Vi mistet den lille datteren vår!

[Gjest]

Det verste som kunne skje har skjedd......i går kjente jeg spark og liv på morgenen og kjente ikke noe mer utover dagen....Vi kom på sykehuset og der fant de ikke noe hjerteslag lenger...hva er sjansen for at noe slik skal skje i uke 37, tre uker før termin og jeg som har vært superfrisk hele svangerskapet og gått til kontroller på Volvat og hatt UL hver gang og alt har vært kjempebra....helt uvirkelig og ufattelig trist! Vi valgte å dra hjem igjen for å summe oss, og blir satt i gang ikveld eller i morgen tidlig.

Er det noen andre som vil dele sin historie med meg.....

[shari_z]

Hei kjære deg!

 

Jeg føler for deg og gråter for deg/dere. Hver gang jeg leser eller hører om noen som har mistet babyen sin, husker jeg alle følelsene jeg hadde da jeg óg fikk beskjed at min datter hadde døde i magen. :-(

 

Det er godt at dere bruker litt tid før igangsetting. Jeg selv hadde mest lyst å få henne ut med en gang, og helst med keisersnitt, men sykehuset forklarte at det var mye bedre å føde normal og å vente litt, enten til kvelden eller neste dag, så vi kunne summe oss. Jeg er i dag veldig glad for de valgene!

 

Min historie:

Jeg ble gravid i september 1999 med termin 26. juni 2000. Jeg hadde nettopp flyttet til Norge (fra USA) og kjente ingen, kunne ikke norsk, og bodde langt opp i Finnmark. I tillegg var jeg nygift. Jeg var deprimert men svangerskapet gikk fint. Det eneste jeg merket var at jeg hadde veldig ofte vondt i magen og kunne ikke huske at søstrene mine eller venninene hadde noen gang sagt noe om vondt i magen. Jeg hadde en UL i uke 16 fordi jeg hadde så vondt, som menssmerter, men legen sa at alt var fint, og siden jeg var gravid, så hadde jeg ikke menssmerter og heller ikke noen andre typer smerter i det hele tatt. Ble litt satt ut av det, både jeg og mannen min.

 

UL i uke 18 var fin. Da reiste jeg til USA i 8 uker pga depresjonen og sv.skapskontroller der var også fine. Sa fra til legen at jeg hadde så vondt i magen, og hadde 2 UL, men de kunne ikke finne ut av det. Sa også fra at jeg kjente veldig lite liv egentlig, bare noen få spark om kvelden. Aldri noe andre tidspunkt, og bare 3-4-5 spark. Igjen kunne ikke de finne ut hvorfor, men sa at alt går sikkert bra.

 

Vel hjemme i Norge fortsatte svangerskapet, fortsatt lite liv. Igjen her fant de ikke ut av det. Jeg tror nesten de syntes jeg var hysterisk, men jeg var førstegangsfødende og trodde man skulle kjenne litt mer liv enn det jeg gjorde. 3-5 spark om dagen, og KUN om kvelden er ikke mye. Fredag kveld, 14. april 2000, kjente jeg de få sparkene som vanlig og falt i søvn. Våknet lørdag til at jeg følte meg mye bedre enn på lenge, og ikke hadde jeg vondt lenger. Sov litt på ettermiddagen og da jeg våknet, sa jeg til mannen min at jeg ikke følte meg gravid engang. Den kvelden da jeg la meg, kjente jeg ikke noe spark. Og selvfølgelig siden babyen sparket kun om kveldene, hadde ikke jeg kjente noe siden fredag kveld. Jeg ble litt urolig da jeg husket én setning jeg hadde lest i BAM-bladet: "Du skal kjenne bevegelser daglig, hvis ikke, må du ta kontakt med jordmor eller lege umiddelbart." Ikke visste jeg hva "umiddelbart" betydde (husk at jeg ikke hadde lært meg særlig mye norsk enda), men skjønte poenget. Jeg trøste meg at det skulle ikke gå galt, det skjer ANDRE - ikke meg. Men hvis jeg våknet neste dag og skjønte at jeg hadde sovnet uten å kjenne de få sparkene jeg pleide å kjenne, da skulle jeg få helt panikk.

 

Søndag morgen våknet jeg, og visste at det var over. Jeg hadde ikke kjent noen ting lørdag kveld og skjønte hva det betydde: babyen var død. Mannen min forsto ikke før jeg ga ham BAM-bladet og sa han måtte lese det selv. Da ble vi redde og det bar til sykehuset.

 

Jordmoren kunne ikke finne hjertelyden, men jeg husker at jeg tenkte, "men du tar den doppler-greie på feil stedet jo! du må flytte den her på magen min, det er der de pleier å finne lyden." Men hun sa at det skjer noen ganger at de ikke finner det, men så finner de hjertelyden på UL og at vi ikke skulle bekymre oss. Nå vet jeg at hun visste der og da at babyen var borte, men på det tidspunktet, i min fortvilelse, trodde jeg på henne. En stund.

