Hjertet mitt blør......

[Anonym bruker]

for datteren min,som ikke har selvtillit og tro på seg selv.Hun vil så gjerne fullføre videregående,men tør ikke rekke opp hånden,be om hjelp,fremføre for klassen,gjøre prosjekter.Beholde jobben sin,for da må jo hun snakke med kundene.........

Må jo skryte da,hun er en vakker 19 åring. Ironisk nok trodde jeg i mange år at pene mennesker ikke hadde noen problemer og bare struttet av selvtillit.Men jammen tok jeg grundig feil,og best ser jeg det på mitt eget barn.

 

Er det noen som har noen gode råd,noen steder vi kan henvende oss??

Vil så gjerne at min datter skal ha det bra med seg selv.

Noen som kan hjelpe?

 

Da blir jeg veldig glad;-)

[Anonym bruker]

Så trist å lese. Håper virkelig det retter seg for henne ofte blir en jo litt bedre som voksen. Pene mennesker kan også ha det tøfft med selvbildet sitt, ja. Bekreftelse fra andre er ikke alltid nok. Og av og til er vi ganske slemme mot pene mennesker. Da jeg var yngere og på sjekkern pleide jeg ofte å bruke denne sjekke replikken; pene mennesker trenger også å høre at de er pene. Og du er virkelig kjempe kjekk. - selv om det er sleskt virket den fint. Jeg ville kanskje ha vurdert om hun kunne tjene litt på å gå til psykolog noen timer. En profesjonell med erfaring på området. Lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid å lese;-)

 

Håper også at det skal bli bra,men ønsker at hun fått skolegangen,mens hun var i noenlunde samme alder som de andre.Hadde jeg bare hatt en fasit og se etter...

 

[Anonym bruker]

Hei.

Høres ikek lett ut for datteren din, men dette kan hun faktisk komme over!

Kjenner en som var plaget med noe lignende, og han gikk på kurs hos Kirsten Flaten. Det halp! Ikke bare på det med å snakke i foramlinger (som han var livredd for, men måtte pga jobben), men også ellers. F.eks. bare det å mingle og gå bort og presentere seg for ukjente f.eks i selskaper el.lign. har han nå ingen problem med, noe som tidligere var veldig vanskelig og angstfylt.

Sjekk siden henne, kontakt henne, og meld jenta på ett av disse kursene.

 

http://sjenanse.no/

[Anonym bruker]

Hva med å snakke med lærerene hennes, la henne få ekstra hjelp på skolen. Selvsagt må hun ikke slutte på skolen fordi hun er usikker på seg selv. Bli med henne og hjelp henne med å snakke med læreren.

 

Hun bør jo også få profesjonell hjelp, tror jeg ville kontakte fastlegen hennes for å høre hvor hun kan henvende seg videre/få profesjonell hjelp. Dette er vel en type angst og det finnes det jo hjelp for.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er lærer på vgs og har maaange ungdommer som høres ut som du beskriver dattera di.. Det er trist og rart, for for oss rundt er det ofte vanskelig å se HVORFOR disse unge sliter. Mange er, som dattera di, vakre og talentfulle, har et godt hjem og en ok omgangskrets. Det er lettest å gjøre noe om en ser en klar årsak, men også i tilfellene der disse er mer diffuse, er det mye vi kan gjøre! Om jenta di går i en stor klasse, kan det faktisk hende lærerne hennes ikke egentlig er klar over hvor mye hun sliter. Det er så synd å si det, men samtidig veldig vanlig, at de stille elevene ikke får så mye oppmerksomhet som de som synes og høres godt. -det er seff feil, urettferdig, men nokså forståelig i en travel hverdag.. :-/

 

Så det første dere bør gjøre, er å gjøre lærerne oppmerksomme på problemene hennes. De har ofte mange forslag til hvordan hverdagen kan gjøres enklere, og disse avtalene lager elev og lærer sammen. Jeg har hatt elever som feks kan arbeide hjemme på dager som er ekstra vanskelige og tunge, men for at ikke dette skal gjøre angsten for klassen og skolehverdagen større (altså ved å unngå den), må en slik "hjemmedag" "kompenseres" med noe, feks en samtale med meg når eleven er tilbake på plass. Oppgaver etc må seff gjøres uansett, men dette er som regel ikke noe problem.

