Aldri noen som adopterer bort barna sine lenger? (langt)

[Anonym bruker]

Vi venter barn nr 3 - svært uplanlagt i det jeg ble gravid med "sikker" prevensjon. Likevel klarte jeg ikke ta abort. Vi har barn på bare 2 og 4 år og det passer særdeles dårlig med et til. Reaksjonene fra omgivelsene har vært voldsomme; vi har fått kommentarer i hytt og pine om at vi er fullstendig gale som velger å sette enda et barn til verden osv. Familien min har så og si kuttet kontakten med oss fordi de synes et uplanlagt barn bringer skam over familien. På jobben har jeg fått klar beskjed om at jeg ikke er velkommen tilbake etter permisjon nr 3.

 

Jeg har derfor gått inn i en svangerskapsdepresjon som jeg synes bare mørkner mer og mer. Jordmor og fastlege vet at jeg sliter, kroppen min verker og jeg orker ikke stort mer - likevel er det ingen som med et ord har turd å nevne at adopsjon er en løsning for oss. Jeg har ikke turd å spørre selv av redsel for at barnevernet skal ta de to vi allerede har. Jeg har prøvd å søke på nettet, men alt i forbindelse med adopsjon dreier seg jo om folk som vil adoptere et barn til seg, og ikke fra seg... Jeg har bare 4 uker igjen til termin, og føler at tiden begynner å bli knapp.

 

Noen som vet noe om hvordan man evnt går frem?

[Anonym bruker]

Er dere helt sikre på at dere ikke klarer et barn til?

Vet ikke helt hvem du skal kontakte altså. Men den biologiske moren til min far angrer seg som en hund på at hun adopterte bort han for ca. 40 år siden. Han fant henne og møtte henne av ren nysgjerrighet, men har kuttet så og si all kontakt fordi hun "spiser han opp". Hun vil ha masse kontakt, det vil ikke han. Hun ble glad men samtidig knust da han fikk vite at hun har et biologisk oldebarn "der ute" som hun ikke får ha kontakt med og ikke får tatt del i livene til pappa, meg og lillemann.

 

Lykke til med å gjøre et valg som er rett for dere

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Jeg forstår at du er i en vanskelig situasjon. Synes det er flott at du valgte og bære frem barnet ditt, selv om det ikke var planlagt.

I Norge er det rundt 10 barn hvert år som adopteres bort. Det er mange barnløse som vil bli overlykkelige over å kunne adoptere barnet ditt. Snakk med fastlegen din eller jordmoren din for hvem du kan kontakte for å starte adopsjonsprossen.

Men vær helt sikker på at det er dette du vil. Er det fødselsdepresjonen som gjør at du ikke orker tanken på flere barn eller er det press fra arbeidsgiver og familie?

Ta kontakt allerede i dag slik at prosessen kommer i gang raskt siden det bare er fire uker til termin. Barnevernet kan ikke ta fra deg de barna du har. Ved å adoptere bort dette barnet som du ikk vil klare å ta deg av på en tilfredsstillende måte viser du ansvar både for de barna du har og barnet i magen.

Lykke til med adopsjonsprosessen.

Varm klem til deg.

[Anonym bruker]

Adopsjon er noe stort og endelig. Hva med avlasningshjem for alle barna? Mange som har 3barn - og selv om jeg ikke kjenne historien din så vil jeg påsta at dette klarer dere. Kan ganske sikker si at man ikke kan adopterer bort barnet sitt når man er i en depresjon.

Jeg ville iallefall prøvd før jeg gav opp.

 

Kontakt en frivillighetsorganisasjon, les på www.home-start-norge.no,

spør Nav hva dere kan få av økonomisk hjelp. Men som sagt se om du kan få avlasningshjem. Noen ganger kan venner og familie være avlastningshjem.

 

Er adopsjon en avgjørelse du kan godta og akseptere også om noen år? Nå barna er større og dere har bedre råd?

[Anonym bruker]

du kan også orden med noen selv som kan ta vare på barnet ditt uten av det er en adopsjon.

[Anonym bruker]

En liten digresjon: Jobben din har ikke lov til å nekte deg å komme tilbake etter permisjon nr. 3!

 

Jeg tror ikke adopsjon er en god ide for deg. Du sier selv du har en depresjon: En dag kommer du ut av den, og da tror jeg du vil være glad for å ha alle de tre barna dine hos deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Ja, jeg har en depresjon og klarer ikke å se "klart", ser bare problemer. Føler meg så alene og uten nettverk, derfor er det tungt å gå gjennom dette alene. Spesielt tungt at familien "skammer" seg på mine vegne. Skulle tro vi levde på 1800-tallet...

 

Jeg vil nok egentlig ikke adoptere bort baby-gutt, nei. I går gikk jeg til og med å kjøpte en lyseblå sparkebukse som han skal bruke. Innerst inne gleder JEG meg til han kommer. Det er bare så vanskelig når omgivelsene er mot meg. Jeg blir så lett påvirket av andres meninger. Jobben kan ikke nekte meg å komme tilbake, nei. Men de kan indirekte "mobbe" meg bort er jeg redd...

 

Takk igjen for svar

 

HI

[Northernlights]

Hvis du har dårlig råd, og lite klær og utstyr, kan du få det gratis om du kontakter frelsesarmeen, eller sjekker FINN. Ser mange har gratis barneutstyr å gi bort.

Hadde du bodd her, har jeg tonnevis med babyklær til gutt som du kunne fått,.

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for omtanken:-)

 

Jeg har mye klær og utstyr etter de to første ungene. Mellombror er bare to år, så klærne er fremdeles brukbare. Det verste i situasjonen er ensomheten og at alle har så sterk tro på at jeg ikke takler å få tre.

 

HI

[Anonym bruker]

Vet du hva? Når jeg leser svarene du kommer med etterhvert, synes jeg det er veldig tydelig at det ikke er adopsjon du skal gå for. Jeg tror du innerst inne vil beholde barn nr. 3 og tenker på det med bortadoptering, fordi du opplever et sterkt press fra omgivelsene. Hvis du bestemmer deg for å beholde din lille babygutt, synes jeg du på en eller annen måte skal fortelle venner og familie hva du nesten holdt på å gjøre, men at kjærligheten til din lille baby vant! Kanskje de vil forstå litt mere? Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, håper jeg du tar et valg utfra DITT EGET HJERTE!