Noen med erfaring fra setefødsel?

[hønsemor]

Da tenker jeg vaginal fødsel. Jenta mi ligger foreløpig med rumpa ned og det virker som om hun koser seg sånn:) Jeg er 36 uker på vei og mange sier til meg at de regner med hun kan snu seg fremdeles og at jeg ikke skal tenke så mye på det. Tenker likevel jeg.

 

Lurer på om det er noen her med erfaring fra setefødsel. Hvordan var fødselen og ikke minst: revnet dere mye? Var det foresten vanskelig å få ut hodet til slutt?

 

Håper noen kan svare for jeg tenker mye på dette.

[hønsemor]

Ingen?

[Gjest]

Med første man kom hodet først, med nr to kom stumpen først. For å sammenligne de to fødslene var setefødselen den minst smertefulle og raskeste fødselen.

 

Med nr 1 ønsket jeg ikke medikamenter som smertestillende så da hadde jeg bare akupunktur for å stresse ned. Da kjente jeg utrolig godt når hodet stanget i åpningen og jeg revnet masse. Men hun kom da ut

 

Med nr 2 ble det uopdaget haste setefødsel. Uten at jeg ble informert satte de pudendal bedøvelse (og godt var det, for jeg har sprøyte skrekk) Men det førte til at jeg knapt kjente press riene da de sto på for fult.... det var rart. Og enda bedre kjente jeg minimalt av smerte da han kom ut.... skjønnte jo i ettertid at det var pga bedøvelsen. Helt fantastisk!

Gutten var 1 kg og 3 cm større en førsteman og alike vell revnet jeg ingenting.

 

Hadde det ikke vært for at jeg er så pysete med sprøyter hadde jeg nok bedt om samme bedøvelse denne gangen og......

 

Men husk.... de færreste fødsler er like.... håper du får en fin fødsels opplevelse!

 

[hønsemor]

Takk for svar! Håper jeg får det som deg da

[Santi og gjengen]

Hei, hadde en pannefødsel med førstemann, og den var mye verre enn setefødselen til andremann! Her følger en kort versjon av setefødselen:

Var skikkelig nervøs på forhånd når det gjelder setefødselen, spesielt med tanke på å få ut hodet. Men fødselen gikk fort, dukket opp på sykehuset med 10cm åpning, men vannet hadde ikke gått, så det var bare å ligge å vente fordi de ikke ville ta det siden de ville at fødselen skulle ordne seg selv. Men etter en stund, måtte de allikevel gjøre det, for vannet gikk ikke, og hun lå høyt oppe. Fikk pudentalblokkade (rakk ikke epidural som du er garantert ved setefødsler egentlig), og det hjalp. Da kroppen var født, ble jeg stresset fordi jeg på forhånd visste at nå hastet det med å få ut hodet. Selv etter pressrien var over, fortsatte jeg å presse, engstelig etter å få henne ut. Jordmor sa at jeg bare kunne slappe av. Jeg trengte ikke stresse. Hun knadde magen litt for å stimulere neste rie, og på neste ri, hjalp de hodet ut. (Et eller annet grep for å hjelpe setebarn ut)

Hadde på forhånd fått beskjed om at setebarn gjerne trenger litt oksygen når de kommer, og det første de gjorde var å løpe ut med henne. Men jeg visste jo at de kom til å gjøre det, så jeg var ikke redd. Var bare overlykkelig over at fødselen hadde gått så greit. (ferdig en time etter ankomst til sykehuset)

Ikke revnet jeg noe særlig i forhold til første gang heller. Og etter bare noen få minutter så kom de inn med henne igjen.

De kan ikke måle lengden på setebarn når de blir født i tillfelle hofteleddsdysplasi. Dette kan de ha selv om de blir født med keisersnitt, det har også med stilling i magen å gjøre.

Dette ligger i familien min, så jenta mi hadde dette, og måtte ha på seg en pute i fem måneder for å stabilisere hoftene.

Det hører med til historien at da jeg neste gang ble gravid, lå barnet i seteleie heeeele svangerskapet fram til en uke før termin. Da snudde hun seg plutselig! Og selv etter så lang tids seteleie, slapp hun unna hofteleddsdysplasien.

