ryggmargsbrokk og en stor sorg!

["mamma"]

uke på uke med super kvalme,kastet oppp ti ganger hver dag minst,og gledet meg til ul da dette var en posetiv ting i svangerskapet trodde jeg.Jeg var 19uker og skulle på ul. Jordmor kunne si med en gang at hun så noe feil på ryggmargen,hun sendte oss opp til en overlege som skulle ta en ul til for å sjekke,men når vi kom opp til han sa han at det ikke var noe vits da han så en stor skade i ryggmargen, på de ul bildene som var tatt. og sa det var ryggmargsbrokk hos fosteret. Vi skjønte ikke noe,jeg viste ikke hva det innebar,men skjønte at det var alvorlig.

jeg spurte han hva vi kunne vente oss når barnet ble født,da han sa at mange virvler var rammet,og det kunne medføre bla lammelse,hjerneskade,inkontinent for urin og avføring vannhode,smerter mm. de sa fosteret måtte operere dren fra hode til magen,og dette ville medføre oppfølging med ut og inn av sykehus. måtte også ha hud plantasjon til ryggen og evt andre komplikasjoner som kunne komme som de ikke kunne se etter fødsel eller under. hvis det i det hele tatt ville leve så lenge eller overleve fødselen.

 

de sendte oss til riksen,for kontroll dagen etter.på riksen,kunne de se hvor mange virvler som var rammet og hvor høyt de satt.jo høyere de satt jo mer lammet ville fosteret få. de øverste virvlene var rammet og det hadde stort vannhode,trkk inn i lillehjernen,som også gikk litt nedover i nakken. etter mange ul og samtaler bestemte vi at jeg skulle komme inn igjen på mandagen,da dette var fredag og føde barnet på mandagen. dette ble vår avgjørelse da legene anbefalte dette,når det var noen av de største skadene de hadde sett når det gjaldt ryggmargsbrokk. fødselen synes jeg gikk veldig bra det tok 8 timer og barnet vårt,ble en vakker gutt på 280g . (er veldig misfornøyd med ahus da de bare sendte oss av gårde etter info de ga oss,da vi kom til riksen tok de veldig gødt vare på oss,veldig fornøyd med de.)

 

etter noen uker fikk vi svar på fostervannsprøven,de kunne ikke se at det lå i genene,men at det kan bare skje uten noe svar på hvorfor. de ANBEFALER å ta foldsyre tabletter da dette forebygger 50% av ryggmargsbrokk(ta dette er dere snille!). jeg begynte på ti ganger så stor dose etter "renselses tiden" og ble gravid igjen etter litt over en mnd,er 7 uker nå,og super nervøs. selvom vi alltid vil tenke på gutten vår og savne han,så ønsket vi sterkt og bli gravid før oktober da min opprinnelige termin var

 

jeg hadde allid bestemt meg for at det jeg før det skal jeg klare å ta vare på,for det er ment sånn,men da man er i situsjonen,endrer det seg.

man ønsker ikke at sitt egen barn skal lide hvis man kan la de få fred og ro og bli passet på.

dette har vært en tøff tid da jeg mistet min mormor par dager før jeg fødte. har aldri skrevet inn sånn før så er sikkert litt klønete skrevet. hvis det er noen spørsmål så er det bare å spørre glad hvis jeg kan hjelpe.eller kanskje noen med samme opplevelse? (ps har fått fødeplass på riksen og oppfølging der,veldig fornøyd med det) klem litt nervøs "mamma"

["mamma"]

bare en liten historie hvis noen vil lese.

[shari_z]

Kondolerer med gutten deres! Jeg har selv ikke opplevd sen abort, men hadde en dødfødsel i uke 31. Jeg forstår veldig godt avgjørelsen dere tok i samråd med legene, men kan ikke forstå hvor vanskelig det måtte være!

 

Stor trøsteklem til deg, og lykke til videre med den nye svangerskapen.

["mamma"]

håper det går bra med dere. kondolerer så mye..kan ikke forstå hvor vanskelig det måtte være? selvfølgelig er det vanskelig å måtte ta bort et barn som er stort ønsket fordi den ikke ville klare seg, og hvis han hadde overlevd ville han hatt smerter gjennom livet,og andre "avik" ingen ønsker sitt barn det!! skjønner at du kan føle det urettferdig for du fikk ikke noen valg,men tror man skjønner det bedre hvis man er i situasjonen selv. venninnen min mistet da hun var 6,5mnd på vei, så skjønner deg godt hvis du føler det sånn.

men kan du ikke skjønne at det er en tung tid?

[shari_z]

Joda, jeg skjønner veldig godt det er en tung tid! Det jeg mente var at siden jeg ikke har vært i samme situasjonen som deg, så kan jeg umulig si at skjønner hvordan det var å ta den avgjørelsen - for det kan jeg nemlig ikke. Jeg kan tenke meg hvordan det var, men uten den erfaring selv så er min forståelse ikke som en annen som har gått gjennom det samme prosessen. (Muligens formulerer jeg meg feil her, norsk er ikke mitt morsmål, så beklager så mye hvis jeg skriver noe som gjør vondt for deg!)

 

Når jeg leser om andre som går gjennom en dødfødsel, og særlig av samme grunnene som meg, så forstår jeg hvordan de har det. Jeg forstår hvor innmari vondt det er for alle som har mistet et barn de ønsket, uansett hva grunnen er.

 

Din historie var så rørende at jeg måtte bare skrive til deg, selv om jeg ikke har vært gjennom det samme selv - men vi har begge to mistet et barn vi ønsket oss veldig. Bare at jeg ikke fikk noe valg i det, mens du måtte ta et valg - og det synes jeg måtte være forferdelig tung, selv om det var det beste valget for gutten din.

 

Igjen, jeg beklager så mye hvis jeg har såret deg, det var ikke meningen i det hele tatt.

 

Klem