dere som har gått fra mannen fordi dere var lei

[Anonym bruker]

hvordan fikk dere det etterpå?

jeg har igrunn ingen ting å klage på men er lei og har sjeldent lyst på sex med mannen min. grusomt å ha det slik. men vet ikke hva jeg skal gjøre. tenker det er trist og være alene,oppløse familien,barna,osv osv.tror ingen vil ha meg,at jeg kommer til å angrer på at jeg gikk,sjalu på kommende ny dame til mannen,hvis jeg finner en ny så blir det samme leksa etter en stund..

noen innspill?

[ツWonderfull]

Tror man før eller siden blir lei i alle forhold og at det går opp og ned....

 

Jeg skal gå fra mannen fordi jeg er lei. Men jeg har noe å klage på da. En hel masse. Noe som ikke vil endre seg, fordi det er noe med personligheten hans, som han også ikke vil innse..derfor kan det ikke gjøres noe med det. Klarer ikke svelge flere kameler nå.

 

Så lenge du ikke har noe å klage på, så bli.

[Anonym bruker]

Kan ikke si jeg var lei på den måten du har det. men jeg var lei av at han alsri kom hjem etter jobb, lei av at han ikke kutta kontakten med det kvinnemennesket han er sammen med i dag. Jeg elsket han fremdeles da jeg kasta han ut, jeg angra en stund etterpå, for jeg trodde vi kunne ordne det. Men jeg har det bedre alene, det har jeg bevist. Klart det er sjalusi i bilde, jeg hater jo enda det kvinnemennesket, det var venninna mi, og han er sjalu på meg, og den mannen jeg har nå.....han vet om han, men ikke noe mer enn at jeg har funnet meg en.

Men om du er usikker, så ville jeg kanskje først ha prøvd famileterapi, det kan hjelpe, hjelper det ikke, så er det greit, men jeg ville ikke gitt opp med en gang...

[Anonym bruker]

kan du gi noen eksempler?

[Anonym bruker]

takk for svar. må prøve og overbevise meg selv om det. mannen er mye borte,tenker jeg ikke trenger han,han er aldri hjemme når jeg trenger han lell. og alle seksuelle følelser er borte. ligge i armkroken er greit,men kyssing eller noe mer enn det byr meg mange ganger imot.

skal jeg ha et fint familieliv hvor barna kan vokse opp i tryggheten av det.eller skal jeg bli alene kanskje møte en annen hvor jeg blir tiltrekt av men få dårlig råd og visshetn om at jeg har gjort barna mine til skilsmissebarn og sjalu over at eksen lever lykkelig med ny dame

blir så lei av meg selv!!

[ツWonderfull]

eksempler på hva jeg er lei av?

[Anonym bruker]

vært i familieterapi,akkurat det hjalp ikke,men vi fikk snakket sammen alene senere,ble litt bedre av det. men er dette med følelsene da:( hadde jeg bare kunnet slått de på! da hadde jeg hatt alt.. er bare de som mangler i forholdet..han er verdens snilleste.men sliter med meg selv. har vært slik opp og ned i flere år nå.

[Anonym bruker]

ingen flere som har gått fra hverandre? det jeg har lyst å høre er at det går over eller at en får det mye bedre alene. hehe ønsketenkning! vil gjerne høre flere erfaringer

[Anonym bruker]

Du verden, så utrolig likt vi har det. Hva skal til, hva skal jeg gjøre, skal jeg leve et liv i sølibat, drive "Familien AS"??

Kan en gå fra noen fordi en ikke lenger har seksuelle følelser for en? Men likevel trives som venner?

 

Jeg bare spør!?

 

Og som HI lurer også jeg på om hvordan livet etterpå et evt brudd vil bli....?

[Anonym bruker]

Så det er ikke bare meg som har det sånn da..Lurer på om jeg er for kravstor jeg. og om alle forhold blir sånn etter en stund. eller finnes det noen en får det bedre med og fortsatt har varme følelser for selv om en har vært sammen lenge. (har selvsagt gode følelser for mannen min, men ikke av den sorten jeg tenker på)

kanskje noen kan legge dette på skravle for å få flere innspill. de fleste er vel kanskje inne på aleneforumet men der kan jeg ikke være anonym noe jeg vil være i denne saken..

HI

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke bare du. Jeg lurer også på om det er meg det er noe galt med, jeg får jo ikke forholdene mine til å funke etter 4-6 år. Det er 4. gangen jeg opplever meg selv slik nå. Føler tomhet og fortvilelse, ting føles ikke rett lengre. Null lidenskap, null begjær - bare vennskap!

