Umoden samboer. Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke lett for tiden. Jeg føler jeg står i stampe og kommer ingen vei, hverken frem eller tilbake.

Jeg har en samboer som jeg elsker, og vi har det stort sett fint sammen. Han er en flink pappa, og koser seg med barnet.

Men problemet er at han er umoden. Han sa selv at han ikke var klar for å bli pappa, men skulle selvfølgelig stille opp.

Men han er likevel ikke "der". Han er fortsatt mest interessert i å være med kompisene. Om kvelden f.eks. og jeg sier at jeg gjerne vil ha ham hjemme, så sier han at han ser ikke poenget med å sitte hjemme med meg og kjede seg når han heller kan være med kompisene...

Vi skal reise på ferie som en familie, og han gleder seg ikke noe særlig, for han syns det er kjipt at han må bli sittende inne på kvelden når barnet er lagt. Det er ikke det han forbinder med ferie..

Jeg syns det hele er forferdelig trist. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Jeg orker ikke svar som "kast ham ut" osv. Det går ikke an å gi ham et ultimatum f.eks, for jeg vil jo egentlig ikke være uten ham. Vi har det bra, men han tar den friheten han har lyst på, så egentlig er jeg 24/7 barnevakt, og han gjør som han vil.

Jeg har tenkt noen ganger at jeg orker ikke mer, og at jeg sikkert får mer fri om vi heller har samvær, men så kommer tankene om å leve uten ham. Det vil jeg jo ikke. Jeg vil heller leve med ham på denne måten enn å ikke leve med ham. Og det er jo i grunnen litt trist.

 

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger, hvor jeg er blitt av.

Jeg spurte ham i går om det kom til å være annerledes om fem år, men det kunne han ikke svare på, for han har jo "mistet friheten sin" like mye om fem år...

[Anonym bruker]

høres ikke ut som et forhold jeg ville vært i - rett og slett....

[Anonym bruker]

 

Siden du ikke vet hvem du er lenger, så kanskje han har glemt det litt han også? Så du får slutte å være "barnevakt" for han, og gå ut å gjøre dine egne ting du også. Og om han ikke vil "bare sitte hjemme med deg og kjede seg" (for en utrolig respektløs ting å si!), så er det da ikke så mye kjekkere for deg å sitte alene hjemme med barnet? Så, det kan være greit å si fra at f.eks "På onsdager, er jeg opptatt, da skal jeg være hos venninner/trene/gå på språk kurs etc" Og om han ikke vil være hjemme da, får han heller ta med seg barnet sitt til kompisene, og om har drar allikevel, dra etter og lever barnet til han der han er. Høres ut som han trenger å få litt ansvar rett i fanget uten at noen er der og rydder opp etter han. Og du trenger litt tid til å "finne deg selv" igjenn, og når en får andre impulser utenifra enn barn og bleieskift så har en mer å snakke om når en skal ha familietid på kvelden sammen og det blir mindre "kjedlig" for dere begge.

I et forhold skal man ikke trenge å be om tillatelse for å gå ut å treffe venner, men man skal heller ikke bare ta det for gitt at den andre skal være "barnevakt". Det handler om respekt for både deg selv, partneren din og barnet deres.

 

Og når det gjelder hans holdning til ferie "han syns det er kjipt at han må bli sittende inne på kvelden når barnet er lagt. Det er ikke det han forbinder med ferie.." så har jeg bare en ting å si til han: Du Har Blitt Far, GET OVER IT!"

 

Fem år fram i tid har sikkert kompisene hans også begynnt å etablere seg, og de må også ta ansvar og være hjemme hos sine framtidige familier. Så med mindre dette er en gjeng med evige ungkarer, så vil nok de også tilbringe mer tid hjemme og mindre med samboeren din. Så problemet vil nok garantert være mindre om 5 år, selv om han "har mistet friheten sin like mye om 5 år".

Han får slutte å tenke så mye på hva han har mistet, og mer på hva han har fått, og det er nok du som må minne han på det om han ikke ser det selv deverre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for kjempefint svar anonym 12.53.

Flott at det fortsatt finnes noen som kan svare konstruktivt på en tråd.

Du har rett, han trenger mer ansvar. Vi snakket om det senest i går, at han har egentlig utrolig mye frihet, men det hjelper ikke.

 

I dag er jeg bare trist. Vi hadde planlagt en kveld sammen, men så ordnet det seg ikke med barnevakt. Så nå sitter jeg her alene mens han har gått for å gå på byn med kompiser. Jeg sa at jeg syns det var kjipt og trist, for jeg ville også ut. Og i tillegg var han med kompisene i går også, og jeg syns ikke det er rettferdig at han skal få begge dagene i helgen. Men det var ikke så nøye, han gikk uansett han.

Ikke vet jeg om han kommer tilbake i dag heller..

