Er det håp for oss som ikke liker barn?

[Anonym bruker]

Å, dere syns sikkert jeg er kjempeteit nå, det er jeg klar over. Prøver allikevel

 

Jeg skjønner at det er ufattelig for de fleste kvinner, men jeg liker ikke barn. Men nå i det siste (etter en abort) har jeg begynt (av og til) å lure på om jeg kanskje kan få lyst på barn med tid og stunder. Jeg funderer litt på sterilisering, men samboern min syns det er for drastisk. Og på legekontoret blir jeg møtt med forakt når jeg stiller spørsmål om sterilisering før jeg har født selv. Jeg har lovet å vente til jeg er 30 ihvertfall (er 27 nå). Og det virker som han har lyst på barn en gang i framtida.. Og jeg har jo klart å rote meg inn på bim, så noe er det vel...

 

Jeg er en typisk sportsmongo/nerd som aldri har klart å ta imot en ball i mitt liv og alltid sto sist når vi valgte lag, og ble utsatt for mye mobbing gjennom hele grunnskolen. Jeg lurer på om årsaken er at Mobbeofferet inni meg fortsatt er usikker rundt barn selv om jeg ikke er utsatt for krapyla lengre. Jeg bare husker hvor gjennomført onde de var og hvordan venner plutselig ble mobbere når det var til deres eget beste. Jeg vet ikke om det er derfor eller andre grunner, men jeg mangler helt den "smelte"følelsen som andre jenter får når de ser babyer/barn.

 

Jeg vet at det er en hormonell mekanisme i oss som gjør at en mor uansett vil elske barnet sitt når det kommer til verden. Men vil man også lære seg å takle å være i situasjoner med mange barn? (barneselskap, skoleavslutninger osv)

 

Er det en mikroskopisk sjanse for at det finnes noen som har vært i samme situasjon som kan gi et vetugt svar/tips/råd?

 

 

[Anonym bruker]

Ja, noe forandrer seg inni en når man blir mamma selv.

[Anonym bruker]

Ja, det er håp. Jeg har aldri vært noe barnekjær av meg, men har nå 3 unger som jeg forguder. Dette har også ført til at jeg synes det er enklere å omgås andre barn, men jeg er fortsatt ikke en barnekjær person sånn generelt. Jeg er ikke den som bare må løfte opp og kose med andres babyer og smårollinger, som tilbyr å se etter andres unger osv, langt i fra, men jeg kan synes andres barn er søte og sjamerende nå, har mer forståelse for endel minre hyggelig oppførsel på noen barn osv.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så begeistret for barn generelt, men liker venners barn og elsker egne og søskens barn.

 

Det er håp for deg!

[Gjest]

Da jeg ble sammen med samboeren min for 13 år siden (var da 19 år) sa jeg til han at hvis han hadde lyst på barn fikk han satse på noen andre, for jeg ville ikke ha barn.

 

Da jeg ble 30 ble jeg plutselig gravid, dette var absolutt ikke planlagt. Jeg vurderte abort, men klarte aldri å tenke seriøst på det. Gruet meg egentlig til at livet skulle bli "ødelagt" av en unge som var avhengig av meg 24/7.... I begynnelsen orket jeg ikke lese noe om graviditeter, fødsler, babyer etc... var ikke klar i hele tatt. Men under svangerskapet skjedde det noe med meg. Jeg trivdes å være gravid!!! Dette kom som et skikkelig sjokk, trodde jeg skulle føle meg som en elefant! Fødselen kom og alt gikk så greit. Alt ble liksom bare naturlig og klisjeer føltes riktig. Jeg storkoste meg. Hadde ikke tenkt jeg skulle klare å være hjemme i permisjon veldig lenge, men da jeg begynte å jobbe igjen etter 10 mnd var det bare trist.

 

Så ja det er håp, det er virkelig noe helt annet med egne barn enn andres. Jeg vil i alle fall IKKE råde deg til å sterilisere deg før du er 40, mye kan forandre seg og du er fortsatt ung. Tro meg, du vil elske barnet ditt over alt på jord!

 

Tenkte på en ting; du sier du har blitt mobbet gjennom grunnskolen og at det kanskje kan være en medårsak til at du tenker som du gjør nå. Men likevel; jeg vil jo tro du har hatt/ har et fint liv i dag selv om du ble mobbet da???

[Anonym bruker]

Jada, det er håp:) Jeg likte ikke barn, av en eller annen merkelig grunn, før jeg fikk mine egne:) Jeg visste ikke hvordan en snakket til barn, og var aldri barnevakt/trillepike osv. Det var rett og slett ubehagelig. Jeg opplevde også litt mobbing på barne-og ungdomsskolen.

 

Men etter at jeg fikk mine egne, har også forholdet til andre barn endret seg:)

[Duracella]

Ja det går an. Og alle dumme klisjeer blir virkelighet samtidig. Helt utrolig...

[Banshee]

Har en tante som ikke tålte unger og skulle f**n meg aldri ha noen selv, nå er hun den av søskenene på den siden som har flest barn ;o)

 

Og du trenger ikke like alle andre barn for å like dine egne ;o)

 

Det er lov å ikke like alle )

[Gjest]

Jeg var heller ikke så veldig gla i barn før jeg ble gravid. Syns lissom de var finest på avstand, helst på andre sia av gjerdet litt langt der borte^^

Men så ble jeg gravid mens jeg gikk på p-piller og midt i utdannelsen min. Og jeg hadde alltid trudd at jeg kom til å ta en abort hvis jeg ble gravid under sånne omstendigheter. Men jaggu meg så forandret hele synet mitt på barn, helt uten at jeg kan forklare åssen det skjedde. Jeg elsker dem i dag og kunne faktisk aldri tenkt meg et liv uten.

Jeg kan vel egentlig ikke forklare det så mye, eller komme med så mange tips. Men det er nok håp for deg også

[Anonym bruker]

Takk for mange svar på kort tid! Og jeg som trodde jeg skulle bli skjelt ut som iskaldt troll! (det er sånn jeg føler meg)

 

Trollmor: Jeg hadde fantastiske foreldre som stilte opp og et par gode venner som jeg kommer til å ha livet ut. Jeg har fått noen sosiale fobier (og barneskrekk), men jeg er mye sterkere enn mange andre. Så ja; det var absolutt verdt det. Jeg ble dyrlege, mange av mobberne går rundt som halvstuderte røvere uten mål og mening. Da hjelper det lite at de var kuule på barneskolen og gode i volleyball... Jeg er ikke nødvendigvis redd for at barnet mitt skal bli mobbeoffer. Men jeg har tenkt at kanskje det er grunnen til at jeg forbinder barn med noe ubehagelig.

 

Jeg får ta dere på ordet. Kanskje jeg blir med i "rullatorgjengen" her inne etterhvert... Men bare kanskje.. :-) Jeg skal hvertfall vente litt med steriliseringa.

[Gjest]

Akkurat det jeg tenkte, ofte det som skjer - at de stygge andungene blir til svaner etter grunnskolen. Verre med de som bare har svevd gjennom livet sitt på et vakkert utseende/ kule klær/ store pupper, ikke bare bare å våkne til "real life" da nei.

 

Lykke til med valgene dine uansett;-)