Kjære samboer.

[Anonym bruker]

Jeg er sikker super negativ. Sliten i utgangspunktet. Men det er liksom dette med å ikke bry seg. Stenge ting ute. Jeg merker akkurat det er vanskelig for meg. Det er tross alt en stor del av hverdagen min også.

Som andre jenter er jeg av natur kontrollerende. På godt og vondt.

Skulle ønske jeg klarte å gi litt mer slipp. Men det å ha to unger i hus som du har ansvaret for og styrer med er nesten uutholdelig. Jeg vet jeg irriterer meg over alt for mye. Fedre og mødre har forskjellige roller, og mødrerollen er så og si alltid den styrende part. Farsrollen er mer laid back. Jeg har ingen rolle, og da blir ting her veldig laid back og etter deres pipe. De får styre mye. Jeg syns det er ubeskrivelig vanskelig å ikke ha mer jeg skulle ha sagt enn det jeg har. Og det lille jeg sier tar du som kritikk. Det er så mye du gjør i forhold til de som irriterer meg. Tar jeg det opp blir det krangel. Tar jeg det ikke opp, renner det over for meg.Skulle ønske jeg kunne ta mer avstand og tenke at du får gjøre ting på den måten du vil, men det er en for stor del av forholdet våres og livet mitt til at jeg klarer det. Det er veldig mye dere tre den uka de er her. Jeg savner vår verden. En felles verden. Hadde det vært våre barn, så hadde det vært en slik verden. Nå er den bare delt annenhver uke.

Den nærheten jeg føler sammen med deg er spesiell. Inni meg føler jeg at du er den rette. Den ene for meg. Den helt spesielle. Men jeg føler det ikke så ofte når de er her. Jeg savner DEG! De er en større del av livet ditt enn jeg tror jeg takler.Og jeg takler så dårlig å bo sammen med to andres unger. Jeg klarer ikke være meg selv i mitt eget hjem engang. jeg er redd for å bli sittende fast i dette for alltid. Redd for å måtte leve i en annen kvinnes fotspor for alltid. Leve i dette huset dere har bodd i sammen. jeg vil ha et eget liv. Et liv som du og jeg former sammen. Akkurat nå føler jeg meg som en arabisk kvinne som må dele deg med flere koner.. Satt på spissen.

Jeg elsker deg. Håper jeg holder ut i dette, for jeg orker ikke tanken på å leve uten deg.

 

[*-*]

Akkurat de tingene der var jeg veldig redd for også da jeg flyttet sammen med min mann. Barna hos oss bor også 50/50, hvilket betyr at de bor fast sammen med meg, og at de ikke bare er på besøk innimellom. Min mann og jeg bestemte tidlig at vi ville forsøke å lage en felles familie vi fire, som besto av to voksne og to barn, ikke en far og hans to barn og så elskerinnen/au pair-en på siden. Jeg syns vi har lykkes ganske bra, men det er jo ikke veldig enkelt. Jeg har hatt mye alenetid med barna slik at jeg har fått et eget forhold til dem, og jeg har nok tatt mye mer ansvar for dem enn jeg hadde behøvd. Samtidig vil jeg ikke bo i et hjem der mannen kun har ansvaret for barna. Min mann respekterer at jeg får mene noe om og være med på å oppdra hans barn, eller det av oppdragelse og påvirkning som ligger implisitt i omsorg. Jeg begynte jo ikke veldig hardt, man må få et forhold til barna først, men stoler barna på at du er glad i dem så får du også lov til å sette grenser. Men de verste kampene, eller strenge ting, tar jeg ofte gjennom min mann fortsatt. Mitt og mine stebarns forhold er skjørere enn det til pappaen og barna, han må helst ta initiativet og så sin del av gnålinga om hverdagsting. men noen ting er man nødt til å få si fra om stemor, ellers blir man gæern. Og gærne stemødre er ikke gøy å ha i hus...

Jeg har alltid pratet mye med mine stebarn om hva de syns er vanskelig og ikke minst om hva jeg syns er vanskelig, og jeg syns vi har fått det ganske bra til. Men min mann og jeg har fortsatt problemer med rollefordelingen innimellom, og kanskje mest hvis vi er i nye situasjoner som vi ikke har vært igjennom før. på nye steder, med nye mennesker. Men sånn er det nå bare. Noe konflikter kunne sikkert vært unngått hvis jeg holdt meg mer på avstand, distanserte meg fra barna, men det er egentlig ikke noe alternativ for meg om jeg skal leve i denne familien. Samtidig må jeg forsøke å tenke på hva jeg ikke trenger å si fra om eller mene noe om heller, jeg blir nok fortere irritert på stebarna enn pappaen deres gjør. Og det må jeg jo forsøke å jobbe med. Det er ikke lett det der, å finne balansen mellom å involvere seg eller ikke. Vi har valgt å gjøre alt sammen som en familie, hvor de voksen er voksne og barn er barn. Men man blir sliten av det også som stemor, og det skal jo ikke gå utover barna. Man får heller kanskje trekke seg litt unna i blant i stedet for å bli irritert. Men på lik linje med at kvinner som blir sammen med menn med barn må vite at de tar barna å kjøpet, så må også menn med barn som får kjærste være innstilt på å dele barna sine og slippe et nytt menneske inn i familien!

 

Ja, litt vasete svar det her. Men jeg forstår deg. Og jeg syns heller ikke som du at det å stå på utsiden er noe alternativ når man bor fast med barn. Jeg syns min mann og jeg klarer det ganske bra og har glade og trygge barn som jeg er veldig glad i og har mitt eget forhold til. Men det er klart vi fortsatt, etter flere år, har runder i blant på de tingene du beskriver. Får trøste oss med at livet er ikke enkelt for noen:)