 

Mens vi ventet på legen (det var jo søndag, og begynnelsen av påske-uken, så mange var bortreist), begyntet det å gå opp for meg hva det var som skjedde. Jeg ba mannen min spør jordmoren hvor ofte det egentlig skjer at de ikke finner hjertelyden med doppler, men så finner ut at alt er greit på UL. Og det var ikke lett å svare på, for det skjer ikke så veldig ofte, særlig når man ikke har kjent liv i over et døgn.

 

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan rommet så ut da legen tok UL, eller ordene, eller lydene. Jeg husker det var forferdelig stille da han slo på lyden på UL og slo den like fort av igjen. Jeg husker at jeg skalv forferdelig av redsel, av håp at han skulle si at alt var bra. Og jeg husker de forferdelige ordene hans: "I'm so sorry. There is no movement, there is no heartbeat. Your baby has died." Og jeg husker jeg begynte å skrike "nei, nei, nei! Ikke si det! Jeg vil ikke høre det!"

 

Da måtte jeg ringe mamma og pappa i Texas, vekke dem midt på natta og si at min baby var død. Mannen min ringte familien i Norge og snakket med presten vår, som lovet å komme hvis vi hadde lyst (Hun bodde 3 timer unna, og ja, jeg hadde lyst). De anbefalte at vi ta litt tid for så å komme tilbake den kvelden i 8-9 tiden eller neste dag. Jeg valgte å komme tilbake den kvelden for igangsetting.

 

Men kroppen min var ikke klar til å gi fra seg den lille babyen min, og det tok mange dager før babyen kom til oss. Onsdag kl 0745 ble en jente født i all stillhet på det lille sykehuset i Finnmark. Jordmoren sa, "Vanligvis finner vi aldri ut hvorfor dette skjer, men i dette tilfelle, kan jeg si deg at grunnen til at babyen deres døde er at navlestrengen er tett bundet rundt halsen." Og det var det, 4 ganger. I tillegg, var den altfor kort, bare 25cm (normal er 50cm). Jormora måtte klippe navlestrengen for å få babyen ut, det var så lite igjen at fødselen stoppet opp.

 

Og så fikk jeg den stakkars jenta mi opp på brystet. Så nydelig, så varm, og så stille. Så urettferdig! Mannen min fikk tatt noen bilder, men vi var ikke forberedt på dette, hadde ikke så mye film med oss, og syntes det var litt ekkelt å ta bilder av en død baby. Jeg angrer så veldig på dette nå. Jeg husker nesten ikke hvordan min datter så ut, og bildene ble ikke så fine. Jeg husker hun hadde mørkt brunt hår som var ca 2cm lang og at hun hadde mine lange fingre og føtter. Men ansiktet, det husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg tenkte at dette så akkurat ut som min datter skulle se ut.

 

Jeg lå på føden til fredag og reiste hjem fredag kveld. Vi var på flyttefot da dette skjedde og ville ha en minnestund i den lille kirken vår der på lørdag. Men begravelsen skulle skje i Drammen, der vi skulle flytte.

 

Jeg hadde datteren med meg hele den første dagen, og så mindre på torsdagen og bare 2 timer på fredagen. Hun forandret seg mye i løpet av dagene. Vi hadde ikke kjøpt klær enda, så hun fikk sykehusklær på seg. Mannen min vasket henne og tok på klærne. Da vil senere fikk klær og ønsket å bytte dem, kunne vi ikke. Huden hennes, fordi hun lå død i magen så lenge, hadde begynte å komme av på beina og klærne satt fast i de sårene. Ellers så hun så fin ut.

 

Jeg leste etterpå en bok om dødfødsel ("Silent Risk" av Jason Collins, en lege som forsker på dødfødsel i USA) og fant ut at mest sannsynlig døde hun tidlig tidlig lørdag morgen. Hun var i hvertfall borte innen lørdag kveld. Jeg var da 30+3, og hun ble født 31+0.

 

Nå gråter jeg så mye for både deg og meg. Bruk tiden du har med datteren din fram til begravelsen! Ta bilder, hold henne, kle på henne. La andre i familien eller venner hilse på henne hvis du orker det; da blir de også kjent med henne og kan lettere forstå din sorg senere. Å miste et utfødt barn er så ensom fordi det er bare mor som virkelig kjenner barnet. Jeg oppdaget at enten folk var villig til å lytte til meg eller ville de ikke ha kontakt med meg i det hele tatt. Jeg hadde et enormt behov for å snakke om alt, fødselen, datteren, følelsene, osv, men det var ikke så mange som orket å høre på det - de syntes det var for vanskelig. Mannen min støttet meg veldig, men sorget helt annerledes.

