Hvem har slått barna sine i ren frustrasjon?

[Anonym bruker]

ALDRI har jeg gjort det, og kommer heller aldri til å gjøre det. Ser jeg noen som gjør det kommer jeg til å klikke! Hørte hyl og skrik fra nabohuset her en dag, forferdelig! Nå vet jeg jo ikke hva det skyldtes da, men vet at de foreldrene er ganske spesielle. Kaller barna for drittunger foran hvem som helst + + ( Og der er godt over 30, er det mulig??!!)

[Anonym bruker]

Nei, det kommer jeg ALDRI til å gjøre... og ser jeg noen voksne slå dattera mi, så dreper jeg dem!!! Ring barnevernet om du tror barna i nabohuset blir slått... Slagene er en ting, men redselen og usikkerheten er noe annet. Jeg har selv blitt slått som liten av min egen far, og det gjør noe med deg.

[Anonym bruker]

Enkelte på forumet synes det er greit å drepe babyer etter fødselen, ser for meg at de synes det er greit å slå dem litt også.

[Gjest Tale30]

Anonym 23:05

 

Det er faktisk sant at enkelte snakker til fordel her inne for en lovgivning som skal tillate foreldre å bestemme at barna skal avlives like etter fødsel. Du finner det i tråden om postnatal abort. Syke greier..

 

Angående å slå barn. Det hadde aldri kunnet falle meg inn. Jeg bodde to år i Paris, og der så jeg det nesten daglig på metroen og i byen. Der var det tydeligvis lav terskel for å gi barna sine et klaps eller riste i dem hvis de ikke gjorde som de skulle. Det sjokkerte meg!

[tresøtesmå-torødogenblå]

Med fare for å bli bitt hodet av: Jeg tror ingen kan fastslå med 100% sikkerhet at de ALDRI kan komme til å slå barnet sitt i ren frustrasjon. Fordi det nettopp er frustrasjon det er snakk om.

 

Og faktisk: Jeg tror ikke et barn vil ta skade av om man klapser til det på baken i ren frustrasjon én gang. Ikke om man setter seg ned med barnet, legger seg fullstendig flat og ber om unnskyldning det mest ydmyke man kan. Da tror jeg at barnet vil ha det like fint etterpå. Uten at jeg mener det er en spesielt god ting å gjøre tror jeg altså ikke at det vil gjøre ubotelig skade på barnets sjel.

 

Det som er verre er i mine øyne å hyle, skrike og kalle barna for drittunger på fast basis. Det kan gjøre barn usikre.

 

Og for å understreke en gang til: Jeg synes det er HELT feil å slå barn.

 

[tresøtesmå-torødogenblå]

Og ikke har jeg gjort det noen gang heller. Men selv om jeg liker å tro at jeg aldri kommer til å gjøre det, lar jeg være å påstå at jeg er 100% sikker.

[Anonym bruker]

Hei du.

Jeg har aldri slått mine barn og jeg kommer aldri til å gjøre det. Men lysten har faktisk vært der. Det kan være skikkelig frustrerende av og til å være foreldre til to som er så rampete, frekk i kjeften og gjør alt for å irritere oss at man av og til til tenker tanken. Men DET BLIR SELVFØLGELIG MED TANKEN!! Vet ikke hvor gamle barna dine er kjære hovedinnlegger, men barna kommer opp i en viss alder og gjør alt for å provosere foreldrene, vil du nok merke at lysten er der, og dessuten: lysten til å skrike ut "drittunge". Ja, nå får jeg vel høre det, men det er sannheten. Tanker man får, lyster man får, det rår man ikke over. Jeg har ALDRI rørt mine unger og jeg har aldri kalt dem drittunger eller noe som ligner på slike ting. Men av og til i mitt hode...%#(&$(#&(&$.

 

Når det gjelder naboene dine. Synes det er forferdelig at de kaller dem drittunger og jeg håper virkelig ikke at de slår barna sine. Huff og huff, stakkars om de gjør det. Når det er sagt så kan jeg også si at av og til her i huset også så kan ungene hyle som bare det. Og det kan være over pittesmå ting (som jeg tar fra dem en ting). Det kan høres ut som mishandling, så høyt kan de skrike! Og jeg har tenkt på hva naboene tror...hehe. Men de får tro hva de vil. Her i huset skjer aldri slike ting selv om det kan høres slik ut av og til....

Lone