Med rakett i rumpa (min fødselshistorie)

[minou]

Jeg ble lagt inn tirsdag kveld pga lite fostervann (opdaget ved rutinemessig ul etter det jeg trodde kanskje var fostervannslekasje, se eget innlegg om gul utflod). De strippet meg på kvelden, og vile sette meg igang onsdag morgen hvis ikke det førte noe med seg. Onsdag morgen mente vakthavende lege at jeg ikke var moden nok til å settes på kur (drypp), så jeg fikk en gel. Utover dagen fikk jeg korte, hyppige rier, men de var ikke så vonde. Mannen min kom etterhvert, vi traska rundt på sykehusområdet for å få fortgang i sakene og timene gikk.

 

Når kokka var kvart på fem begynte riene å bli ganske så vonde, men fremdeles korte (30 sek ri, ett til to minutts pause). Jordmor sa jeg hadde to cm åpning, og at det var litt tidlig å la meg komme på fødestua...men siden det var litt stille kunne de la meg flytte inn (hadde vært på venterom til da). Jeg holdt meg fremdeles på beina, men måtte henge over prekestolen og supe litt lystgass for å ta toppen av riene, tiden skranglet seg av gårde, riene kom så alfor tett og var så altfor vonde og jeg begynte å lure på hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette...

 

Før jeg fortsetter kan jeg jo fortelle at min første fødsel tok 16 timer fra 3 cm åpning til barnet var ute. Mellom 3 cm og 4 cm tok det noen timer, da fikk jeg epidural og hadde det egentlig veldig bra resten av tiden.

 

Jeg forventet derfor ikke all verdens framgang, men ti over seks gjorde det så vondt at jeg sendte mannen min på jagt etter jordmor...kanskje, kanskje jeg hadde 4 cm nå og kunne få epidural?

 

Jordmor kom, og konstaterte 6 cm. Jeg jublet. Deretter stønnet jeg, for nå kom riene så tett at det ikke egentlig var noen pauser lenger. Jordmor strevde med å få en kanyle i armen på meg, og deretter gikk hun for å ringe etter anestesilegen. Men mens hun var ute, merket jeg at jeg hadde trykketrang. Noe så innmari! Helt alene på fødestua, (dvs mannen min var der, men hva skule han gjøre?) kjente jeg at NÅ KOM BEIBIEN! Jeg ble så innmari redd, var sikker på at jeg kom til å revne fra A til Å, det var jo bare et kvarter siden 5 cm, og forsøkte som best jeg kunne å holde igjen. Men kroppen bare tok fullstendig over. Jeg følte ikke noen urkvinne eller ur kraft, bare skrekk og totalt mangel på kontroll.

 

Heldigvis kom jordmor i tide, hun konstaterte full åning og etter litt strev klarte hun å overbevise meg om at det var lov å bare trykke på...jeg var fullstendig overmannet av frykt og nærmest i transe. To skikkelige trykk, og så var jeg jammen meg blitt tobarnsmor! En nydelig liten pjokk på litt over tre kilo. (og jeg fikk ikke noe særlig rifter heller)

 

Lykke til alle sammen her inne som ikke har født enda. Denne historien er ikke ment for å skremme noen, mest er det vel en debrifing for meg selv (skulle gjerne hatt en time med psykolog etter en slik fødsel:-)...Uansett hvordan det gikk, så gikk det jo bra til slutt. Pjokken er jo verdens søteste.

[berta]

Gratulerer :-)

[Gutt, jente og ?]

Hvor lang tid tok det hele til sammens da? Gratulerer så masse!!

[Mama B]

Gratulerer! :-) Så fort det kan gå med flergangs.. :-)

[mooimooi]

gratulerer så mye