 

På grunn av at vi flyttet bare 10 dager etter fødselen, fikk vi ikke så mye oppfølging fra sykehuset, skjønt de prøvde. Vi var ikke med på en sorggruppe, og jeg skulle ønske vi hadde vært det (vi fant ikke noe gruppe da vi flyttet hit). Tror det hadde vært til stor hjelp. Men jeg fant en vennine her på BIM som tok kontakt med meg noen måneder etter at jeg mistet min datter og hun leste min historie, for da hadde hun nettopp mistet sin datter. Vi er bestevenniner i dag, over 8 år senere, og har en bånd som ikke andre kan forsto. Det hjalp utrolig mye å kunne snakke og gråte samme med henne, en annen som skjønte akkurat hvordan jeg hadde det.

 

Stor trøsteklem! Jeg får så vondt at enda en til er blitt medlem i den dumme klubben vår, klubben som ingen av oss valgte å bli medlem i, Vi som har et barn for lite.

 

Klem fra mamma'en til Kayla Colleen, født 19. april 2000 i stillhet

[Lunis]

Det gjør meg vondt å lese om at datteren deres har fått vinger og dere ikke vil få se henne vokse opp. Det er desverre altfor mange av oss som opplever dette - og for de fleste skjer det brått og uventet som med dere.

 

Vi mistet gutten vår i fjor, etter et normalt svangerskap. Her ble det også plutselig stille i magen. Legene klarte å hente ham ut ved hastekeisersnitt før han døde, men han hadde da fått så store skader av oksygenmangerl at livet ikke var til å redde. Han døde etter fem døgn.

 

Anbefaler deg å komme inn på www.englesiden.com. Her får du lese historiene til alle medlemmene der inne - og "snakke" med andre som vet litt om hva dere nå går igjennom og forstår. Selv syntes jeg det var veldig godt å lese om andres reaskjoner - og slik kunne konstantere at jeg ikke var så unormal som jeg følte meg..

 

Jeg kommer til å tenke på dere masse i dag og de kommende dagene. Det er en ganske surrealistisk tid dere skal igjennom nå. Hele deres verden og fremtid har blitt snudd opp ned på et øyeblikk. Du skal føde et barn som dere skal begrave og ikke får lov til å bli kjent med. Et barn som ikke får lov til å oppleve noe som helst utenfor din mage. Dagene blir triste og tunge- men ikke bare det. Du kommer til å føle stolthet og glede også- over den prestasjonen det er å føde et barn i den situasjonen, og ikke minst over å ha fått en så vakker, velskapt datter.. Hjertet kommer til å svulme over.. Det er hun som gjør dere til foreldre. Foreldre er dere selv om dere ikke får muligheten til å utøve den rollen med henne. Og det er den vanskeligste foreldrerollen å være i..

 

Lag masse minner sammen de få dagene dere får være sammen med henne. Ta bilder, fotavtrykk (både i gips og trykksverte på papir). Klipp av en hårlokk..Kos med henne og sug til dere inntrykk..

 

Ta gjerne kontakt via PM om du har behov for det.

 

store klemmer...

 

 

 

[Anonym bruker]

SKAP minner!! Bruk så mye tid dere kan med barnet og ta MASSE bilder. Kanskje du ligger i fødsel nå men om du leser dette før du føder så be om å få barnet opp til deg rett etter fødsel. Er det noe jeg angrer på så er det at jeg ikke holdt mitt barn mens hun fortsatt var varm og god. Stell henne selv, klipp hårlokk etc. etc. Mange mange klemmer til dere begge!!!!

[Løvetassen]

Kjære deg....

Jeg mistet jenta mi for tre uker siden. Hun døde helt plutselig under fødselen. Det kom som ett sjokk. Jeg var igansatt pga overtid og lagt inn på sykehuset. Jeg hadde vært på sykehuset i over ett døgn med perfekte CTG'er hver fjerne time. Alt tilsa at ting var i sin skjønneste orden før de plutselig ikke fant noe hjertelyd....Jenta min var død. Leger og jordmødre var helt sjokkerte og ingen skjønte hvordan dette kunne skje.

Jeg valgte å føde henne med engang fordi jeg ville bare bli ferdig med det....

Første uken etter hun døde fikk vi muligheten til å være masse sammen med jenta vår. I starte skjønte vi ikke hvorfor de spurte oss om de skunne trille henne inn til oss, vi ble nesten irriterte på jordmødrene fordi de maste om dette..vi synes tanken virket grotesk siden hun var død, men TRO MEG..når vi tilslutt gikk med på det var det så vanvittig godt og se på henne og røre ved henne og se hvilken fantastisk skapning som har vokst inni meg... Så vær så mye sammen med barnet ditt som du kan før begravelsen...det er veldig god terapi i det..

Nå er det ikke mer en tre uker siden dette skjedde med meg så jeg er midt oppi sorgprosessen selv... Du må gjerne kontakte meg hvis du ønsker å snakke mer om dette for jeg synes i hvertfall det er veldig godt å snakke med andre som har opplevd det samme..

tenker på deg og håper du finner den styrken du trenger midt oppi allt det vonde du nå skal igjennom.

klem fra meg