 

Jeg tvinger heller ingen til å framføre forann klassen. Noen lærere mener dette er lavere måloppnåelse, og trekker i karakter om foredrag etc gjøres for læreren alene, jeg gjør ikke det. Mot slutten av året opplever jeg at de fleste som sliter likevel våger å framføre for medelever, om ikke hele gruppa, så noen utvalgte.. Gradvishetens vei.. :-) Bittelitt press, men på en hensynsfull måte..

 

For noen elever er det heller ingen vits å presse på gruppearbeid. Ikke misforstå, - det ER mye god læring i å samarbeide, men for de elevene som gruer seg så fælt til disse øktene at de blir helt satt ut, er det ingen læring å hente, mener jeg. Spør lærerne hva de mener og hva dattera di ønsker. Kanskje hun kan få velge gruppemedlemmer på forhånd? Dette er superlett å gjøre diskret på forhånd. Poenget mitt er at læringsutbyttet hindres av overdreven angst for arbeidet, og da er poenget borte..

 

Jeg har av og til elever som blir så nervøse av prøvesituasjoner i klasserommet at jeg tilbyr dem egne rom til dette. De blir så opptatt av de andre rundt seg, hva de tenker om dem, hvor mye de skriver, og om de skriver mindre eller mer enn sidemannen, - er det feil uansett.. For å ta vekk litt av stresset er enerom en veeldig enkelt løsning.

 

Det finnes mange flere praktiske måter å tilrettelegge hverdagen på, men om de gjør noe med problemene på lang sikt er jeg mer usikker på. De kan hjelpe jenta di med å fullføre, men i tillegg bør hun jobbe med seg selv (ikke bare skolearbeidet :-) ) Skolerådgiveren er en god støttespiller, og han/hun henviser videre om det er nødvendig.

 

Men viktigst av alt er det jo at DU fortsetter å være den empatiske, omsorgsfulle moren du høres ut til å være.. :-) Lykke til!

[Anonym bruker]

Høres ut som meg dette.. Ikke at jeg er så fryktelig vakker da..

Om det var snakk om fremføringer, snakking i klassen ol. fikk jeg hjertebank, og ble nesten svimmel. Det er stor forskjell på lærerne, noen så at jeg ikke taklet det, og lot meg slippe. I de fagene dette var obligatorisk, unnlot jeg å møte opp når det var fremføringer. Snakket aldri med det til noen lærere da, men kom meg på denne måten gjennom videregående med gode karakterer tross litt skulking..

 

På universitetet var fremføringer sjeldent alene, de få gangene de var det, skulket jeg. Om det var fremføring sammen med en gruppe, fortalte jeg de at jeg hatet å fremføre, å tilbød meg å gjøre ekstra arbeid på forhånd, slik at det ble lettere for de andre å fremføre. Dette var aldri noe problem da de fleste studenter er mer forståelsesfulle enn lærere.

 

Så, idag er jeg ferdigutdannet med bachelorgrad, uten å ha fremført noe. Det er mulig! :-)

[Anonym bruker]

Huff... det er fryktelig hemmende å ikke fungere som " alle" andre. Og i den alderen.

Jeg har siden jeg ble tenåring slitt fryktelig med å fungere "normalt". Hoppet av skolen etter første år på vgs. begynte å jobbe men har aldri likt meg i forsamlinger. Var så frustrert for jeg ønsket ikke å ha det slik.

Nå er jeg snart 30 og etter å ha lest masse forskjellig literatur om selvutvikling og slikt så har jeg vokst masse.... tiden har jo også gjort sitt!!!!

 

Men den største lærdommen jeg har fått er så enkel som så:

GJØR ALT DET DU IKKE VÅGER!

 

Eksponerings terapi... utsetter man seg for ting en synes er skummelt, ubehagelig, uoverkommelig vil man etter hvert bli vant til det. Og det en er vant til er ikke skummelt, for det er trygt!

 

Jeg har en datter som er syv år og som jeg ser meg selv veldig igjen i.... hun jobber med dette ( men vet det ikke selv) hun kan si til meg : - mamma, i dag gruet jeg meg masse til å ......., for jeg kjente jo ikke den og den men så sa jeg bare til meg selv at dette klarer jeg.... og så klarte jeg det fint like vell. Så stålende og førnøyd!

 

Lykke til!