vi mistet en pasient på jobben i går

[Meesah og HattiFnattene♡]

det er det verste jeg har opplevd noensinne tror jeg.

Jeg jobber på eldresenter nå, på dementavd. Og i går døde en av pasientene foran øynene på meg. Vi så på "allsang..." og da sto hun og danset og trallet. En time etterpå kollapser hun og dør. Det opplevdes veldig voldsomt og dramatisk for meg. Jeg har aldri sett noen dø før. Jeg vet at pasientene er på siste stoppested, så jeg har stålsatt meg. men det har vært mot å finne de livløse i sengen, eller at de bare sovner stille inn. Ikke på den måten der. Med ropende sykepleiere som desperat prøver å få kontakt, og å rett og slett se at vedkommende bare forsvinner ut av denne verden, for å si det på den måten. Det var veldig vondt. jeg har grått i dag. Jeg jobber på en liten avdeling, så man knytter seg veldig til de som bor der. Moren min påpekte at det kanskje ikke var der man burde være hvis man tok det så innover seg. Men jeg liker jobben min. Og det er vel ikke noe man tar lett på uansett...er det vel...at noen dør rett foran deg? jeg kan fremdeles høre stemmen hennes....

Noen innpill

[♥ Celines mamma ♥]

Jeg forstår godt at du har tatt det som skjedde innover deg. Fra å danse til allasang på grensen til å faktisk dø en time etter ikke noe en hadde forventet. En er så mye mer forberedt på at døden kan komme når de er "syke", sengeliggende osv. Jeg hadde sikkert reagert på samme måte som deg. Husk, det er første gangen du ser noen dø. Det er lov at det gjør noe med deg uten at du har valgt feil jobb av den grunn. Snakk med de på jobben din, og si at du syns det var vondt å se hvordan det gikk med denne damen. Det hjelper ofte å snakke om det som har skjedd.

[Ulldott]

Uff, ikke lett det der. Ikke missforstå meg nå... men på en måte er det "godt" å høre at det går inn på deg når en av pasientene dine dør. Mormoren min bodde på dementavdeling, og jeg "håper" at de som jobbet der sørget da hun døde.

 

Jeg vet ikke.... er det ikke naturlig å reagere med sjokk og sorg når noen dør, iallefall når de dør uventet rett forran deg? Syns bare det gjør deg mennesklig jeg.

 

Tror du reagere helt normalt. Hadde nok reagert på samme måte selv.

[Gjest]

Har opplevd det samme selv når jeg jobbet på sykehjem. Jeg er veldig følsom av meg og kom aldri helt over det. Verdens koseligste mann døde i armene på meg. Det sitter enda som en vond klump i magen når jeg tenker på det. Jeg skiftet jobb etter en stund og jobber nå i bolig med psykisk utviklingshemmede hvor det sjeldnere skjer dødsfall. Man kan aldri gardere seg mot dødsfall på jobb i omsorgsyrkene, men jeg selv klarte ikke leve med døden som en dagligdags ting.

 

En slik opplevelse vil sitte i deg hele livet vil jeg tro, men om du etterhvert vil bli sterkere av en slik opplevelse eller om du ender opp slik jeg gjorde det må du finne ut med tiden.

[blond]

Jeg ville vel heller vært bekymret om du ikke reagerte eller var likegyldig til det. Det første dødsfaller du opplever vil alltid være spesielt. Sørg for å snakke med kolleger/sjefen din, så blir ikke opplevelsen skremmende eller vanskelig for deg. Det er slikt du vokser på.

[simbamamma]

Så trist, skjønner godt at det var en vond opplevelse. Dødsfall er absolutt ikke noe man tar lett på, og i hvert fall ikke når det skjer på denne måten.

Jeg tror at du reagerte så sterkt fordi dette var en helt ny situasjon for deg, og selv om du har prøvd å forberede deg, så kan man ikke være fullt ut forberedt på alt. Det er viktig at du får bearbeidet denne opplevelsen, og så vil det nok ikke føles så skremmende på sikt. Det kjennes litt feil å si at du vil bli vant til det, men etterhvert som du opplever flere dødsfall på jobb, vil du nok takle det bedre.

