Jeg er så redd jeg....

[babygullz <3 vilde]

Vet at verden ikke er sort hvitt, og d finnes så mye forferdelig der ute... At en baby dør i mors liv, eller blir født med hjerneskade, kan skje hvem som helst, og d er så forferdelig at ord blir fattige...

Jeg er bare så redd for at d skal skje meg.. jeg blir bekymret så fort jeg kjenner lite liv en dag, eller ikke har gått opp i vekt d som jeg pleier.. jeg blir bekymret for min egen lille baby når jeg leser om andre som mister e.l...

Jeg er dritredd rett og slett...og d er ikke noen god magefølelse.. jeg gleder mg til å kunne holde babyen min i armene for første gang..og ikke lenger være redd for å miste henne når hun er i magen..

[Kathy+Oktoberjente]

Jeg tror det er sånn det er å bli mamma.. du kommer aldri til å slutte å bekymre deg for din lille - uansett hvor gammel hun er

[Gjest]

Det eneste jeg kan si er at du merker når det virkelig er noe alvorlig, og det er jo sjeldent når det har gått så langt...nyt svangerskapet for det bruker jo å gå bra...

[Gjest]

Du burde være forbredt på at du bli bekymret etter fødsel også. Husker at jeg ofte lå våken om nettene de første mnd. Lå og tenkte på alt som kunne gå galt. Var redd for krybbedød, for at jeg skulle død, var redd for å kjøre bil (tilfelle kræsj).

 

Fikk vite at det var normalt å tenke sånn den første tiden. Håper det ikke blir sånn denne gangen også. Det er så slitsomt å gå og være bekymret hele tiden.

[*lykkelig med lilleprinsemann*]

Har det på samme måte. Blir kjempe fort bekymret med en gang noe ikke er slik som det pleier å være,om babyen en dag er veldig rolig så blir jeg livredd og tenker med en gang at noe er galt.

 

Er kjemperedd for å miste prinsen i magen og folk sier at jeg må slappe av , men det er ikke så lett. Skal bli godt å holde ham i armene ja:)

[babygullz <3 vilde]

d er nok normalt å tenke sånn ja.. men fy søren så ekkelt d er...

blir kjempehappy når jeg kjenner sprellene fra gullet og får avkreftet bekymringene,...er rett før jeg griner=)

[Lillepusen-78]

Har det på sammen måte. Er vanvittig slitsomt og vondt. Har termin 07.09, og håper han fortsetter å være like aktiv frem til fødsel som han har vært til nå. Blir sinnsykt stresset når det er lenge siden jeg har kjent noe aktivitet..... Er forberedt på at det blir nye bekymringer når han er født, men skal bli godt å ikke være alene om å vurdere og kjenne lenger. Nå er det jo liksom bare jeg som kan ha "ansvaret".....

[nellik-alle gode ting er 3]

Akkurat slik føler jeg det også... Er slitsomt i lengden, og jeg tar meg selv i det innimellom. Men jeg er & blir bekymra.. Kansje har det noe med at jeg mistet i januar eller kansje er det bare sånn for de fleste gravide. Vi vet jo alle at det kan gå galt... Koser meg for det meste med svangerskapet ja, men det ligger hele tiden i underbevisstheten for det - jeg drømmer om det, jeg gråter av det.

 

 

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Skjønner deg godt jeg babygullz, jeg er livredd selv i dag. Etter å ha lest om to her på 3.tri nå som har mistet babyen sin kjenner jeg frykten som en klo i brystet. Huff. Vi får tenke på det at det vanligvis går bra. Så får vi støtte hverandre vi som er her inne, og sende mange varme tanker til de som mistet babyen sin.

 

Jeg er vanligvis ikke så bekymret, men i dag kjenner jeg at jeg er redd.

[AO3]

Kjenner det mye på samme måten. Jeg skal være glad når lillegutt/jente puster for egen maskin, og ikke lenger er avhengig av morkaken, for å si det sånn. Det som sto om krybbedød lenger opp har jeg ikke engang rukket å tenke på enda, men det kommer nok, det også. :/

[Ønskebaby08*12]

Jeg kjenner meg igjen, mange tanker om den lille i magen, og hva som kan gå galt. Jeg har til nå, ikke trengt å bekymre meg for lite aktivitet i magen, for snuppa er i hundre og ti hele tiden, nesten sånn at jeg er takknemlig for noen "stille stunder". Det er jo bra, for da vet jeg hun ha det fint, men den dagen hvor hun kan bli roligere pga plassmangel kan komme,og da kan jeg jo bekymre meg for ingenting. Er kommet såpass langt nå at det sjelden forekommer at det går galt i svangerskapet, men man vet aldri. Når jeg leser om de som mister rett før termin/i dødfødsel osv blir jeg livredd. Ikke bare litt bekymret , men jeg blir redd. Man har ingen garantier for at det går bra, det kan oppstå ting under fødslen, eller like etterpå.

Jeg tror det er en del av det å være mamma og pappa. For fedrene bekymrer seg de også, de snakker kanskje ikke like mye om det som oss. Vi bærer tross alt babyen, blir kjent med h*n gjennom et svangerskap, men fedrene håper, tenker og føler de også. Når babyen kommer ut, og skal leve ute i verden er det nok av ting vi kommer til å engste oss for. Det er først nå jeg skjønner hva min mor har ment oppgjennom årene når hun har sagt, "jeg er redd for at det skal skje deg noe, og jeg bekymrer meg fortsatt for at noe eller noen skal gjøre deg noe vondt, selv om du er voksen, vil jeg alltid være mammaen din".

 

Det er vel sånn med oss også, (ihvertfall med meg), selv om datteren min ikke er født ennå, så er jeg mammaen hennes.

[babyfrøken *mamma*]

Jeg er også forferdelig redd.. Mer og mer for hver dag som går egentlig. Er 29+2 idag. Vet jo at sjansen er liten for at noe skal skje, men det går jo galt for noen, og det kan jo like godt være meg tenker jeg da..

Ingen god tanke å ha, og ikke spesielt fornuftig å tenke sånn, men er ikke alltid så rasjonell når en går gravid har jeg skjønt.. Fikk nesten enda mer angst når jeg leste om hun som mistet babyen sin går, at det kan gå så utrolig fort, uten noen forvarsel er skremmende...

Huff, vi får støtte hverandre alle sammen, det går tross alt bra for 99% av oss!!!

 

Stor klem til alle dere tapre jenter der ute!

[Mariamsen]

kan si meg 100% enig! Det er så slitsomt å være redd hele tiden! Leste et innlegg her om at det var en som hadde mistet barnet i uke 37. Da følte jeg at hjertet hamret dobbelt så fort og jeg ble enda mer engstelig! Når det er lite liv i magen, så må jeg nesten forsikre meg at det rører seg der inne ved at jeg drikker saft eller puffer litt på magen. Vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde det gående! Psykisk smerte er verre enn fysisk, Hadde gledelig byttet denne engstelsen med skikkelig vond bekkenløsning!

Er forresten 4 dager over termin. Hver dag føles ut som en HEL uke.

 

Håper det går bra med alle og at vi snart får babyen i armene og kan puste lettet ut!

[babyfrøken *mamma*]

Ei venninne av mamma er en meget erfaren jm, som har hatt egen praksis i lange tider, og jobbet som avdelingsleder på flere fødeavdelinger etc, hun sier babyen ikke har godt av noe mer enn en uke over termin, og at vi skal være flinke til å stå på vårt og kreve at noe skjer en uke etter termin er passert.

 

Det kommer iallefall jeg til å krige for!!!!

 

Masse lykke til alle sammen!