Hvordan få mamma til å forstå?

[Anonym bruker]

Mamma har dominert hele mitt liv. Absolutt alt skal hun legge seg borti.

Nå har jeg funnet ut at jeg må gjøre endringer i min leilighet for at det skal bli mer konfortabelt å ha en baby. Det skal mamma tydlig vis styre.

Saken er det at alle møbler hos meg har mamma vært med på å ta ut. Til og med fargene jeg har på veggene og gardinene har hun hatt en finger med i spillet på. I de snart 8 årene jeg har bodd her, har vi hatt en strid gående om en pult og et spisebord hun ville ha byttet om plassen på. Men jeg har holdt hardt på mitt.

Mamma foreslo at jeg skulle sette inn nye skap, slik at jeg får bedre plass for klærne min og klærne til babyen. Jeg er enig, for det er noe jeg har behov for. Så finner jeg fram til et skap på Ikea som kan passe inn. Det er skråtak i leiligheten min, og skapet kan ikke være mer enn 180 høyt. Da jeg sa til mamma at jeg hadde funnet skap som jeg kan tenke meg å kjøpe, så begynte hun å kritisere løsningen min, uten en gang å være klar over hvordan skapene ser ut.

I går sa hun til meg på telefonen at når jeg drar hjem over helga (er sykemeldt, og drar sørover for å feire min nevøs bursdag), så må vi bli enige om hvordan jeg skal ha det. Jammen jeg vil bestemme, det er jeg som skal bo her, sier jeg. Det du må ta hensyn til er babyen, sier mamma. Det er vel samme for en baby om jeg har et skrivebord her eller der? Det argumentet om babyen kommer mamma til å bruker for alt det er verdt.

Jeg tror nok mammas høyeste ønsker er at jeg flytter inn til de igjen, slik at hun kan styre meg når det gjelder hvordan jeg skal håndtere min baby.

Jeg bor 28 mil hjemmefra, og mamma sliter med å akseptere at jeg ikke kommer hjem og føder mitt barn på mitt hjemsted. Tenk om jeg får rier når jeg kjører over Dovrefjell på vinterføre, sier jeg. Ha tror du barnet blir født med en gang? sier hun. Riene står på bare kort stund i gangen, så du klarer nok fint å kjøre om du har litt rier.

Så hvordan skal jeg løse dette. Gruer meg veldig til å reise hjem. Jeg har erfart at det hjelper ikke å bli stri og holde på mitt, for da blir hun like ille, og vi blir stående fast mot hverandre. Hvordan skal jeg løse dete. Ignorere det hun sier? Fortelle henne hvordan jeg føler meg? Hva hjelper? Jeg trenger tips.

[!!!!]

Vanskelig å beholde husfreden samtidig som man vil leve eget liv.

Har egentlig ikke noe råd til deg. Men vil bare skrive at jeg vet hvor vanskelig det er.

[Anonym bruker]

Lurer litt på om jeg bare skal si at dette er det jeg som bestemmer og ikke hun/vi. At hun får bare akseptere at jeg har mitt eget liv nå.

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Du må bare si det og stå på ditt, så lenge du gir etter fortsetter hun. Det er nett som barn dette vettu, du må repetere , repetere og stå på ditt før beskjeden går inn. Det blir gjerne sure miner en stund men det får du bare leve med til ditt budskap er levert og forstått.

 

Du har ditt liv og din mor har sitt liv.

[Resilience]

Før du setter deg ned med henne og forklarer at det ditt liv og at du må få bestemme selv, så kommer nok ikke ting til å forandre seg.

Hun mener nok godt, men det er tydelig at hun ser deg som uselvstendig. Kanskje du skulle slutte å involvere henne i alle avgjørelser? Det hjelper ofte...

[Anonym bruker]

Hmm, høres akkurat ut som min svigermor? Er du sammen med barnefaren? Lar han henne overkjøre seg på samme måte?

 

La meg foreslå at du sier det jeg skulle ønske at mannen min (muligens eksmann om ikke så lenge) sa.

 

Du kan si til mammaen din at mamma, du er veldig snill og hjelpsom. Jeg er heldig som har en mamma som er så engasjert i mitt liv, og jeg er takknemlig for at du bryr deg om meg sånn du gjør. Men av og til blir det litt for mye for meg. For eksempel når du sier at vi må bli enige om hvordan jeg skal ha det hjemme hos meg. Det er viktig for meg, mamma, at du og jeg klarer å ha et godt forhold nå som jeg blir mamma selv. Og da må jeg få lov til å trekke opp noen grenser. Og så sier du noe om hva som for eksempel ikke er greit for deg.

