Vi krangler. Kan dere si deres mening?

[Gjest]

Vi har krangla i evigheter. Holdt på å gå mot skilsmisse før sommeren, men han reiste bort i fem uker istedet. Han har dårlig selvtillit, og føler han ikke kommer noen vei i Norge. (ikke norsk statsborger) Han hater det her. Men kan en dag si at dette er best for oss, neste dag kjefter han meg huden full for at jeg har dratt han med meg hit. Han har resit hjm to ganger på et halvt år og jeg er sliten. Han er så uforutsigbar og ustabil. Vet aldri hva jeg kan si, fordi han bruker det mot meg. Har feks prøvd å oppmuntre han til å trene fordi jeg tror det er bra for han pyskisk, han var enig, man har i ettertid fått kjeft fordi han mener jeg sier det fordi jeg synes han er feit. Han mener jeg er et svakt menneske som bare lever av foreldrene mine. Jeg har et vanskelig forhold til min mor og vi bor i nabohuset. Men jeg synes selv jeg har blitt flinkere til å sette grenser. Jeg sliter med bulimiske tendenser og da han kom hjem fra de 5 ukene borte var jeg blitt tynn. Jeg har forøvrig hatt psykologhjelp mens dette pågikk. Han kjefter på meg og sier jeg er syk i hodet, en syk bitch, fordi jeg har kasta opp med vilje. Ha vil ikke forstå, han bare kjefter. Og hvis vi har en god dag, som vi har hatt flere av, og vi har prate om feks mitt forhold til mat virker han så forståelsesfull. Neste uke får je høre hvor skrudd jeg er i hodet, at jeg er syk og at han hater meg. Det er veldig slitsomt.

 

Nå har lillemann begynt i barnehagen. Til neste uke blir jeg fulltidsstudent. Nå mener han at jeg skal skaffe meg en jobb ved siden av studiene, fordi jeg skal bidra like mye som han. Jeg synes det virker veldig slitsomt å skulle være fulltidsstudent og ha en jobb når jeg har et lite barn i tillegg. Jeg får jo studiestøtte fra lånekassen. Han er dritforbanna fordi jeg ikke har jobba iløpet av det halvannet året jeg ahr vært hjemme med vår sønn. Da lilemann var 6 mnd begynte jeg på kveldsskole. jeg var bort 2 kvelder i uka. Lillemann har vært MYE våken om natta. Han tok ikke flaske. Hver gang jeg var borte skreik han masse (jeg amma han frim til ett år) Mannen min var irritert og jeg ble så stressa hver kveld jeg var på skolen. Pga lite nattesøvn og stresset rundt skolen slutta jeg i desember. I januar resite mannen min hjem i to uker fordi vi krangla så mye. Da han kom hjem hadde han et sammenbrudd, fikk akutt psyikatrisk hjelp, men slutta etter et par timer fordi han mente han var helt fin. Han sliter med sinne og dårlig selvtillit. Attpåtil gikk vi gjennom opplegg med søvnterapaut pga søvnen til lillemann. Og nå er han sint fordi jeg ikke har jobba. Jeg synes det er urettferdig. Er det å forvente at jeg skal ta meg en kveldsjobb i tillegg til studiene mine? Hva mener dere?

 

Jeg må spørre dere om en ting til. Da lillemann ble født, "slutta" mannen min å røyke. Jeg hadde vist han brisjyrer og fortalt om faren for krybbedød når spedbarn samsover med foreldre som røyker. (lillemann endte alltid opp i senga vår pga amming og fordi han likte å ligge på magen vår) I et par mnd ga jeg han jevnlig ros for at han hadde slutta, men plutselig en dag innrømte han at han røyker på jobb. Jeg klikka fullstendig. Jeg blir valm bare av tanken. etter dette slutta han visstnok igjen, og har snusa masse. Lillemann har samsovet med oss stort sett hele veien, ihvertfall deler av natta. Igår fikk jeg beskjed om at han aldri har slutta å røyke, han røyker på jobb hver dag. Har jeg grunn til å bli sint? Jeg menerjeg har det. Jeg er mest såra og det gjør vanvittig vondt å tenke på.

