Huff, fortvila...

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 25 år. Jeg har en samboer rundt samme alder og nylig fikk vi et barn. Noen dager før jeg fødte fant jeg ut hva samboeren min har drevet på med på internett. Han hadde lagt ut en profil på en sexdatingside hvor han bl.a. sa at han var singel, at han søkte ei jente for felles hygge, mailskriving og at hun helst burde bo i nærheten. Han hadde også utvekslet nakenbilder med et par. Jeg ble naturlig nok veldig fortvilet, sint, lei meg... Vi pratet en del om det i dagene etter. Han sa at han ikke visste hvorfor han hadde gjort det og at han ikke hadde til hensikt å møte noen. Jeg tror heller ikke han ville møtt noen, men jeg trodde jo heller ikke at han ville gjøre noe slikt i utgangspunktet. Jeg føler meg skikkelig stygg, lite verdt og rett og slett ikke bra nok siden han måtte på internett for å få litt spenning (eller hva det var han ville...). Dette skjedde jo også da jeg var høygravid så jeg føler meg ganske sviktet. Føler også at han sviktet barnet vårt, men jeg tror ikke han ser slik på det. Han har lovet å ikke gjøre det mer, i tillegg har jeg krevd å få fullt innsyn i internettbruken hans, han får ikke ut på fest alene etc. Noen ganger klarer jeg å glemme det som skjedde, mens andre ganger slår det meg skikkelig. Vi hadde det ganske bra i dagene etter fødselen også. Men nå som hverdagen har kommet litt tilbake begynner jeg å tenke på det igjen. Dette har også blitt som en elefant i rommet som ingen av oss prater om. Men noen ganger sprekker det for meg. Jeg vil gjerne at forholdet vårt skal bli som før, men jeg vet ikke hvordan vi skal få det til. Det er sikkert lurt å prate dette ihjel? Har dere andre tips til hva vi kan gjøre? Er det noen andre her som har opplevd noe lignende? Jeg vil gjerne fikse dette både for min og barnet sin del.

 

[Anonym bruker]

Jeg har bare erfart at det er umulig å leve sammen med en man ikke stoler på.. Og jeg vet godt at det ikke bare er å sette i gang å stole på ham igjen. Min mann skuffet meg gang på gang, lovet å skjerpe seg, jeg ble mer og mer mistroisk og stolte ikke på ham et minutt av dagen. Vi er fremdeles sammen, men forholdet er ikke som før. Vi har et barn på vei, så jeg vet ikke om jeg orker å forlate ham akkurat nå, men denne usikkerheten i forholdet er ikke noe å leve med... Så jeg vet akkurat hvordan du føler det. dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke tolerert dette, og jeg hadde aldri stolt på han igjen. Ergo hadde jeg gjort det slutt. Hva er viten med å være sammen med en man ikke stoler på??? Frihet til å gjøre ego ting i et forhold mener jeg er viktig, men dersom man ikke stoler på partneren synes jeg det er et bortkastet forhold.

[Anonym bruker]

Hadde det ikke vært for babyen vår hadde jeg nok dratt. Men nå er det plutselig ikke så enkelt lenger så jeg vil gjerne prøve å fikse det. HI