Dette var første gang for deg, og jeg tror det har mer betydning enn at du ikke passer til jobben, slik moren din antydet. Selvfølgelig er det slik at ikke alle passer til alle typer jobber, men jeg synes det er litt tidlig å uttale seg bastant om det i ditt tilfelle. Litt erfaring og rutine må man jo rekke å opparbeide seg før man kan avgjøre om man er egnet eller ikke, ikke sant?

 

Det vil nok føles lettere etterhvert, lykke til!

[Meesah og HattiFnattene♡]

Takk for svar.

Selv føler jeg at jeg endelig har funnet et sted jeg kan gjøre noe med livet mitt ("karriere"messig). Jeg får skryt på jobben, jeg opplever at pasientene får tillit til meg, og jeg gleder meg til å dra på jobb.

Hun som prøvde å gjenopplive damen i går sa at du aldri venner deg ordentlig til det, men det oppleves ikke alltid like voldsomt.

[chrisallic]

Det er godt å se at du reagerte slik.Det hørtes ut som en pas som hadde levd livet sitt godt.Fra å danse,til å forlate denne verden.

Har jobbet på et pleiehjem selv og kjenner følelsene du beskriver,og da har jeg sittet igjen med følelsen av at jeg har gjort mitt beste for at pas har hatt det bra.

Snakket med en dame dagen før hun døde.Hun spurte meg hvor gammel jeg var og jeg svarte henne ,hun sa jeg var heldig men at hun var heldig også.Syk var hun og sa ordene med et nydelig smil .Gråt noen tårer dagen etterpå da jeg kom på jobb og fikk vite at hun hadde gått bort.

Tror at der er bra og sunt å være menneskelig.

[Monajenten]

Så trist å høre om pasienten din.

 

Jeg tror absolutt ikke at du har valgt feil yrke, derimot virker du som en veldig flink og omsorgsfull arbeidstaker/medmenneske.

 

Såklart det er vondt. Såklart tar du det innover deg. Du er menneskelig. Syns ikke det var noe snilt av mammaen din å si at du hadde valgt feil.

Snakk med kollegene dine om det som har hendt, slik at du har noen å dele tankene og følelsene dine med. Det er ofte lettere å takle da.

 

Stor klem fra meg.

[lykken på jord]

hei du....

Kjenner igjen følelsen din...

 

Jeg jobber på en lindrende enhet og ser dette veldig ofte nå. Hit kommer alvorlig syke og døende, ofte kreftpassienter unge som gamle.

Men jeg glemmer ikke de første vaktene mine.

De var heavy! Jeg hadde 2 dødsfall på 2 dager. Husker jeg knakk fullstendig sammen på vaktrommet. Det var så langt fra det som føltes riktig!

Nå er det litt hverdag for meg. Fra å vaske mors (død person) til å spise lunch og le på personalrommet.

 

Det er litt som en over her skriver, at det vil alltid være spesiellt å miste en passient. Men på en annen måte så tar du det ikke like hardt innover deg etterhvert. Tenk på det som en naturlig ting. Hun skulle den veien. Og hun døde nok lykkelig! Etter allsang på grensen

 

Prat masse med de på jobben om det. Kanskje dere har en palliativ/lindrende enhet der du bor? Så du kan prate litt med noen der`? De har ofte mer kunnskap om dette med døden enn andre.

 

Masse lykke til, og jeg lover deg, dette kommer du over! Det føles bare helt sykt ut nå!

[chrisallic]

Det er utrolig viktig og snakke med arbeidskollegaer når du har opplevd ting som er tøffe i det yrket.

Opplevde tre ganger tøffe situasjoner som jeg husker godt,men snakket ut med arbeidskolegaer om.

[Gjest]

Det er vondt når pasienter dør, særlig hvis det er uventet. Skjønner godt at det var en fryktelig opplevelse for deg. Hvis det kan være noen trøst, så hørtes det ut som at pasienten i hvertfall slapp et lengre sykeleie med smerter og alt som kan komme med.

 

Det er bra at du bryr deg på jobb, det gjør deg til en bedre pleier. Hvis du klarer det, er det lurt å prøve å bearbeide det du har opplevd på jobb, snakke om det med kolleger, sånn at du etterhvert klarer å ikke tenke så mye på det på fritiden. Jeg jobber selv med kreftsyke, og blir ofte veldig knyttet til pasientene mine. Men jeg prøver å "legge det igjen" på jobb når jeg drar hjem, ellers tror jeg ikke jeg hadde overlevd.

Ønsker deg lykke til videre i arbeidslivet;-)