Gå til innhold

Jeg tror de aller fleste sliter mer enn omgivelsene tror, i forbindelse med et brudd (der barn er involvert)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Selv ga jeg først opp etter tre år, selv om forholdet både var nedbrytende og totalt dødt. Vi hadde sex 4 ganger de 3 siste årene, og det sier vel alt. Eksen brukte meg som frustrasjonsbuffer, og lot all frustrasjon øses over meg. Både jobbproblemer, sosiale probelemer, alkoholkonsum mm. Han var også veldig manipulerende, og hadde lange monologer der han rakket ned på meg. Fortalte meg at andre reagerte på væremåten min og måten jeg ordla meg på, og prøvde å psyke meg ned hva angikk sosiale sammenhenger. Da jeg endelig hadde fått nok, ting kom dessverre så gradvis at jeg knapt merket at situasjonen ble stadig mer uholdbar, mente han at vi skyldte barnet å gå til familierådgivning. Noe som la enda mer tid til det håpløse forholdet.

 

Mange vil nok si at jeg også ga opp for lett, og jeg har fått høre dritt fra enkelte om at jeg ble alenemor. Men for min del var bruddet som å komme til paradis. Om jeg ikke hadde vært bråbestemt på å aldri bli bitter, ville jeg nok ha grått mange tårer over de årene jeg kastet bort på eksidioten.

 

Så når venner og bekjente kommenterer andre som går fra hverandre, minner jeg dem alltid på at vi nok ikke vet hele historien. Selv om fasaden ser bra ut, vet vi ikke hvordan forholdet har fungert i hverdagen. Min eks var også veldig engasjert når vi hadde besøk, når det gjaldt å vise fram barnet og når det gjaldt å de enkle og koselige tingene med barnet. Jeg var altfor flau over å la meg behandle så dårlig, til å fortelle dem som står meg nær om hvordan forholdet egentlig var. Så kanskje trodde enkelte at jeg også gikk pga bagateller?

 

Jeg tror det er en minimal prosentandel som går fra hverandre bare pga en bølgedal. Men heldigvis er de fleste voksne nok til å ikke vaske skittentøysvasken offentlig. Selvfølgelig er det flott at folk ønsker å jobbe med forholdet, selv om det er vanskelig. Men det blir direkte usmakelig å anta at andre personer gir opp for lett. Selv hadde jeg kanskje tilgitt utroskap, om det skjedde en gang og i fylla. F.eks. Selv om jeg aldri ville ha trodd at jeg kunne tilgi noe sånt for et par år siden. Men nå ser jeg at vi har bygd opp noe bra, som bør kjempes for. Men da er vi avhengige av at begge jobber i samme retning. Men jeg hadde aldri tilgitt han om han brukte vold eller utsatte barna for noe negativt. Andre har kanskje en høyere eller lavere terskel, utfra deres personlige holdninger. Men jeg er ganske sikker på at de færreste gir opp uten å kjempe.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg er så enig med alt du skriver...

 

Vet om en gruppe greie som dem har på Familievernkontoret her,for enslige mammaèr og pappaèr. Det heter : Sorgen det ikke sendes blomster til.

 

Og det er veldig sant. Jeg savnet faktisk støtte og trøst i forbindelse med bruddet. Ikke bare slike "trøstende" ord som Det går seg til vettu...

 

Skrevet

og det synes jeg er direkte usmakelig. Det er nok mange som gir opp litt for lett, når hverdagen har blitt grå.

Skrevet

godt sakt. det er for let å si at folk har gitt opp eller gått for lett.

Skrevet

Det er ingen som kan si det til et annet menneske uten at det er grobunn i å si det.

Statistikken sier at halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, og jeg tror ikke at alle de parene går fra hverandre på grunnlag av grove ting.

Mange er så sta at staheten forhindrer dem i å finne tilbake sammen igjen. Ingen av de to vil være den første til å si unnskyld, og begynne på nytt. Så finner de nye partnere med nye feil. Og sånn går ofte runddansen.

 

Folk gir opp for lett i arbeidslivet, hjemme og ellers generelt. Mange orker ikke ta opp kampen for å få det bedre. Og det er det mange mener når de sier det du tar opp, HI.

 

 

Skrevet

Jeg kjenner i hvertfall få, som har gitt opp bare pga en fastlåst enkeltsituasjon. De fleste prøver og prøver, gjerne i flere år, før de gir opp.

 

Så jeg henger meg på hi. Ikke dømm non før du har gått i skoa dems en stund.

Skrevet

northern mener da ikke at det _aldri_ er grunn til å dra?

At noen ikke forstår hva hun mente i det innlegget sitt er klart i mange av svarene. Dere må lese det en gang til.

Forstår ikke at dere ikke er enige i at det lønner seg å kjempe for familien sin når det er en fillesak ofte, som gjør at folk drar sin vei.

Hvis mannen deres i en periode har det veldig tøft på jobben, så kan det hende det går utover konen hans ei stund. Skal du dra fra han fordi han er blitt umulig å leve med? Eller hjelpe han gjennom en vanskelig tid?

Folk gir opp for lett. Jeg tror det er fordi vi har blitt verdens mest bortskjemte generasjon!

Skrevet

så se gjerne bort fra det hun har skrevet. Jeg er ute etter en diskusjon på generelt grunnlag.

Skrevet

Veldig enig med deg HI. De aller fleste av oss prøver. Saken er vel heller at mange prøver for lenge.

Og det er verre for barna som er oppe i dette!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...