et dikt til ettertanke

[Gjest]

Bønn om et bedre liv!

Jeg var en gang et lite nøste,

 

som alle brydde seg om.

 

Nå er jeg voksen og lever ute,

 

og matskåla den er tom.

 

 

 

 

Familien som jeg bodde hos,

 

bryr seg ikke lenger om meg.

 

De tenker bare sitt eget beste,

 

og én dag, så dro de sin vei.

 

 

 

Gadd ikke engang å ta meg med.

 

Syns jeg var blitt en plage.

 

Så nå bor jeg her, under et skur,

 

I enden av naboens hage.

 

 

 

Kjenner sulten gnager i tarmen.

 

Nesa har stygge sår.

 

Ørene mine er fulle av midd,

 

og labben er vond når jeg går.

 

 

 

Det er aller verst når vintern kommer,

 

med is, kulde og snø.

 

Jeg kjemper en desperat kamp,

 

og er ofte nær ved å dø.

 

 

 

Hvorfor vil ingen ha meg lenger,

 

nå som jeg har blitt stor?

 

Hva med dem som henta meg,

 

I kurven hos kattemor?

 

 

 

Hvorfor er jeg så lite verdt?

 

Kan noen fortelle meg det?

 

Jeg er jo et levende vesen,

 

som kan føle, tenke og se!

 

 

 

Er alle mennesker i denne verden,

 

Kyniske, fæle og rå?

 

At det faktisk finns noen unntak,

 

har jeg vanskelig for å forstå¿

 

 

 

Men innerst inne har jeg en drøm.

 

Og den drømmen handler om deg!

 

En elskverdig, snill dyrevenn,

 

som vil dele livet med meg!!

 

 

 

 

Hilsen hannkatten Tor (som en gang var en liten nusselig pelsdott som alle var glad i¿¿

 

[Northernlights]

Ja, det er mange Tom-katter der ute, dessverre.

 

Selv har vi 10 katter i 2.etg.

9 kattunger som ble født 1.juli, som jeg virkelig håper vi får gitt bort om noen få uker. Reddet livet til 2 av dem allerede, så de fortjener alle sammen å bli elsket og lekt med.

Og SÅ skal katta steriliseres!