Tror kanskje at..huff.. jeg ikke vil gifte meg likevel..

[Anonym bruker]

Og det gjør så vondt..Men jeg er faktisk usikker, tviler innimellom.. Er veldig glad i han, elsker han..Men av og til føler jeg at det er noe som mangler, noe som ikke stemmer helt mellom oss. Huff, vil bare gråte! Han er en utrolig person, men.. Ååå, blir gal av meg selv snart. Det er jo snakk om resten av livet.. Måtte bare få det ut, har ikke sagt noe til noen, og klumpen i magen bare vokser og vokser..

[Anonym bruker]

Heia!! jeg og føler det faktisk slik - så jeg er nok ikke så mye til hjelp dessverre!! Tenker av og til at noe mangler, han han har for mange feil jeg irriterer meg over. Han har veldig mange gode sider og, men han er veldig forskjellig fra meg - og det er avogtil såå vanskelig samt det fører til ekstra arbeid for meg!! Og føler at lidenskapen er borte, og jeg liker nærhet og kos mm... Avogtil føler jeg at jeg hadde hatt det bedre alene, men nå er det bare litt over en mnd til vi gifter oss, og jeg har ingen jeg har lyst til å dele dette med... Vi har jo baby sammen, vil jo det sak fungere... uff, vanskelig... alle har kjøpt seg kjole, alt er planlagt, alle gleder seg sånn, mine nieser skal alle være brudepiker....

ikke lett å utsette eller forandre på noe nå... Vil jo ikke bryte ut av forholdet heller... Kanskje vi bare har lkalde føtter?? lykke til )

[Anonym bruker]

Er dere forlovet og har planlagt bryllup? Kan det være litt bryllupsnerver? Skjønner godt at du synes dette er vanskelig, men du bør i alle fall ikke gjennomføre et bryllup hvis du er usikker. Du bør nok gå noen runder med deg selv og kanskje snakke med noen du har fortrolighet til, før du evt tar det opp med han. Har man problemer før man gifter seg, har man det også etterpå. Hvis det er noe dere mangler så vet du sikkert hva det går ut på. Husk at følelsene svinger opp og ned hele livet uansett, og innimellom kan vi vel alle føle at partneren går oss på litt på nervene.

 

Finnes det kanskje en måte dere kan finne tilbake til hverandre på? Hvis det er ekte vil følelsene ligge der et eller annet sted. Et forhold må jobbes med hele tiden, og man må gi og ta begge veier. Ikke alle ønsker å gifte seg heller, og kanskje du ikke passer til å være gift rett og slett?

 

Jeg har vært samboer med mannen jeg skal gifte meg med i ti år, og vet enda mer sikkert i dag enn for 8-10 år siden at det er han jeg vil dele resten av livet mitt med. Jeg føler stadig vekk at jeg blir litt nyforelsket i mannen min, og det mener jeg er et friskhetstegn på forholdet vårt. Det holder ikke å bare være gode venner, men man må også være gode elskere, samarbeidspartnere osv.

 

Håper du på en eller annen måte finner svaret du leter etter og at konsekvensene blir til det beste for dere begge to. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også ¨sånn!

Lurte på det virkelig var rett, om det hadde gått for fort.

Var ikke måte på alle grunner og tanker.

 

Men vi giftet oss..

Og når natta kom, og han var dritings.. vel - trenger ikke si at jeg tenkte mitt.

 

 

Men har ikke angret et sekund!

Han er virkelig den eneste for meg

Ekteskapet vårt er vel som alle andres - litt opp og litt ned, men er lykkelig sammen med ham

[Anonym bruker]

Hei anonym 11.43!

 

Ååå, da vet du akkurat hvordan jeg har det! Huff, trist for deg også, er lei på våre vegner..Her er det litt lenger til bryllupet vårt,men føler vi er i samme situasjon. Vi også har et barn sammen, og det var vell kanskje etter fødsel at ting begynte å endre seg. Er så vanskelig! Er jo så fryktelig glad i han, og han har så mange positive sider. føler meg grusom som sitter med disse tankene, men samtidig så kan jeg ikke benekte det jeg føler heller. Alle i familien vår også gleder seg, og synes det er stas.Nei, tror ikke jeg heller vil bryte ut av forholdet. Kanskje det bare er kalde føtter ja? Kan jeg spør om hvor lenge dere har vært sammen? Lykke til til deg også, klem fra HI.

[Anonym bruker]

Tusen takk for et fantastisk svar, det hjalp! Du satt ord på mye av det jeg tenkte. Vi har prøvd å prate litt, om hva vi kan gjøre for å få det bedre. (Selv om han synes alt er bra, merker han på meg at det er "noe") Jeg har bestemt meg for å prøve alt jeg kan fram til jul, prøve være bedre kjæreste, finne tilbake til "gnisten". Det går greit i en periode, men så kommer tankene igjen. Av og til er det slik at jeg bare vil være alene. Når han kommer bort til meg, unngår jeg han. Og han er så tålmodig og forståelesesfull, at han respekterer det. Nå tenker dere sikkert at jeg er en idiot som tviler på oss da, men det er liksom den lille tingen jeg ikke vet hva er, som mangler..Og det er så vondt! Han er nesten perfekt på alle punkter, og jeg føler meg som en bortskjemt 12 åring. Jeg føler samtidig at jeg ikke greier å gi han alt det han fortjener, av oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet. Likevel holder han ut med meg.. Men som sagt, jeg skal ta meg i nakken, og prøve så hardt jeg kan fram til jul.

