Fortelle barnet om den virkelige faren.....

[Anonym bruker]

Var vanskelig å vite hvor man skulle legge inn dette innleget. Her det kanskje uansett noen som har lignende erfaring.

 

Jeg er stefar til et barn på 3,5 år. Har vært med siden fødselen og blir ansett av han som pappa. Den biologiske faren vil ikke ha noe med barnet å gjøre. For meg er det viktig at han vet at jeg ikke er den ordentlige faren.

Men når og hvordan skal man gå frem for å få gutten til å forstå dette ??

Han er jo veldig ung enda.

 

Jeg mener det er viktig at det kommer fram så tidlig som mulig, da noe slikt vil jeg tro sårer, mulig ødelegger mye, om det kommer fram når gutten er blitt så stor at han skjønner det meste.

Faren vil som sagt ikke ha noe med ungen å gjøre, og ingen andre vet om han. Har også vurdert å kontakte besteforeldrene til gutten, for det er jo meget mulig de vil vedkjenne seg sitt eget barnebarn.

Er det lurt?

Av egen og andres erfaring så ser jeg det at sannheten om slikt alltid kommer for dage før eller siden, og det er mye verre for alle parter jo senere det er.

 

 

[Anonym bruker]

Synes du har noen veldig fornuftige tanker rundt dette. Støtter deg helt i at det er lurt å være åpen om dette overfor gutten fra han er helt liten. Han vil jo ant. ville kunne forholde seg til noe sånt som: "Du ble laget før mamma og jeg ble kjærester. Derfor var det en annen mann som laget deg og som var den første pappaen din. Men da du var veldig liten ble mamma og jeg kjærester, og siden den gang har jeg vært pappaen din - og det er jeg glad for!" Eller noe sånt no... Vil i hvert fall støtte deg på å være åpen overfor gutten, nettopp av de grunnene du selv påpeker.

[Anonym bruker]

Ikke så dum vending det nei. Men jeg tenker også på at unger glemmer fort. Vanskelig å vite om de fortsatt er klar over det.

 

Og det andre je lurte på. Bør jeg kontakte besteforeldrene. Det kan jo veldig jerne tenkes at de vil vite av sønnesønnen.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke en gutt på 3,5 blir veldig lei seg av en sånn beskjed hvis den gis på en ordentlig måte.. Det som er viktig for gutten deres akkurat nå er at du i praksis er pappan hans, at du er glad i han, og at han kan stole på deg.. Når gutten blir eldre vil han kunne komme til å lure på hvorfor den første faren hans forsvant... Jeg anbefaler at dere tenker gjennom hvordan dere vil svare på dette også.. Det er viktig for guttens utvikling at han ikke føler seg altfor avvist av det faktum at hans biologiske far "ikke ville ha han"..

 

Jeg synes for øvrig at det høres ut som en fin ide å forsøke å komme i kontakt med guttens besteforeldre.. hva tenker guttens mor om dette? Hvis dere introduserer en kontakt med dem vil gutten deres kunne få tilgang til noe som er hans... rent biologisk også... og kanskje kan han også gjennom dette få kontakt med faren sin likevel... Uansett vil han kunne få se bilder av sin far, kanskje når han blir litt eldre... Dette er viktig elementer i deres sønns utvikling av egen identitet og selvbilde..

 

Til sist vil jeg si at jeg synes han er heldig som har en så omsorgsfull og reflektert far som helt tydelig har hans beste interesser for øye..

 

Lykke til..

 

[Anonym bruker]

Takker for svarene.

Skal ta den samtalen med han en dag her nå og se hvordan han reagerer. Og jeg vil også sende et brev til besteforeldrene, så får vi se om det er et ønske fra de sin side å ha kontakt iallefall.

Takk igjen.

[LiseLene]

Har ikke noe svar på det du spør om.. men må bare si at jeg blir så utrolig imponert over menn som deg! Det er ingen sak å være alenemamma snart, for det er så mange menn som er fantastiske nok til å ta på seg et ansvar de egentlig ikke hadde behøvd å ta. Du er en av grunnene til at jeg er heterofil!

[Anonym bruker]

jeg har opplevd det samme... bortsett fra at stefaren min kom ikke inn i bildet før jeg var bortimot 3 år... har alltid sett på han som pappa )selv om jeg nå har kontakt med min biologiske far, som ikke ville ha noe med meg å gjøre de første årene jeg levde) jeg beundrer han stort for at han har tålerert all den dritten jeg har slengt mot han i tenårene... men tilbake til dette med å få beskjed om hvem som var faren min..

 

jeg var vel 6 år da jeg fikk vite det. synes det egnetlig var stas å tenke på at jeg hadde to fedre da, selv om jeg ikke hadde kontakt med bio far.. da jeg var ti sa mamma det igjen.. tenkte litt mer over det da.. men kranglingen begynte ikke før i tenårene.. da jeg var 14 fikk jeg kontakt med faren min... men nå er det stefaren min som er min store helt!!! uten tvil!!! det er også stefar som blir bestefar!!!

[Anonym bruker]

Hei

 

Støtter deg i det at du vil fortelle sannheten til stesønnen din. Har du tenkt på adopsjon? Prøve å adoptere stesønnen din? Kan være mange fordeler senere i livet både for deg og han..

 

Men jeg ville ha ventet med å sende brev til besteforeldrene. Det er ikke ditt ansvar. Det får mor evt. bio far sørge for. De har jo også mulighet til å ta kontakt om de hadde ønsket det.

 

Lykke til!