver hvordan du opplever situasjonen, men hun kan ha en helt annen oppfatning enn du. Om du allikevel synes at savnet over henne er for stort, kan dere jo alltids prøve å ta en siste prat. Se om stumpene er verdt å redde som du skriver. Ærlighet fra begge sider bør være essensielt i samtalen. Hvis ikke, er løpet kjørt.

Lykke til.