 

Tenker sånn på barnet vårt også. Vil jo at hun skal få vokse opp med en mamma og pappa som er sammen. Men dersom vi ikke har det bra sammen, så vil jo hun merke det, eller? Og hva er best; gå i fra hverandre før hun blir stor, eller senere?

 

Alt er bare kaos i hodet mitt..

 

HI.

[Anonym bruker]

(Jeg svarte kl.11:52.)

 

Jeg tror du må tenke igjennom saker og ting her. Vil det f.eks. bli så mye bedre med en annen? Faller egentlig ikke vi alle litt inn i hverdagen litt for fort uansett hvem det er med? Dere er ikke nyforelsket lengre og dere har et barn sammen. Det å ha barn sammen er en livsomveltende situasjon, og man orker ikke like mye lengre og har en helt annen sosial hverdag. Derfor blir man tvunget til å se på hverandre med andre øyne når man blir foreldre. Dere er i et forhold og må samarbeide, men dere er også to enkeltinvider som trenger deres egen plass.

 

Har du følt sånn helt siden du fikk barn? For hvis du har det kan det være en slags fødselsdepresjon. Når det gjelder svar på hva som er best for ungen i forhold til å forlate hverandre så vil jeg helt klart si at det er når barnet er lite og ikke husker stort. Jeg har sett begge eksempler i nær omgangskrets og det er helt klart de minste ungene som har klart overgangen best. Men jeg synes samtidig det er altfor mange som gir opp så lett i dag, og ikke gir forholdet lov til å være i en nedgangsperiode en stund uten at det fører med seg skilsmisse. Dere har muligens fått denne nedgangsperioden på et tidpunkt som passer dårlig siden dere planlegger livets mest romantiske begivenhet og det ikke passer helt inn i følelsesbildet. Men jeg har også tro på at bryllupet kan være med på å gi dere den gnisten dere behøver for å finne høyden i forholdet igjen.

 

Jeg synes samboeren min har blitt mer sexy og jeg har blitt mer glad i han etter at vi fikk barn. Nå har vi det ulitmate kjærlighetsproduktet, og han er halvparten av den jeg er i et annet menneske. Han viser både gode og dårlige sider av seg selv hver dag, men når dagen er på hell og sola går ned er han den beste personen å krype inntil og elske uansett. Ingen andre kan kjenne mine svakheter og sterke sider bedre enn han, og han er den som elsker meg både med og uten sminke. Ingen andre kan ta plassen hans i livet mitt, og jeg er takknemlig for at han elsker meg for den jeg er.

 

Håper virkelig at dere klarer dere igjennom stormen og får gleden av å føle lykke ved å gifte dere med hverandre.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar igjen.

 

Nei, jeg tror kanskje ikke at det vil bli så mye bedre med en annen. Men det er ikke det som er problemet heller. Det er ikke slik at jeg sitter og tenker og ønsker at jeg hadde noe "bedre". Jeg tror faktisk ikke at det er noen stort bedre enn han. Men jeg føler liksom ikke at han er "rett" for meg, om du skjønner?

 

Når jeg tenker meg om, så begynte vell alt dette etter fødselen ja. Jeg har ikke følt meg deprimert, men tom for energi, sliten og lei. Har tenkt på dette med fødselsdeprisjon selv, eller lurt på om det bare kan være hormoner. Jeg føler jeg er helt monotom, at jeg sperrer ute alle følelsene. At det bare er den vesle som betyr noe. Jeg og samboer har prata mye om dette. Han sier at han gir og gir, men det virker som jeg nekter å ta i mot. Og jeg skjønner bare mindre og mindre av meg selv. Har aldri vært slik før!

 

Takk for at du orket å lese, og takk for mange gode svar. Jeg har heldigvis mange gode venninner å prate med, men jeg vil ikke at de skal bli lei maset mitt. Jeg skal gå et par omganger med meg selv, kanskje ringe fastlegen min og prate med han. Nok en gang, tusen takk!

[Anonym bruker]

Dersom du har tvil mener jeg at det er bedre å avvente med å gifte seg/planlegge bryllup. Det er tydelig at du har en del følelser som du må finne ut av før du er klar for å gå inn i ekteskapet. Jeg mener det er bedre å finne ut av dette før du gifter deg, enn etter at du har giftet deg og at det eventuelt resulterer i en skilsmisse med alt det fører med seg. Ta tiden til hjelp!Det er jo aldri for sent å gifte seg! Lykke til!

[MegOgSkjønningen]

Hei!

 

Sånn som du beskriver det med at det startet etter fødselen, vil jeg tro at det er stor sannsynlighet for at du har en fødselsdepresjon eller muligens en hormonforstyrrelse - begge deler er ganske vanlig etter en fødsel. Tom for energi, sliten og lei er naturligvis noe som kan komme for alle etter å ha fått et barn (det er til tider hardt arbeid), men det høres ut som om det er mer enn dette for deg. Nå vet jo jeg ikke hvor lenge det er siden fødsel men -

Vil på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din. Han/hun kan nok hjelpe deg - enten det nå er å ta noen prøver for å se om det er noe hormonellt, eller ved å snakke med deg/henvise til en psykolog el.

 

Vil bare ønske deg lykke til

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har svart meg her inne, dere er så flotte!

 

Skal ta kontakt med fastlegen ja. Jeg håper nesten på at det er noe hormonelt.. Stygt å si, men da kan jeg "skylde på det". Ellers har jeg begynt å lese litt, om hvordan tanker kan forføre deg. Ganske bra bok, men er enda en lang vei å gå.

 

Igjen, tusen takk!