Anonym bruker Skrevet 18. august 2008 #1 Skrevet 18. august 2008 Hei Først av alt.. føler med alle dere som har mista! Har aldri mista selv, og har en nydelig datter på 10 mnd.. Men.. nå har bestevenninga mi..mista for andre gang.. første gang var fosteret bare 6 uker, denne gangen var hun 13 uker på veg, da fosteret hadde tatt kveld i uke 9.... Vi hadde alle sammen skikkelig begynt å glede oss nå.... 13 uker...da var det jo trygt???? trodde vi... Det er bare to dager siden. Har snakket med venninga mi, sendt mange meldinger om at jeg stiller opp ... MEN... hva kan jeg si som trøster?? dere som har opplevd det har nok noen gode råd... og hva skal man ikke si??? er like redd for å si noe som kanskje gjør alt verre... hva bør jeg gjøre... snakke om d eller ikke... hvor lenge er hun "påvirket" av det som har skjedd??? tenker litt på det hormonelle.. når slippper sorgen?? Setter stor pris på råd!! tusen takk!!
Anonym bruker Skrevet 18. august 2008 #2 Skrevet 18. august 2008 Jeg mistet da fosteret var 9 uker (var på en fin UL to dager før alt rant ut), så jeg var litt i samme situasjon. Først må det sies at alle er forskjellige, så man vet jo aldri om hun vil snakke om det eller ikke. Alle tar det heller ikke like tungt! Hvis jeg skal svare, må det bli utifra sånn JEG følte det i tiden etter. For meg var det veldig viktig å snakke om det, men selvfølgelig bare med de nærmeste. Jeg ville snakke om det hele tiden, for det var det eneste jeg tenkte på hvert sekund på dagen de første to ukene etter at blødningen startet. Og det hjelper! Men det er utrolig viktig at du virkelig lytter, at du virkelig føler med henne, at hun merker at du virkelig bryr deg og kan tåle å høre de samme tingene igjen og igjen uten å bli utålmodig eller irritert, eller ty til fraser som: 'du er jo ung...det kommer flere sjanser...det var noe galt med fosteret...' Alt dette vet hun selv. Det man trenger er folk som vil være der og stå igjennom alt det kjipe som kommer etter en SA/MA, som viser at de er til å stole på. Og ikke minst: hold rundt henne! Fysisk nærhet gir ofte den beste trøsten når ord kommer til kort. Og ord KOMMER til kort i en slik situasjon. Det er ingenting du kan si til din venninnne som gjør sorgen mindre. Det eneste du kan gjøre er å være der til hun får hodet over vannet. Vis at du bryr deg! Det kommer du veldig langt med. Fysisk/psykisk var jeg 'helt ute' i to uker etterpå, så lettet det hormonelle, blodet forsvant, og jeg tenkte litt klarere. Sakte begynner man å tenke på å prøve igjen. Sorgen tror jeg ikke slipper før man sitter med et barn i armene, og det bør alle rundt akseptere og prøve å forstå. Lykke til til venninnen din og deg.
Anonym bruker Skrevet 18. august 2008 #3 Skrevet 18. august 2008 Hei.. Jeg var 11 uker på vei da jeg mistet. Hadde aldri mistet før, og det var et stort sjokk!! Det jeg trengte var å få pratet gjennom forløpet igjen og igjen.. Mange ganger. Det er egentlig ikke noe du kan si som trøster. Enig med at utsagn som det var ikke meningen, det er flere i samme båt osv ikke er et sjakktrekk. Spør hvordan hun har det, og la henne styre samtalen. Sorgen varer ennå. Det er nå 7 uker siden, og den er ikke altoppslukende lenger, men jeg regner med at når hun har mistet flere ganger, så vil hun muligens være litt hardere angrepet enn meg.. Jeg tenker mye på det, og spesielt når jeg ser og hører om andre gravide... Jeg har noen gode venninner som fremdeles spør hvordan det går, og gjerne vil høre på mine klager fremdeles. Det er veldig godt. Det beste du kan gjøre er som du allerede gjør... Være tilstede..
Anonym bruker Skrevet 18. august 2008 #4 Skrevet 18. august 2008 Hei! synes det er utrolig flott at du bryr deg så mye om venninna di at du skriver et innlegg her for å få råd om hvordan du kan hjelpe henne. Det høres ut som om du allerede gjør mye riktig - du har snakket med henne, sendt meldinger og sagt at du er der for henne. Jeg er veldig enig i det som allerede har blitt skrevet her, og kjenner meg veldig igjen i de andre innleggene. Jeg mistet min baby i uke 8 for 7 uker siden (dette skulle bli mitt 3. barn) og er fremdeles utrolig lei meg og fortvilet over det som skjedde. Sorgen er ikke så sterk som den var de første ukene men jeg skulle (fremdeles) veldig gjerne ønske at venninnene mine ringte bare for å høre hvordan det går med meg, la meg snakke om det, la meg gråte så mye som jeg har behov for, og ikke minst holde rundt meg. Tror de aller fleste som opplever en spontanabort har et stort behov for å snakke om følelsene sine rundt det som har skjedd, og det kan være veldig vondt når omgivelsene er tause, ikke sier noe om det som har skjedd eller unngår helt å snakke om temaet. Spør venninna di hva hun trenger, og fortell henne at du er der for henne og gjerne vil lytte når hun vil snakke. Kanskje hun også ville satt pris på blomster (jeg hadde i alle fall blitt veldig veldig glad for det!), et gavekort på en massasje eller en annen hyggelig overraskelse. Sånne ting kan bety utrolig mye når man er langt nede. Det kan ta lang tid å komme seg etter en spontanabort, spesielt psykisk. Tror ikke det er noe fasitsvar på når sorgen slipper. Noen kvinner bruker uker, noen måneder, noen år, noen kommer visst aldri helt over det. Lykke til som "trøster" - venninna di er heldig som har deg!
Anonym bruker Skrevet 19. august 2008 #5 Skrevet 19. august 2008 Tusen takk for gode råd!! De skal brukes! Setter stor pris på det! og lykke til , til dere videre i tiden som kommer!.. trist at det skal gå ann å miste... verden er tøff... Sender dere alle gode tanker igjen takk! .-)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå