Ang. følelser for stebarn....

[Anonym bruker]

Er stemor til to fine jenter, som er hos oss på "normalt samvær". Vi har hele veien hatt mye trøbbel med biomor, hun nekter bl.a konsekvent å kommunisere med mannen min. Alt går gjennom barna.

 

Likevel har jeg klart å få et ok forhold til ungene, de er utrolig greie og snille, forholdene tatt i betraktning.

 

Men; jeg skal ærlig innrømme at jeg har det aller best når de ikke er her. Har det helt greit når de her også, men aller best har jeg det når det kun er mannen min, vårt felles barn og jeg. Da er jeg 100% lykkelig og virkelig nyter livet. Jeg har hele tiden tenkt på vårt hjem som oss tre, med jentene på besøk innimellom. Synes liksom det blir så kunstig å skulle si at vi er en familie på fem når vi kun er tre 80% av tiden.

 

Det er ikke slik at jeg gruer meg til de skal komme hit, men det er alltid godt når de drar. Blir ikke sur om de spør om å få være ekstra, det går helt greit, men det gleder meg ikke stort heller. Hvis dere skjønner hva jeg mener....

 

Er det flere som føler det slik, selv om dere egentlig har et helt ok forhold til stebarna?

 

Føler meg så slem noen ganger når jeg leser innlegg av typen "vi er en stor familie vi, selv om ikke alle bor her fast". Klarer ikke å tenke slik om unger som ikke er mine. Mulig det hadde vært annerledes om de hadde vært her oftere....

[Anonym bruker]

En klok sykepleier sa til meg da jeg var fortvilet over at mannen min ønsket at jeg skulle være like glad i stebarna mine som i mitt eget - noe jeg for øvrig mente var umulig å etterkomme: - Det er helt naturlig at du ikke er like glad i stebarna dine som i eget barn. Noe annet er naturstridig. Men du har en unik relasjon til hver av dem - en relasjon som vil utvikle seg og vokse over tid, og det er jo kjempeflott!

 

Gjett om det var godt å høre de ordene... )

[Anonym bruker]

Jeg har de samme følelsene som deg HI. Vårt lille gull har ei helt fantastisk storesøster og jeg ser på hennes som nettopp det. Alikevel er vår familie fullkommen når det kun er oss 3. Det betyr ikke at jeg mistrives når vi er 4, men veldig lykkelig når vi er 3.

 

Hyggelig at stedattern min kommer, men også deilig når hun drar. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet: tror disse følelsene er helt naturlige.

[Anonym bruker]

Signerer på denne!

 

Har sluttet å ha dårlig samvittighet for dette. Prøver å være en ressurs for mine stebarn og gjør alt for at de skal trives når de er hos oss. Men har det best når jeg er alene med samboer (og lille trille i magen :-)).

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier.

Jeg er stemor til to gutter, som vi har halve tia. Vi går bra overens, men kjenner selv at jeg sliter med han yngste på 7, uten å helt vite hvorfor.

Nå har vi et veldig anstrengt forhold til mor, noe guttene også vet veldig godt, og det kan godt hende det ligger litt der, mitt anstrengte forhold til den yngste,- han er den pratsomme og ærlige.

Føler meg veldig urettferdig men klarer ikke helt og gjøre noe med det, jeg vet jeg hele tiden blir sammenlignet i hans øyne, oppmot noen jeg misliker veldig sterkt.. og taper.. Dette er frustrerende å trist når jeg vet det jeg vet om mor og ting som skjer og sies når de er der.

 

Har bare kjent disse et års tid, og håper veldig det skal bli bedre etterhvert. ER mye som skjer i livet vårt for tia, mye negativt som ikke hjelpe på humøret, så det kan bare bli bedre.. håper jeg

[Anonym bruker]

Man blir aldri like gald i stebarn som i sine egne, sånn er det bare. Og det er klart man synes det er best å være med sin mann og felles barn, enn med hans barn fra før i tillegg. Dette er helt naturlig! Stebarn er og blir stebarn!

[Anonym bruker]

Følger deg veldig. Vi har guttene hans halvparten av tida, samt at mannen min har reisejobb sånn at vi nesten alltid har barna når han er heime, merker at det tærer veldig på, for i utgangspunktet så skulle vi ha ca en uke i mnd helt alene, men det blir det sjeldnere og sjeldnere noa av, samt at det og skjer at eg har dei aleine. Nå venter vi vårt første barn sammen og eg merker at jeg trenger tid uten hans barn og. Har eit heilt greitt forhold til dei, selv om han eldste på ni er veldig vanskelig til tider.

 

Er glad i guttene hans og, men føler noe helt annet for babyen i magen.

[Anonym bruker]

Jobben og stresset og alt det ekstra kan en jo greie med. Men fravær av glede og oppmuntring og tilfredstillelse det gjør jo livet tyngre.

[Anonym bruker]

godt å høre det er flere. er stemor til 3.. er greit å få dem på besøk, men er glad det er på "besøk":-)

 

stygt å tenkte slikt har jeg følt, men vet jo samtidig at det er naturlig.

[Anonym bruker]

Jeg tror mye av dette handler om hvordan man blir mottatt og behandlet av barnas foreldre, det være seg biomor eller biofar. Det er tross alt foreldrene som har ansvaret for at barna deres har det bra.

 

Det blir for enkelt og bare si at "det er jo bare et barn det er snakk om, som ikke har noe skyld i situasjonen". Klart dette er sant, men det er ikke slik normale folks følelsesliv fungerer. Blir man behandlet som dritt, vil det i de aller fleste tilfeller gå ut over ungene, selv om de ikke kan noe for at foreldrene ikke eier normal folkeskikk.

 

Det er kanskje på tide at vi legger ansvaret der det faktisk først og fremst hører hjemme, nemlig hos barnas FORELDRE. Så får vi steforeldre gjøre så godt vi kan, ut fra situasjonen.

 

Som mor er iallefall jeg redd for at mitt barn skal bli mislikt av folk som kanskje ikke har så mye til overs for meg. Derfor er jeg blitt ekstra påpasselig nå etter at jeg fikk barn, med å holde en god tone med folk jeg vet barna mine kommer til å omgås. Ikke det at jeg var spesielt frekk tidligere, men dere skjønner nok hva jeg mener

[Anonym bruker]

Jeg har tidligere vært au-pair, og bodde jo da med barna jeg tok meg av i 2 år. Jeg kan ikke si at jeg elsket disse barna, ikke har jeg savnet dem heller. Nå er dette lenge siden, og av og til tenker jeg på dem, de er blitt store nå, lurer på hvordan det går med dem.

Jeg har også bodd sammen med en venninne og hennes barn i en periode da jeg studerte. Jeg har fremdeles kontakt med dette barnet, som nå er tenåring, det er alltid koselig å være sammen med han, vi har hatt mye sammen, og trives god i sammen. Jeg er glad i han, men jeg savner han ikke, om jeg ikke ser ha på et halvt år.

Det er samme med stebarna, tror nok ikke hjertet mitt hadde skreket etter dem om de flyttet til Finnmark, eller om det ble slutt mellom meg og faren. Det er jo mye stress og mas med unger, jeg foretrekker jo livet slik det er når de ikke er her, men det er da greit når de kommer, men ikke noe jeg gleder meg til. Dessuten er jeg lei av at de kommer inn i hjemmet vårt og spionerer og rapporterer tilbake til sin mor om alt mulig vi foretar oss.

 

For meg er de fremmede barn jeg bor sammen med, på lik linje med andre fremmede barn jeg har bodd sammen med. Tantebarna mine er jeg gad i på en helt annen måte. De er også fremmede barn, men vi deler blod? Muligens er det forskjellen?

 

Men mine barn de stiller helt i en klasse for seg. Greier ikke gå en dag uten dem, og gleder meg til å hente dem etter jobb, kose oss sammen og lage middag til deres far, min kjære. Spille spill, kose, se dem leke, skille dem når de slåss, kjøpe små gaver til dem. Vekke dem om morningen når de er varme etter under dyna, og trøtte og sutrer inntil meg og ikke vil stå opp. Liten hånd i min, alt er kos :-)