Hvordan unngå at barnet blir som sin far?

[Anonym bruker]

Jeg orker ingen dømmende svar i dag, men jeg trenger råd.

 

Faren til sønnen min er et veldig reservert menneske. Etterhvert som tiden har gått, har jeg oppdaget sider ved ham som jeg dessverre ikke liker. Det som er trist er at han tar etter sin egen far. Han har alltid sagt at "jeg skal aldri bli som min far!" men jeg ser jo det at det er akkurat det som skjer.

Dette har resultert i at vi ikke har noe samliv mer, noe som selvsagt er trist. Men jeg syns det er vanskelig.

Jeg vil ikke at min sønn skal bli slik.

Jeg vil ikke at min sønn skal ta kjæresten som som en selvfølge når den tid kommer, at han ikke skal vise henne kjærlighet og omsorg.

Jeg vil ikke at han skal hyle og skrike til sine nærmeste, og når han får barn så vil jeg IKKE at han skal se på det som en selvfølge at barnets mor tar seg av alt mens barnets far lever livets glade, ansvarsløse dager.

Jeg vil at han skal sette pris på de fine tingene i livet sitt. Jeg vil at han skal ta vare på de han er glad i, behandle mennesker med respekt. Jeg vil at han skal ta ansvar for situasjonene han setter seg i.

Dette er ting som faren hans (og farfaren) ikke har i seg tydeligvis.

 

Hva gjør man?

Hvordan unngår man sånne ting?

Jeg blir trist av å tenke på at min sønn skal bli slik.

[Anonym bruker]

Jeg vil nok anbefale skilsmisse....

[Anonym bruker]

Genene er dessverre ganske sterke, og gjør oss til de personene vi blir.

Men livet setter oss på mange valg, som også former oss.

 

Hvis DU har størst innvirkning på barnet, vil nok barnet bli mer lik deg.

Jobb hardt med det du tror på. Og gi det til barnet ditt.

 

 

[Anonym bruker]

Har du lært å lese?

 

"Dette har resultert i at vi ikke har noe samliv mer, noe som selvsagt er trist. Men jeg syns det er vanskelig."

 

 

HI.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er jo det jeg ønsker at jeg skal få til, men jeg syns det er vanskelig.

Er redd for å feile.

 

HI.

[Northernlights]

Som foreldre gjør vi det beste vi kan. Og vi kan nesten ikke gjøre mer enn det beste. Så hvis du som mamma gjør ALT du kan, og strekker deg så langt du kan for barnet på godt og vondt. Og oppdrar det beste du kan, og lærer på veien (ingen er utlært som mor), så har du iallefall gjort det beste du kan.

Og hva mer kan ei mor gjøre?

 

Når det gjelder mannen din, så er det virkelig ikke noe annet å anbefale enn enten å være alene, eller å dra igang med familieterapi.

[Anonym bruker]

Familieterapi går han ikke med på, så jeg kommer nok til å fortsette å være alene, dette går ikke mer.

 

Det gjør meg veldig trist dette her. Men som du sier, så er det ikke mer jeg kan gjøre enn å gjøre mitt beste. Lære ham å respektere andre mennesker, og være god mot alle.

Jeg ser allerede de samme hissige tendensene, men han er jo liten nå. Håper jeg kan klare å dempe det.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hvis du treffer en ny mann du velger å dele livet med, så sørg for at det er en mann du gjerne ser sønnen din blir lik.

 

Tror barn lærer mye av å se hvordan en mann behandler moren. Det trenger ikke være den ordentlige faren hans. Barn ser hvordan moren godtar å bli behandlet.

 

Ellers kan du lære han å ta ansvar for litt husarbeid o.l. At han lærer at kjøleskapet må vaskes, og at han likegjerne kan gjøre det som moren. Eller at han må støvesuge o.l. Da gjør du en fremtidig svigerdatter godt! Gutter som blir dullet og degget med av moren, og som ser at hun lar seg behandle som en dørmatte, finner seg en slik jente selv.

 

Og ellers lære han å snakke om følelser og ting som skjer, istedet for at han bare må holde ting innvendig. Klarer man ikke snakke om det som skjer innvendig gjør det at det er lettere å bli aggresiv fordi man aldri har lært noen annen form å uttrykke seg på.

 

Tror du blir å oppdra sønnen din flott, så reflektert som du allerede virker å være!!

[Anonym bruker]

Anonym 20.08, tusen tusen takk for et kjempefint svar.

Akkurat nå sitter jeg bare og gråter, har det helt grusomt for tiden. Alt går rett vest.

 

Men svaret ditt var kjempefint, det skal jeg ta med meg videre.

Takk.

 

HI.

[Dunder]

Jeg har ikke noen tro på at personligheten til folk ligger i genene. Vi er født med et temperament, men selve personligheten utvikler vi etterhvert. Opplevelsene våre og den behandlingen vi får av andre mennesker former oss.

 

Det viktigste du kan gjøre er å gi sønnen din en god barndom. En barndom hvor han føler seg trygg og elsket. De fleste mennesker som behendler andre dårlig, har selv blitt behandlet dårlig, gjerne i oppveksten.