 

Håper dere har tid til å gi meg tilbakemeldinger. Jeg har det så vondt inni meg, men jeg føler at jeg er så syk i hodet at jeg ikke ser at jeg er problemet. Han sier han hater meg, at han ikke vil leve pga meg og at jeg er en bitch og en prinsesse som bare vilha det på min måte og at ingenting er bra nok. Jeg vet ikke hvem jeg er lengre. Jeg vet jeg liker å ha orden på ting, og han tar ikke akkurat initiativ og kontroll selv. Jeg prøver ikke å være en bitch.

[klg,2 boys now:)]

synes det høres ut på det du sier at mannen din trenger hjelp.hjelper han deg med ungen i det hele tatt?

[Makka Pakka]

Hm.. Det høres ut som om dere ikke har godt av hverandre. Slik som det er nå kommere dere ingen vei. Om dere tar en lang pause eller går fra hverandre, jeg vet ikke hva som er best. Barnet deres har ikke godt av å bo i et slikt turbulent familieliv. Dere kan gå til familierådgiving og evt psykolog sammen. Om han ikke vil det tror jeg det er best med en solid pause/flytte fra hverandre, for dette sliter dere begge helt ut! Du sier selv at du er så sliten at du ikke ser selv hva som er hva. Du trenger avstand for å klare å tenke og hente deg inn igjen.

[Gjest]

Du, hvis det er så ille som du skriver her så synes jeg du skal vurdere om du kansje får det bedre alene med barnet. Jeg tar ikke lett for samlivsbrudd, men mener også at man skal ikke holde sammen for enhver pris, virker ikke som han helt har den store respekten. Det er hardt å studere med barn, å være fulltids student og jobbe ved siden av når man har barn er å be om å brenne ut, forklar ham dette.

Virker vel helst som han er "syk i hodet" for å bruke dine ord, så pass godt å, og rådfør deg med familievern kontoret. Jeg har på følelsen av at du vil trenge litt hjelp av utenforstående her i ditt tilfelle.

 

Lykke til som student, og håper ting ordner seg for deg og barnet i hvertfall.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg har ikke erfaring med din livssituasjon, men basert på det du skriver her hadde ikke jeg klart å leve sånn. Med en så uforutsigbar og tidvis ondsinnet mann. Jeg hadde ikke forventet å ta en kveldsjobb i tillegg til full utdannelse (når skal du få være med barnet ditt da egentlig?) heller - det er jo en fulltidsjobb og jeg regner med du får stipend fra lånekassen...? Jeg kunne nok vært villig til å jobbe for forholdet, men da ville jeg også sett en mer helhjertet holdning fra mannen, neo jeg ikke syns du beskriver her... Har du snakket med psykologen din om mannen og deres forhold? Hva sier h*n?

[Makka Pakka]

PS, glemte å ønske deg lykke til!! Sender deg gode "vibber" så du energi og mot til å ta de rette valgene for deg og barnet ditt

[Gjest]

Han hjelper til med lillemann, men mye av problemet har vært at han ikke har takla all nattevåkinga. Han har vært så sint og sagt så mye stygt om natta. Nå etter at han kom hjem har han prøvd å skjerpe seg, men nå er det jeg som har fått nok, jeg er så vanvittig sliten. Jeg er så anspent og stressa. Så jeg har kort lunte og er vedlig sårbar. Det liker han ikke. Han mener at da får jeg han i dårlig humør. Men hvordan kan han forvente at jeg skal være så sterk at jeg skal finne mg i alt og aldri møte veggen? Jeg prøver så godt jeg kan å være sterk for min sønn, og jeg sliter med mitt eget selvbilde ifh til min mor, sliter med forhold til mat og han hjelper ikke akkurat på min selvtillit heller.

[winneboo]

Han sier han hater deg og at du er en bitch! Jeg har vært sammen med mange drittskker opp gjennom åra, men ingen av de har sagt at de hater meg eller kalt meg en bitch. Jeg hadde aldri i verden godtatt at partneren min hadde snakket sånn til meg. Da hadde han fått så øra hadde flagra, å jeg hadde forventet at han skjerpet seg å ba om unnskyldning. Hadde jeg oppført meg som en bitch så skulle jeg tålt å hørt at jeg var bitchi i den situasjonen. Men slik jeg har forstått det så har du ikke gjort deg " fortjent" til dette.

