redd for å ryke på en skikkelig smell

[Anonym bruker]

jeg har bare lyst til å gråte hele tiden, føler jeg ikke klarer eller orker noen ting. går konstant med dårlig samvittinghet ovenfor min1 åring som går meg virkelig på nervene, noen ganger tenker jeg at hun hadde hatt det bedre uten meg, føler jeg ikke orker å ta meg av henne til tider. har 10 uker igjen til termin og tenker mye på hvordan dette skal gå, er livredd for at jeg holder på å få skikklelig derprisjoner... har aldri vært derpresiv før, jeg har jo faktisk et fantastisk liv og familie, bare klarer ikke å se det sån ting er nå.....

 

til dere som har greie på dette, hva er det som skjer med meg? er det bare det at jeg er utslitt og hormon freak eller er det en begynnelse på fødselsdepresjoner??? uff trenger virkelig hjelp før jeg ryker på en skikkelig smell:(

[Anonym bruker]

Det jeg tror som er hovedmomentet her er din sønn på 1 år som du går med konstant dårlig samvittighet for (noe som jeg kan forstå). Og du du er i tillegg sliten, og føler kanskje at du ikke helt har kontrollen/riktig grep på situasjonen mer. Jeg råder deg/dere (involver partneren din!) til å kontakte et støtteapparat, feks en lege dere stoler på, psykolog, (prøv å få henvisning fra lege til en psykolog, og ai at det må være en psykolog med peiling på fødesldepresjoner o.l).

 

Jeg kan ikke svare på hva det er med deg, men jeg følte det likt som deg først, og så bøe det verre og verre for min del. Fikk konstantert sv.skapsdepresjoner, og går jevnlig til psykolog, lege pluss at jeg behandles med medisiner (anti-deps. og sovemedisiner). Det er tungt nå, men jeg ser lyset i enden av tunnellen, og skal jobbe meg framover.

 

Siden du fortsatt har 10 uker igjen til terminen, bær du ta kontakt med noen nå for å forebygge at du faller rett ned i kjelleren!! Det er jo nå mot slutten du virkelig trenger støtte, troa på deg selv, oppmuntringer, positive følelser, glede.. Jeg kan garantere deg at hvis du søker hjelp nå, og forteller din lege det du skrev her inne, så tar han deg alvorlig. Og skulle ikke det skje (enkelte leger har drette ut hjernen sin til tider...), da bytter du lege og går et annet sted. Ha din partner med deg. Du vil trenge mye støtte hjelp, forståelse og gå til samtaler dersom du får en alvorlig grad av føds.depr.

Hadde ikke jeg fått hjelp og støtte under svangerskapet, ville jeg vært toalt vrak i dag.. selv om jeg er deprimert og lei meg/sliten/asosial, så er jeg hvertfall ikke bunnløs fortvila eller ødelagt. Jeg ser små løsninger, begynner å ane lyset der borte..

 

Jeg tror dette skal ordne seg for deg! Ikke ha masse dårlig samvitigghet - du er bare et menneske. Du kan ikke styre hormonene dine. Og uansett, så er du den beste mammaen for din sønn! (bare spør han *Mange klemmer til deg*

[Anonym bruker]

Hei HI, det er anonym over her som skriver igjen. Må bare føye til at jeg beklager at jeg har skrevet "din sønn" osv et par ganger. Har rett og slett oversett at du skriver "hun" og "henne" om 1-åringen din. Følte meg litt teit her nå.. Klem!

[Anonym bruker]

tusen takk for et kjempe svar fra deg... du fikk meg til å ta dette alvorlig.og jeg innså at nå måtte noe gjøres, er veldig dårlig til å ta tak i problemene mine og utsetter dem heller, noe som faktisk gjør ting værre.. nå har jeg tatt et tak i meg selv, ba gubben ta fri fra jobben og dro på langhelg tur bare lille bebyen i magen min og jeg, og vi har bare slappet av og kost oss, og blitt mye bedre kjent med hverandre faktisk:) min aller første tur alene siden det jeg kan huske, har nå kommet hjem med helt ny energi og masse glede. og det var så godt å se den lille familien min igjen.. håper ting blir bedre framover nå, og at det ikke faller inn i samme sporet igjen. hvertfall akkuratt nå føler jeg meg helt fantastisk, og det er faktisk litt din skyld... he he:)

[Anonym bruker]

og jeg glemte.... håper det går bra med deg, ønsker deg masse godt i livet ditt.

klem til deg også