Jeg orker ikke ta det opp med ham i kveld for da ødelegger jeg bare kvelden hans. Men jeg kommer til å gi beskjed imorgen. Jeg orker ikke å ha det sånn som dette. Han tar meg som en selvfølge og behandler meg med null respekt til tider. Det er utrolig sårt.

 

HI.

[Anonym bruker]

 

Uff..Jeg vet akkurat hvordan du har det. Er så glad at den tiden er over...

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg hadde hvertfall en ekstremt umoden samboer. Han lovde å støtte meg hele veien, og selv om han var ute og festet hele tiden mens jeg gikk gravid, var jeg så naiv at jeg trodde det kom til å endre seg. Min samboer var ute opptil 3 dager i uken, røkte samtidig hasj og det nyttet ikke snakke til ham. Like lite går det an å snakke fornuft i din, så lenge han er som han er, dvs umoden. Du kan ikke endre ham, desverre, hverken med ord eller handlinger. Dette er noe han må gjøre selv.

 

Vårt forhold ble værre og værre. Jeg fikk aldri hjelp til noe, og han var kun med kompiser, og i ferier var han på gutteturer. Det hele endte i et vondt brudd 2 år senere, og jeg er så glad det hendte. Jeg kan si såppass, at da hadde han også vært utro, for jeg var jo ikke bra nok for hans umodne ego. Det var fortsatt ikke feige meg som tok initiativ til bruddet, men han. Da hadde vi vært sammen i 7 år. Han gjorde det, fordi jeg tok hevn for hans utroskap, og klinte med kompisen hans på en fest. Jeg angrer ikke en dag. Han oppførte seg rett og slett som et barn. En dritt mot meg var han.

 

Jeg vet det er vanskelig men tenk på hvordan du selv ønsker å ha det. Jeg kan si så mye som at det er bedre at du drar nå, og gir ham en lærepenge, og tid og mulighet til å savne deg, se hva han mister og mest sannsynlig(og forhåpentligvis for HANS del) oppdage at denne fritheten er vel ingenting, og at det som betyr noe er de som virkelig er viktige i livet. Det er så synd at det kun er erfaring som gjør at man vet dette. Jeg fikk utallige råd da jeg var i din situasjon, her inne. Jeg tok ikke et eneste et, enda jeg lovde flere at jeg skulle gjøre det. Den dag idag skjønner jeg, at det hele var noe jeg selv måtte erfare, og lære av.

 

Jeg er klokere idag.

 

Det er vondt for et barn jo større det blir med disse bruddene. Nå som han/hun er liten, har du sjangsen. Men er ikke dette noe du ønsker, må du bare holde ut. Jeg ville fortalt ham at du skal da vel ha din frihet like mye, og du er jo også frarøvet den. Tenker han ikke på det? Dere var jo sammen om dette vel???....Hvor gammel er barnet forresten? Ville tatt meg en real jentetur til syden jeg. Eller en skikkelig heidundrandes festhelg. Da hadde han kanskje sett en annen siden av deg. Så lenge du finner deg i alt, tror jeg ikke det blir bedre.... på en god del år......desverre..

 

Stor klem og lykke til!

[Anonym bruker]

hvor gamle er dere og hvor gammelt er barnet?

Minn mann var 26 da han ble far (jeg hadde også et barn fra tidligere forhold) Vi hadde ikke vært sammen så lenge så familielivet kom brått på han, han hadde vært vant til å gjøre som han ville.

Fra barnet var født gjorde jeg alt for at han skulle ha det bra( altså mannen min) slik han skulle få en myk overgang. Jeg tok barnet hver eneste dag og natt (gråt mye) jeg kjøpte inn alt utstyr, gjorde alt i huset pluss jeg hadde en 1.klassing som skulle følgest opp på skolen og jeg planla bryllupet vårt på den tiden, alene! Jeg var så forelsket og ville gjøre alt for at denne drømmeprinsen skulle synest familielivet var behagelig og hyggelig.

Da minsten var rundt 8 mnd fikk jeg et sammenbrudd og begynte å innse hvor dum jeg hadde vært. Hvor mye jeg hadde ofret for at han skulle ha det bra, jeg var fullstendig utslitt og det tok flere måneder før jeg kom meg igjen. Hadde ingen avlastning eller familie i nærheten.

Men etter dette bestemte jeg meg for at nå skulle det bli andre boller og jeg snakket ut med han om hvordan jeg følte ting.

Har også sett og fått vite hvordan moren behandlet og fortsatt behandler min mann, hun har gjort alt for han dullet med han hele livet, så det var jo helt naturlig for han at jeg ville gjøre det samme.

 

Dette ble litt langt og rotete, men det jeg vil fram til er :stå på kravene og at dele skal dele på både husarbeid og ungene og at han stiller opp for deg når du har behov. Gjør det før det går for lang tid. Vi har hatt mye problemer i forholdet etter jeg begynte å forvente mer av han når det gjelder å være en familie, samarbeide og finne gode løsninger sammen.

