Angrer du noengang på at du ble alene?

[Anonym bruker]

Jeg er millimeter fra å ta snippsekken og gå... Vi har to barn, men fungerer ikke sammen som par. Jeg er veldig glad i han, men han er mest opptatt av seg selv og nå har jeg gitt opp å tro at ting noengang vil bli bedre. Jeg er forbi "hva kommer folk til å tro, vi har jo nettopp fått en baby", jeg er forbi bekymringer om økonomien og jeg er følelsmessig klar for dette, tror jeg. Eneste bekymringen min er barna som ikke vil se sin far hver dag lenger. JEg gruer meg til å si dette til min eldste datter....

 

Så har jeg lest noen innlegg her om folk som angrer for at de ikke prøvde mer... og jeg er redd for å bli en av dem. Er det så mange som angrer eller er de fleste komfortable med alenetilværelsen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke gjort det samme igjen!!Og har man barn-da skal man jaggu prøve alt før en gir opp as!!

Vi prøvde alt vi da,men av spesielle grunner var det umulig å leve videre som et par..

[Anonym bruker]

det samme lurer jeg på. mange her inne som sier at de anger på at de ikke prøvde mer men at det kunne aldri gått med dem.hva var det som avgjorde at det var rett og gå da? jeg har prøvd mye og lenge føler jeg(flere år opp og ned)er ogdå kommet så langt at jeg bryr meg ikke om økonomi og folkesnakk på samme måte som før. men synes synd på mannen min og barna, og trist at vi ikke skal være den familien vi begge drømte om,hva om jeg angrer og det er for sent:(

[Anonym bruker]

Hmmm vanskelig...nå ble jeg forlatt, så jeg tok jo ikke dette valget selv. Eksen var utro, så da ble det sånn...men jeg var utrolig bitter på han lenge- sørget over det med at barne ikke kom til å vokse opp med begge sine foreldre-oppleve det å være en familie....

 

men etter som tiden har gått og man ser den andre i et annet lys så er jeg VELDIG glad for at jeg ikke lenger bor sammen med barnefar...for når jeg fikk han på avstand så innsåg jeg mye mer hvordan livet mitt hadde vert... så når det ble sånn er jeg faktisk glad for det....

 

Men dette var vel en avsporing på spm ditt....

 

Har du snakket med mannen din om det her- vert på familievernkontoret? Det må dere jo evt uansett om du velger å gå- kanskje det er det som skal til for å få fokus på forholdet- finne tilbake- eller evt finne ut at det riktige er å gå.

 

 

[Anonym bruker]

vært på parsamtale. gjort kjæreste ting. hadde det bra i tre uker også var det som om følelsene forsvant igjen:( er følelsene som mangler, er glad i han og vil han detbeste,han gjør alt for meg men vet ikke om det er nok,er enda ung,skal jeg leve slik resten av livet..

[Anonym bruker]

nei, jeg kan ikke si jeg angrer. Men så har jeg aldri opplevd det å være sammen etter at ungen ble født. Det ble slutt mens jeg gikk gravid, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det mye bedre alene enn om jeg skulle ha prøvd hardere for å få forholdet til å fungere. Tror innerst inne at alle vet om man skal bli eller ikke og kjenner seg selv og sin situasjon best. Men er så mange her inne som tror at mannfolk kan forandres og at man skulle prøvd hardere, men det er to parter som må endre seg da ikke kun den ene. Det er viktig at man setter pris på seg selv og ikke kun blir pga at man har unger sammen, såklart skal man ha prøvd alt for at foholdet skal fungere, men på et tidspunkt vet man om det er noe vits eller ikke. Dette er min mening da!

[Anonym bruker]

Vi ble først separert engang,han ville avslutte forholdet,men vi fant tilbake til hverandre da han ombestemte seg.

Så varte forholdet ett års tid til,før han igjen ville separeres... Så siden dette har vært hans valg kan jeg ikke "angre"... Men jeg bærer veldig nag til han for disse valgene hans,og att han skulle la ei ungjente på 19 år få ødelegge forholdet,og ikke minst ødelegge for barna våre!! For den tanken er verst. Att alt skader barna... Men dette er noe jeg tror vil blekne over tid? Bodd fra hverandre ett år nå. Barna våre er nå 9 år og 4 år. Håper iallefall for barna sin del att dette har gått bra,og ikke skadet dem på noen måte. Da er det vel opp til oss som mamma og pappa og gjøre dette best mulig for dem... Håper vi greier det best mulig...

Jeg trives alene,og ser frem til ett nytt forhold engang i tiden,så JEG "angrer" vel ikke sånn isolert sett for min egen del...

 

Hvis du skjønner hva jeg mener )

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Når jeg hører den sure stemmen og ser det gretne trynet til eksen min, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg tok snippsekken min og gikk for snart 9 år siden. Synes heller synd på hans nåværende samboer som må leve sammen med dette heller dårlige eksemplaret av slaget mannfolk.

 

Har klart meg utmerket, både følelsesmessig og økonomisk. Har aldri angret et sekund.

[Anonym bruker]

Uff, er dyster lesning blandt mange av dere. Har ofte lurt på hvorfor at skillsmisse % er så høy, men trur at det mye skyldes holdninger og forventninger......

Ja, likestillingen har begynt er her, også i hjemmet. Men eg trur at vi må smørre oss med en generasjon eller to til før at vi får desse "perfekte" mannfolka. Hva er det egentlig vi forventer ???? Bør ikke vi få et innblikk i hvilken mann vi velger å få barn med før vi blir gravid?

Eg har ingen tru på at menn endrer seg så mye pga. at en får barn, eller ikke. Om en mann endrer total oppførsel etter at en får barn så er det noe mer...... kansje oss kvinner som skyver de ut i kulden.....

Det er mange ting !!!! å tenke over....

Og, ja. Når en har valgt å få barn sammen så må en også velge å prøve veldig hardt.... familieterapi, alt...... og ja. det er 2 som har feil når et forhold ikke fungerer....

[Anonym bruker]

Det er lite smart å bli gravid når man er forelsket, det er min erfaring. Og når man er konstant kvalm, har en samboer som tvinger seg på deg seksuelt og har null forståelse for min manglende lyst... Og som i tillegg tvinger seg på deg når man har sydd femti sting etter totalraptur.. Ja, da forsvinner enhver følelse som dugg for solen.

 

Og når han i tillegg viser seg å være total umulig å samarbeide med. prøver å gi ham beskjeder og får beskjed om å "kjøsse ham i rævva" og at han kan overta omsorgen for barnet vårt hvis jeg i det hele tatt våger å ytre et ord om noe som helst, i ren psykologisk krigføring-stil.. Ja, da synes jeg faktisk det er greit at jeg har sterke meninger rundt dette.

 

Min far sa til meg at har man først fått barn sammen, så skal man være sammen resten av livet. Ikke FAEN! Det er mitt liv, mitt eneste liv faktisk. Og jeg gjør nok både meg selv og datteren min en tjeneste når vi ikke bor sammen med denne psykopaten.

 

Jeg angrer fortsatt ikke. KOmmer aldri til å gjøre det.

[Gjest marie-s]

Nei, angrer ikke i det hele tatt:-)

[Anonym bruker]

Jam angrer hver dag... på at jeg ikke har en "familie", men sammen med eksen hadde jeg heller ikke det. Så har det bedre sånn jeg har det nå