 

Har med andre ord positiv opplevelse av setefødsel, men også at de kan snu seg i siste øyeblikk.

 

Ønsker deg lykke til uansett hva som skjer, og husk at hvis det blir setefødsel, så blir du veldig godt tatt vare på under fødsel, og det er egen barnelege tilstede som passer på hele tiden. Jeg følte meg ihvertfall godt tilvaretatt.

Lykke til!

 

[Bamse&baby+spire*fødeklar*]

jeg har nok ikke noen erfaring, men vet at da mamma skulle føde meg, sa de at det kom til å bli setefødsel. Den natten snudde jeg meg, og kom med hodet først. Så alt kan skje:) lykke til uansett hvilken vei babyen kommer!

[hønsemor]

Godt å høre at det er noen som muntrer meg litt opp angående dette. Har begynt å tenke at nå får det bare gå som det går og at jeg får god oppfølging på sykehuset.

[Heaven har født::)]

Hei. jeg hadde setefødsel med forrige gullet mitt. Legger fødselshistorien min her,så kan du jo lese den om du vil:) Lykke til, uansett hva slags fødsel du får:)

 

VÅR FØDSELSHISTORIE,DA RENATHE KOM TIL VERDEN 22:19 31.08.2007

Et kvarter inn i 24 august,gikk endelig vannet mitt. Vi hadde nesten akkurat lagt oss da,og vært oppe siden klokka 5 om morgenen begge to,så vi var bagge litt trøtte. Sambon hadde rukket å sovne,da jeg dyttet i han å sa at ;nå renner det her. Han hoppet ut av sengen,vekte ungene og fikk de til å kle på seg,mens jeg ringte faren min som skulle hente ungene. Deretter ringte jeg føden å pratet med dem, og ble satt over til ambulansetjenesten. Vi hadde fått beskjed på forhånd at jeg skulle ligge om vannet gikk og bestille ambulanse, pga seteleie. Når jeg var ferdig i tlf,ålte jeg meg på ryggen fra soverommet til stua,og lå der å ventet på ambulansen. Så ringte tlf,de fant gaten men ikke huset. sambon ba dem slå på blålysa så han kunne se om han så de,men det gjorde han ikke. Ikke så rart igrunn,når de stod på et sted noen mil herfra,hehe. Riene startet ca halv ett,og kom med 5 min mellomrom,og innen ambulansen var her var de nedi 3 min. Sambon fikk beskjed om at de kom til å kjøre inn med blålys,og at han ikke skulle prøve å holde følge. Oppe på føden stod jordmor allerede klar på fødestua,ctg ble satt på meg og åpningen sjekket. Den var på 5 cm og det var 2 min mellom riene. Jm mente denne snuppa ville være ute før hun gikk av vakt kl 07.30. Fødebrevet mitt lå igjen hjemme på dataen,så jeg informerte henne kjapt om hvordan jeg ville ha det, ba om at de ikke skulle overlate sambon helt for seg selv under et eventuelt haste ks og tiden etterpå,pga han var litt redd for dette(hans første barn og aldri tatt i en så litan unge) og til slutt at jeg IKKE under noen omstendigheter ville ha smertestillende. Fødselslegen kom inn like etterpå,og jm informerte han om dette. Han var nok ikke helt enig i at jeg ikke skulle ha smertestillende siden dette ville bli setefødsel,mem godtok det når han så hvor sta jeg var på det. Sambon kom like etter dette,tydelig spent og med litt tårer i øynene. Jeg ba han prøve å sove litt,før det tok seg opp. Jeg fikk ikke stå opp pga at det var seteleie,så jeg lå nå der å bare titta på monitoren og snakket med sambo. De turte heller ikke å sette klyster på meg. Timene sneglet seg avsted,riene avtok litt og jeg ba jm sette drypp på meg,og det gjorde hun. Fødselslegen kom inn å undersøkte meg,og ga klarsignal til klyster og til at jeg kunne få stå opp å bevege meg, når klokka var halv åtte. Vi gikk en tur til kiosken og ut for å trekke friskluft, men nå kom riene så tett at vi måtte bare komme oss opp på føden igjen. Det hadde vært vaktskifte og jeg fikk