(skjønner hva du mener angående ferie, mannen min pleier ta med x-boksen så han kan spille på kveldene:/,blææ)

Men vi er fortsatt gift og ting har blitt bedre. Jeg tror ofte det tar litt lenger tid for menn å komme inn i pappa og familierollen enn det tar hos oss kvinner.

 

Lykke til, ikke finn deg i å bli behandlet som hushjelp!

[Anonym bruker]

Gi ham en smak av hans egen medisin. En kveld han har "planlagt" å dra ut, kommer du han i forkjøpet, pynt deg og stell deg opp etter alle kunstens regler. Avtal på forhånd med noen venninner at du SKAL ut den dagen der. Om venninnene dine ikke stiller opp.. Kan du dra på kino alene og ta deg en tur ut alene uansett..

 

Så når han driver å fixer seg på badet for å dra ut. Tar du på deg yttertøy og sier "hadet bra, stikker ut med jentene ikveld". Lukk igjen døren og bare gå.

Gjør det samme dagen etterpå og en gang midt i uka også. Vær gjerne ute til 4 på natta og kom sjanglenes hjem..

 

Fortell hvor ufattelig moro du har hatt det og at du er så glad for at det endelig er din tur til å gjøre som han har gjort det siste året med et stooooort smil på munnen din!!

 

Om han blir sur, lat som at du ikke forstår. Men når han tar tak i deg og prater med deg og vil at du skal roe deg ned litt og ikke fly så mye ute med venninner.. Så kan du ha en skikkelig samtale med han. Men for alt i verden, ikke innrøm der og da at du har gjort det på faen.

 

Du kan jo også investere i noe sexy undertøy og gøre deg ekstra fin for han en kveld. Sminke deg og fixe deg skikkelig sexy, gjøre noe unormalt med antrekket.. Tenne litt lys omkring og sette frem kama sutra. Si at du har lyst til å prøve noe i boken på han.. Men siden han skal ut kan du jo likesågreit droppe det. Få han til å avlyse og gi han en herlig kveld.

 

Bruk fantasien din og ikke gi deg. Om ingenting funker kan du jo si til han at han slipper å dra på ferie med deg. At du trenger en ferie fra han og barna. At du ikke føler at du egner deg for dette familielivet og at det var ikke slik du hadde sett for deg ting.

Kanskje du bare har lyst til å kunne gjøre som du selv vil når du selv vil akkurat som han gjør. Og at du kunne ønske han ville tatt litt ansvar iblant. Men siden han ikke vil det så finnes det vel en annen løsning..

 

Du må uansett bruke kvinnelist. Spill på sex, følelser, egoet hans og farsinstinktet hans.

 

[Anonym bruker]

Kunne vært gode tips, men ikke noe av det har fungert for oss altså.. Jeg var i samme situasjon som HI. Da jeg reiste fra dem, leverte han henne hos svigermor og drev med enda verre festing enn før. Jeg skulle prøve å få ham til å bli hjemme en kveld, shinet meg opp og laget i stand en romantisk kveld og det endte med sex - mens han så på klokka for han lurte på om han rakk en øl. Jeg har prøvd å drikke meg full og ikke komme hjem før morgenen etter, men da har han huset fullt av kamerater og driter i babyen. Jeg har også forsøkt å prate rolig med ham om det, men da fikk jeg høre at jeg prøver å styre livet hans, og at han er dumsnill som gidder å si i fra om at han skal gå. Han vil bare leve livet sitt som før, og tenker ingenting på oss som sitter hjemme. Her er det på tide med samlivsbrudd, for jeg orker ikke dette mer. Men etter mange år med slik oppførsel, er alle positive følelser forsvunnet, og det kan jeg tenke meg vil skje med HI også etter hvert.

[Amanda-]

det du må tenke på er barnet ditt. og så deg selv. du må stille deg selv noen spm.

 

han sier selv at han ikke vet hva han vil/ hva som skjer om 5 år.

 

vil du leve slik?

vil du at barnet ditt skal vokse opp slik?

ser du EGENTLIG en fremtid med han som en FAMILIE?

 

du MÅ stille han et ultimatum:

 

vist du tror at dette blir bedre av seg selv tar du feil. og vist ikke han vil prioritere familien før venner, så er han fakta ikke noe og sammle på...

tenker du at det vil bli bedre av seg selv må du stikke fingeren i jorden jente. hør på hva han sier til deg.???

hallo?? trenger du egentlig vite mer??

[Anonym bruker]

Det var gode og velmente tips anonym 19.14, og det kan kanskje fungere, men det gjorde det ikke for oss.

 

Jeg forsøkte det samme som anonym 19.21 og det endte opp med at han leverte den stakkars ungen til svigermor og hun ble sint.....på MEG!!!!!

 

Var alltid en selvfølge at han skulle ut,. Alltid.