skilles etter 30 år

[augustjanuar]

mine foreldre skal skilles etter 31,5 år.

jeg tar det tungt fordi min pappa ikke vil skilles.

jeg er lei meg fordi min pappa er så lei seg.

jeg er 29 år, mitt yngste søsken er 18 år.

 

noen andre her som har opplevd det samme?

[klg,2 boys now:)]

ja opplevde akkurat det samme.jeg var 17år den gangen da.synes det var tungt å vanskelig.men jeg var så gammel at folk mente liksom at det ikke var noe problem for meg..gjorde det enda verre.

[meg & to små vampyrer]

Mine svigerforeldre gjorde det samme.

 

Alle barna var 22 og over. De to eldste 30 og 27.

 

De barna tok det ikke spesielt bra. Tror det slet med tanken på at moren fikk ny kjæreste så raskt også. De var nok ganske skuffa og litt sjokkert, regnet nok med at de ville holde sammen videre.

 

I tillegg var det vanskelig da svigerfar ble boende alene på en litt øde gård.

 

Nå har det gått noen år og de har det alle bedre. Men det tok tid for barna, selv om de var voksne.

[augustjanuar]

jeg føler også at folk mener at siden jeg er nesten 30 år så skal jeg ikke sørge over bruddet. det er vanskelig. jeg sørger.

jeg har også veldig vondt av min far som bare sitter i sofaen. han griner, noe han ikke har gjort siden min bror døde for lenge siden.

[Gjest]

Mine foreldre skiltes etter 20 år og 3 barn. Pappa ville ikke og gikk inn i en depresjon som varte i 7 år. Han er fortsatt depresseiv til tider, men var det også før skilsmissen. Men "toppen" varte i 7 år. Eldste i søskenflokken vår var 20, yngste var 11, og jeg i midten var 14.

 

Vi var også mye lei oss fordi pappa tok det så tungt, og vi har opplevd mye som barn egentlig ikke skal behøve å oppleve av foreldrepersoner. Pappa var syk, det ser jeg nå i ettertid, men det var ikke så lett å se da.

 

Jeg våknet i grunnen litt, etter at en bekjent sa "dere vil så veldig at pappaen deres skal ha det bra, men hva med mammaen deres? Skal ikke hun få ha det bra også?" Henne hadde vi jo helt "glemt"...så når jeg liksom fikk balansert det litt, at begge må få ha det så bra som mulig, men de er i grunnen i stor grad ansvarlige for det selv, så fikk jeg det mye bedre med meg selv. Det går ikke an å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, det var vel det jeg lærte mest av. De må finne sin egen vei gjennom skilsmissen, og du skal ikke behøve å være noen "forelder" for din egen far. Han må ta tak i ting selv, men skal selvfølgelig få lov til å ta det i sitt tempo.

[klg,2 boys now:)]

huff enda verre da..de har sikkert hatt noen problemr som dere kansje ikke visste om.eller har mor en ny?her var det ikke noe ny i bildet på ei stund.men pappa tok det helt klart tyngst.han er ikke herfra heler,så han har bare oss her.ble ekstra vanseklig.men heldigvis greide de å snakke bra sammen når de fikk litt tid til å komme over bruddet.mamma og hennes nye mann har t.o.m vært å besøkt pappa der han nå bor(han flyttet hjem til sitt hjemland etter 2 år).så de har det helt klart bedre i dag begge to,men var en tung tid.

 

du har lov til å sørge du å,er sårt uasnett alder.du kan evt prøve å be med deg faren din ut på noe ut å spise eller kino eller noe når han har fått litt tid på seg.vi hadde fast at hver lørdags formiddag var vi sammen pappa i byen,spise vi pizza og koste oss.

 

føler med deg,dere..men husk det vil bli bedre med tiden.men hjelp far å få snakket om det hvis han ønsker å du må også snakke om tanker og følelser.