Hvem prater man med for å bearbeide forrige sv,skap?

[Anonym bruker]

Jeg ble veldig dårlig med preeklamsi i forrige svangerskap, jeg tok keisersnitt da 12 uker før termin men var syk i 3 uker før det. Nå er jeg gravid på nytt og kjenner en slags angst som snører seg rundt brystet på meg når jeg tenker på den tida jeg var syk. Det gikk ett lys opp for meg i går at det er min egen sykdomstid som jeg må bearbeide, jeg har lenge trodd at det er sønnen min sitt 9 uker gamle sykehusopphold som var ille, men det gikk problemfritt. Det er sykdomsfølelsen fra forrige gang som presser seg på.

Nå har jeg forstått at jeg er nødt til å bearbeide dette på ett eller annet vis for å unngå at jeg går på en reall smell i løpet av svangerskapet eller fødselen. Men hvem i alle dager skal jeg prate med da? Er det terapeuter eller psykologer eller noen andre?

 

Jeg merker at jeg faktisk ikke gleder meg noe særlig over å være gravid, jeg bare gruer meg til våkennetter, og konstant amming og at hele livet dreier seg om spedbarn. Legger til at jeg virkelig ELSKET den tiden med førstemann. Men hvem prater jeg med for å få igjen gleden og fjernet angsten?

 

[Anonym bruker]

Du snakker med fastlegen din og får en henvisning til en psykolog. Du kan også forhøre deg med jordmor som du skal gå til, om de har en psykolog tilknyttet helsestasjonen/det kommunale tilbudet (De har det noen steder).

[Anonym bruker]

Ja jeg skjønner deg godt jeg. Hadde en tøff og fæl tid etter førstemann. Han kom en mnd før tiden, ammingen ble et rent h...., minimalt med søvn, livet "tatt" fra meg, masse krangling med samboeren, grining...huffameg. Jeg hatet hveert sekund og syntes dagene ble laaaaange og uutholdelige.

 

Han er 2 1/2 år nå og jeg er gravid igjen, litt over 6 mnd på vei. Jeg må si at jeg ofte gruer meg som en hund til babyen kommer ut. Ser for meg null søvn, amming som ikke funker, vræling, aldri hendene fri, aldri tid til en halv kopp kaffe, aldri til til å lese en side i et blad, aldri en tur på byen....argh. Bare ofre seg totalt og leke med rangler og koke tåteflasker.

 

Men sånn jeg kom ut av det var å ta kontakt med helsestasjonen, fastlegen, få sovemedisin, lykkepiller, psykolog og ikke minst skaffe meg barnevakt for å få avlastning. Har ikke familie som gidder å stille opp så det hjalp ikke akkurat på situasjonen.

 

Etterhvert som man får dreisen på ting, rutiner, barnet vokser, begynner å sove, man får kveldene tilbake og kan ha hendene fri til å gjøre andre ting enn babyting, barnet begynner i barnehage, man kan planlegge og faktisk gjennomføre en helgetur sammen med venninner eller kjæresten....ja da begynner livet å smile igjen.

 

Det blir faktisk bedre etterhvert, det er ikke tull, det er SANT!!!

 

Jeg er ferdig med sovepiller, lykkepiller, psykolog osv, men i tilfelle alt skulle komme tilbake skal jeg ikke være sen med å hive meg rundt etter hjelp.

 

For min del tror jeg mye kunne vært løst hvis jeg hadde hatt familie som stilte opp som barnevakt litt oftere enn en gang i året med sammenbitte tenner. Heldige de som har familie som stiller opp og sloss om å få passe barna deres. De aner ikke hvor heldige de er.

 

Lykke til!!!!!

 

[Anonym bruker]

En del fødeavdelinger har jordmor med videreutdanning i psykiatri. Dersom det finnes en slik nær deg, vil jeg tro det vil være en fin løsning siden hun har erfaring med gravide og fødende. LYKKE TIL!