ei ny jm,kjempekoselig svensk dame. Hun undersøkte meg og åpningen var på 7-8 cm. Pressriene begynte ikke så lenge etter dette,men åpningen var fortsatt ikke full. Det var ennå en liten kant der,og jm spurte om hun skulle hjelpe til med den kanten ved neste pressri. Jeg bare nikket ivrig,jeg ville bli ferdig. Var så sliten etter lite søvn hele svangerskapet gjennom og nå hadde jeg jo vært våken i over ett døgn. Ved neste pressri, prøvde hun å få den kanten over rumpa til nurket, men det tok noen forsøk før det gikk. Var ikke noe behagelig når hun gjorde det akkurat.... Ingen av oss har tall på hvor mange pressrier jeg hadde,men det ble mange for rumpa skled rett inn igjen hver gang. Jeg var helt utslitt. Jm overtalte meg til å ta litt lystgass å puste meg gjennom noen pressrier uten å presse,for at jeg skulle få samlet noen krefter. Stakkar sambo,stod ved siden av meg,holdt rundt meg og tårene silte på han.Det ble litt vel tøft for han å se hvor vondt jeg hadde og hvor sliten jeg var. Så begynte jeg å grine når jeg så at han hadde det så vondt.. En liten stund etterpå, når jeg hadde pustet meg gjnnon noen rier med lystgass så var jeg "helt drita", hogg tak i balla på han, strøk meg på magen og ba henne forte seg ut,for nå ville jeg ha meg litt Hehe, ble litt fliring da. Men ja,fødselslegen,to jordmødre til og barnepleier kom inn,og nå skulle jeg begynne å presse igjen. Kjente jeg hadde litt mer krefter nå,jeg kjente meg selv mellom bena og kjente at nå var det bare 3-4 cm før rumpa kom.Etter noen press til kjente jeg rumpa rett innenfor i åpningen og jeg kjente jeg det var like før jeg revnet og ba de klippe meg litt f... fort. etter noen pressrier sier sambo at : nå ser jeg henne og tårene hans renner enda mer, men nå med et stort smil rundt munnen. Legen og jordmødrene diskuterte noe seg imellom men jeg fikk ikke med meg mer enn teknikken de skulle bruke når kroppen var ute. Ved neste press klarte jeg endelig å få vesla ut, og nå ble det fart i legen. Jeg fikk beskjed om å presse alt jeg bare kunne og jm kastet seg oppå magen min å brukte all sin kraft for å hjelpe til med å få hodet ut, mens legen dro i ungen. Det så helt forferdelig ut, men endelig var det over.Klokka 11.16 den 24 august,ble vår lille prinsesse født. Hun veide 3405 g og var 35 cm fra hodet til rumpe og 36 cm rundt hodet. Lykketårene og jubelen stod i taket for oss. Det ble en tøff fødsel,både for meg og pappa. Men jeg får skylde meg selv som nektet å ta smertestillende, men samtidig så vet jeg at jeg hadde gjort det samme igjen og igjen.Fødselslegen sa han hadde vært med på mange setefødsler,men dette var den fineste av alle. Moro! I ettertid har pappa fortalt at han syntes det var et helvete, det ble ikke noe god opplevelse for han desverre, men nå fikk han ikke akkurat oppleve en normal fødsel uten en haug med risikoer under den første fødselen han var med på heller. Men han er hvertfall den stolteste og flinkeste pappan jeg vet om. 1 time etter fødselen kom mine to andre barn og hilste på lillesøster,og 5 timer etter at vesla kom til verden, satte vi oss i bilen og dro hjem:) Denne uka har gått som en drøm,og Renathe er kjempesnill. Pappsen styrer og steller for at jeg og alle tre ungene skal ha det bra. Han står opp hver morgen, lager frokost og niste til ungene og sender de på skolen, og hjelper de med lekser osv når de kommer hjem. Ellers så står han på for meg og vesla hele dagen også. Jaja,da er vel tiden min her inne over, så da vil jeg ønske dere andre masse lykke til og takk for gode råd og svar på innlegg