HVA BØR EG GJØRE ?

[Anonym bruker]

Er på vei mot rettsak ang. samvær ? (er mann)

Kommer fra en forsåvidt liten plass, og min eks. har brukt mye tid på å sværte meg som person (med løgnhistorier ol.)

Hun lager vansker hele tiden vedr. samværsløsninger ol. Alt skal være på hennes betingelser..... Føler hele situasjonen som slitsom, og at hun bevist skal psyke meg ut til å gi opp.

Og ja, eg er faktisks iferd med å gjøre det. Er bare så tom for krefter og ser ingen løsning på at vi kan sammarbeide nok i framtiden som gjør det mulig med en 50% løsning eller 60%?

Har mest lyst å gi opp nå, og flytte til en større by?

Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Det du ikke skal gjøre, er å gi opp.

 

Du må stå på, gi henne det inntrykket av at du er ikke den som gir opp så lett.

 

Ikke glem at du har dine rettigheter også.

 

Stå på!!!

[Anonym bruker]

Og disse løgnhistoriene hennes....kan hun bevise noe av det da? Tror neppe, siden det er bare løgn. Om du ber henne bevise det, så tror jeg ikke at hun kan svare på det.

[Anonym bruker]

Nei hun kan ikke bevise noe ting. Men det hjelper lite når hun går rundt å forteller at slik er det..... liten plass, og føler meg som en bossekk for tiden....

 

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hva jeg skal si, for har aldri vært i denne situasjonen før. Men du skal hvertfall ikke gi opp. Gi henne noe å sloss mot.

 

 

[Anonym bruker]

Gavner det barnet at dere har så store konflikter, og er på vei mot rettssak?

 

Tror nok ikke det. Du kan forklare dette konfliktnivået med at mor er vanskelig osv osv. Men dette hjelper IKKE barnet.

 

Jeg forstår ditt ønske om å delta i barnets liv så mye som mulig, men realitetene er sånn at dere alle ikke bor under samme tak. Det får jo konsekvenser for alle også.

 

Og for å si det sånn; hadde bf her krevd 50/50(og fått det gjennom), så hadde han fått alt og jeg hadde blitt helgemamma. Grunnen er enkel; barnet har ikke godt av å "bo i bag", og alle mennesker(også barn av skilte foreldre) burde ha den grunnleggende retten å ha et hjem/en base.

 

Det betyr jo ikke at du gir opp ved å tenke hva som er best for barnet. Mor "vinner" ikke ved at du slapper av, barnet "vinner" ved at en av dere er voksen nok til å holde konfliktnivået lavest mulig:) Du og ikke minst barnet tjener ingenting på at du "stikker av". Mulig mor vil føle det som om hun vinner her og nå om du slapper av, men i det lange løp, så vinner du og barnet. Og det er vel det viktigste?

 

Og en ting er hva som står på papiret, en annen ting er hvordan en kan gjøre det i praksis. Får du og mor et godt samarbeid, så kan det jo være lettere å være fleksibel mtp samvær og slikt.

 

Jeg må si jeg aldri har vært helt i din situasjon, men kan tenke meg hvordan det kjennes. Her har jeg heller et ønske om at bf skal i hele tatt gidde å være med barna. Han er litt med eldste, men ikke med yngste(begge i skolealder). I starten så kjempet han for å ha eldste og truet med å overta omsorgen, dersom han ikke fikk viljen sin osv.Han ville ha en avtale som var etter hans lyst; kunne ringe dagen før det "passet" å ha ungen. Det fikk han jo ikke gjennom, da. Men etterhvert har det gått seg til. Dette ved at jeg har vært rolig og sluttet fort å ta opp kamper med ham.

 

Det er nok ikke lett for mor i din sak, heller. Har du tenkt på at det kan være det at hun føler seg truet av deg(vil "ta fra henne barnet"), som er årsaken til at du oppfatter henne som vanskelig? Hun beskytter seg(og barnet) nok med alt hun har tilgjengelig, og her er det mot deg.

 

Og en ting til;(dette er uten at jeg kjenner henne, eller deg, bare en tanke). Ting blir alltid oppfattet forskjellig, alt etter ståstedet til personene. Jeg har en barnefar som er "flink" å slenge med kjeften, frekke/stygge kommentarer. Det er meg det går ut over, og dermed husker jeg det. Han husker det ikke, for det er ikke han som blir såret av det.

[Anonym bruker]

Takk for innspillet.

Det er meget å tenke på. !

Men for at barna skal ha det bra så må eg også ha det bra. Og det er så mye ak. nå. PS! Eg har hele tiden vært bevist å ikke slenge dritt til henne eller om henne utad.

 

Men etter alt styret så føler eg at eg ikke har noen framtid her på stedet lenger. Finner ikke trivsel her lenger! (Det er her eg er oppvokst)

 

Har noen dager til før rettsmøte, så eg må ha bestemt meg før det. !

 

 

[Anonym bruker]

Jeg som svarte deg over her. Hva om du går for 30-40% til deg? På den måten får jo moren penger som enslig mor, dersom det er det som er hovedårsaken til vanskene, og barnet har en hovedbase. Du må kunne inngå kompromisser, og det betyr å kunne svelge litt kameler, også Vær litt fleksibel i forhandlingene, og gi mor noe. Da får du kanskje lettere noe selv:)

 

Og det er bra at du ikke sverter henne. Det er viktig på alle måter:)

 

Men som sagt; jeg er IKKE tilhenger av 50/50, for barnets del. Det er ikke lett, det der. En av foreldrene vil jo da ikke se barna like mye.

 

Men å flytte er vel ikke noen løsning? Da er du jo fysisk lenger borte fra barnet, og det er vel ikke det ideelle?

 

Folkesnakk og sladder gir seg den dagen de får nye ting å snakke om;)