 

Kjære deg. Veldig mange avgjørelser du har foran deg i tida framover er dypt private og det er helt normalt og greit at du bestemmer ting selv, eller sammen med pappaen hvis dere er kjærester. Du må ikke finne på å begynne å kjøre for å føde 28 mil fra der du bor. Det syns jeg er provoserende uansvarlig av moren din å foreslå. Da har hun helt glemt hvordan det er å være gravid og i fødsel. Når man snart skal føde, vil man ha det trygt og rolig og planlagt og forberedt rundt seg. Man vil ha så få usikkerhetsmomenter som mulig. Hvis du har fødeplass på et bra sykehus i nærheten av der du bor, er denne saken avgjort. Og det er du, den gravide, som selv har bestemt det. Som normalt er.

 

Hvis du har bodd borte hjemmefra i åtte år er du typ 26? Da er det lov å kutte mamma ut av de trivielle tingene i hverdagen. Jeg tror du må blir mye, mye flinkere til å si ifra. Ellers kommer hun til å ta helt av nå som det kommer en liten en inn i bildet, og du blir ingen god mor hvis du lar deg valse over slik som du gjør nå. *Du* må være autoriteten i din datters/sønns øyne, ikke moren din.

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke la mamma styre for mye. Men når hun har styrt meg i 35 år (ja jeg er 35), er det ikke enkelt å løsrive seg fullstendig. Hun har fremdeles påvirkningskraft på meg. Jeg har bodd hjemmefra i 14 år. Før jeg ble 30, synes jeg det enkelt å la mamma bestemme. Men etter fylte 30, føler jeg at jeg har kommet i opprørsalderen.

Jeg skal forsøke å ta den tonen du sier. Jeg kan ha et voldsom temperement, og har lett for å hisse meg opp. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å la være denne gangen.

Jeg blir alene om barnet. Barnefaren vil ikke ha noe som helst å gjøre med meg og barnet.

[Anonym bruker]

Da er du seks år eldre enn meg og relativt senpubertal Jeg tror du burde få hjelp av en psykolog til å håndtere moren din. Bedre sent enn aldri.

 

Du skjønner at dette ikke er sånn det burde være, og hvis du ikke hadde skjønt det, hadde du ikke kommet til å gjøre noe for å forandre det. Du er på vei.

 

Husk at du aldri kan forandre et annet menneske, særlig ikke et over femti Det eneste du kan gjøre er å definere hvor stor og hva slags plass du gir andre mennesker i ditt eget liv.

 

En nyttig øvelse du kan gjøre, er å ta en del gjennomtenkte små og store avgjørelser uten å involvere moren din. Fortell henne om det i ettertid, når gjort er gjort, og hvis hun gir uttrykk for at hun er uenig, så kan du si at jaja, da har vi forskjellig syn på det. Jeg er i hvertfall veldig fornøyd med det grønne ullteppet mitt/barnevogna med fire hjul i stedet for tre/at jeg bestemte meg for å abonnere på den avisa/kjøpe meg stasjonsvogn.

 

Hva skal ungen hete, for eksempel? Bestem det uten å snakke med henne, og så står du for valget du har tatt samme hvor håpløst hun synes navnet er.

 

Og et tips, hvis ungen skal døpes, er å ikke la henne være fadder. Hun kommer utvilsomt til å være engasjert i barnets liv uansett. Og å ha andre personer inn som bryr seg litt de også, er bare bra.

[ane29]

spør henne om hvorfor det er så viktig for henne at hun får bestemme hvordan du skal ha det?

spør om hennes mor styrte henne på samme måte?

si at du er voksen kvinne nå og spør henne om hun kan akseptere at du tar avgjørelser selv om de er anneledes enn hennes.

si også at hvis du trenger råd og veiledning vil du komme og spørre henne.

min mor kan også være masete og jeg har sagt disse tingene rett ut til henne på en ordentelig måte selvfølgelig:)

tror noen mødre har vanskelig for å forstå at dattera er voksen...

og jeg er nå 30...

lykke t