 

Beklager men for meg høres det ut som om mannen din har null respekt for deg som kvinne, og som mor til hans barn.

Du må tørre å gjøre motstand å fortelle han hva du godtar å hva du ikke godtar. Som f.eks godtar du IKKE å bli kalt bitch, å heller ikke at han hater deg. Hvem hater den som står seg nærest da? Hadde jeg hata typen min så hadde han vært eksen min nå, ikke typen.

[Gjest]

Jeg svarer alle på ett innlegg jeg. Jeg har gjort det klart for han at jeg nekter å bli kalt navn spesielt da han har vært bortreist. Sagt at jeg kke vil ha han tilbake hvis han fortsetter. Da har han grått, unnskyldt seg og skamma seg. Men så skjer det da, når han er i disse svingningene (han er veldig opp og ned). Jeg blir så lei meg av navnkallinga. Fucking idiot, fucking bitch, fucking pig. I natt sa jeg at eg skulle ønske han kunne reise hjem fordi jeg tror ikke vi ville takle et delt ansvar for sønnen vår i Norge nå. Vi har alt for dårlig kommunikasjon. Han svarte md å be meg brenne i helvete. Jeg synes det er så vondt. Jeg synes det er unødvendig å bruke så mye navnkalling, fordi det sårer. Jeg prøver å snakke og kritisere han på en okay måte, men jeg hever stemmen min og er tydelig irritert. Men det gir ikke han grunn til å kalle meg navn for det.

 

jeg har sagt flere ganger, senest i går at jeg vil vi skal ta en pause. jeg håper han kan reise hjem fullføre utdanningen sin. Han er stadig bitter fordi han har så få valg her igh til utdannng mtp manglende språk og øk. støtte. I går sa han at han skal være her i samme hus som meg bare for å gjøre livet mitt jævlig. Han nekter å dra. han hater meg og min familie, men han vil ikke dra. Jeg tror det hadde vært bra for hans selvtillit å komme seg bort ifra meg og få utdanningen sin. Men han ser ikke sånn på det. Jeg vet ikke hvordan han ser på det. Han ombestemmer seg hele tida, det kommer an på humøret hans hva han vil her i verden. Jeg skulle ønske at han ikke var så ustabil og ekslpoderende. jeg har hatt en drøm om at lillemann skal få en bror eller søster, men jeg vet ikke om jeg kan få flere barn med han. Jeg vet ikke hva jeg føler for han lengre, ikke stort. Jeg er jo glad i han, men mer av gammel vane og fordi han erfaren til min sønn. Men hvordan fikser man en så stor skade som har skjedd.

[klg,2 boys now:)]

dere bør kansje snakke om det når dere er rolige,å når han har ett "bra"øyeblikk.kansje han greier å svare litt mere saklig da.høres ikke ut som om det er mye håp spør du meg.å hva du enn gjør ikke få flere barn med han..er hjemlandet hans lagt borte?

[M&K+Påsan <3]

For meg hørest det ut som du vet hva som burde gjøres, å hva slags valg du burde ta. Jeg tror dere vil få det bedre uten hverandre, mulig det først da går opp får dere begge hva dere har mistet, å finner tilbake til hverandre, om ikke bør det godtas å komme seg videre. Ingen kan leve slik, det er som du sier, bare blitt en vanesak. Du er sliten, å værre komme det til å bli. Jeg vil ikke ta håpe fra deg, nettopp fordi jeg ikke kan sette meg inn i deres situasjon. Men jeg tror du vet det inners inne. Lykke til : ))

[Ønderkåver]

Kjære deg... Uansett hva du gjør, IKKE få flere barn med denne drittsekken, da sitter du bare enda mer fast i et forferdelig dårlig forhold...Seriøst, du må komme deg vekk fra denne mannen, ellers kommer han til å psyke deg så langt ned, at du til slutt vil tro at det skal være sånn...Jeg tror ikke dette er noe som kan "fikses", ikke så lenge han ikke er interessert i å gå til psykolog. Ikke det at det er noen garanti for at ting skal bli bedre heller dessverre...

 

Ønsker deg lykke til, både med skolegang og å komme deg vekk....