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra mannen min, for 3 år siden. Har samarbeidet godt omkring gutten vår. Feriet store dager sammen, ferie sammen o.l. Begge har datet andre, sex med andre. Og med hverandre.

 

Etterhvert som tiden har gått, har jeg kunnet se hans bra egenskaper, og mine mindre bra sider som jeg har kunnet jobbe med. Det så jeg ikke når vi var sammen, og jeg var dritlei alt.

 

Vi har hatt mange runder om å prøve å finne tilbake. Den ene ville prøve, den andre ville ikke, og fram og tilbake på det viset der. Begge har fått smaken på friheten og singlelivet. Den egoe siden, vi er blitt vant til å gjøre ting på vår egen måte.

 

Begge har det bra. Men jeg har begynt å få litt panikk på å måtte gå gjennom resten av livet alene.

 

Poenget er vel: Prøv å jobbe for forholdet. Etter et brudd så kan det være for sent! (og om det er bra eller ikke, er jo det vanskelige spørsmålet) Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Tror du må gå i deg selv!

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min X for 6 år siden. Vi hadde det greit sammen, men kun som venner under samme tak. (Et felles barn). Ingen lidenskap lenger. Vi hadde ingen felles interesser annet enn yrkesretning. Det var tøft å gå igjennom bruddet, all usikkerheten rundt de praktiske tingene var kanskje verst. Det var faktisk utrolig vondt å "gjøre opp" boet. Og jeg trodde ikke jeg skulle "knekke" så til de grader som jeg faktisk gjorde. Det var vanskelig å passe jobben sin, barnet, hverdagen, forhold til andre mennesker osv..

 

Jeg traff en ny ganske snart, og har vært skikkelig forelsket i han i de årene vi har hatt så langt. Vi venter nå barn nr 2 sammen. Jeg har ikke angret en dag på avgjørelsen. Jeg hadde utrolig mye ballast med meg inn i et nytt forhold, visste igrunn om alle fallgruvene og hvordan unngå dem.

 

Har du forresten forsøkt samlivskurs (eller boka) fra Prep (modum bad eller noe?). Der står det masse interessant dersom du ønsker å satse videre på mannen din. Uansett avgjørelse: Lykke til.

 

 

 

[chick28 blir trebarnsmamma=)]

Jeg gikk i fra eksen for snart 4 år siden og tok med meg sønnen vår.

Det fantes ikke noe annet enn vennskaplige følelser fra min side, som med tiden gikk over til likgyldighet.(da han ikke ville slippe taket)

Han mente vi skulle prøve og prøve og han "viste" at jeg hadde følelser for han enda.. Og han truet med å nekte meg sønnen vår osv.. Men alt var bare tomme ord.

Jeg pakket tingene mine og dro, jeg tenkte også tusen tanker før jeg dro.. om jeg ville bli sjalu om jeg ville angre osv..

Har aldri angret en dag, ikke et sekund. Jeg fikk det bedre og så gjorde sønnen vår. Jeg har nå ny mann og verdens beste kjæreste, som jeg også går lei av inni mellom men følelsen avå elske han viker aldri, og det gir meg svaret på om jeg skal gå kun fordi jeg er lei.. Og det skal jeg ikke!!!

Gjør det som føles best for deg, kan hende barna dina har det bedre som skillsmissebarn enn som barn i et følelsesløst forhold. Jeg har alltid sagt at den gang jeg får barn så skal de vokse opp i et hjem der følelser er lov!!

Lykke til og håper utfallet blir til ditt beste!!=)

[fumlis og skrikerungene]

Jeg gikk fra samboeren min for 3 mnd siden ca fordi jeg var lei alt. Han behandlet meg ikke bra, hadde et voldsomt temperament, uærlig... Og jeg innså etter nærmere 3 år at jeg ble et dårligere menneske av å bli i forholdet. (Har allerede fått hyggelige kommentarer om at jeg begynner å bli gamle meg igjen)

 

Men det skal sies at et brudd er ikke enkelt. Fra både min og hans side har vi klamret oss til at vi skal jo bli sammen igjen.. Jeg har fortsatt sterke følelser for han (Den som kan skjønne det)!!

 

Men i sommer så jeg at han fortsatt juger for meg.. (Kvinnehistorier), Han har rett og slett null respekt for meg!!! Så nå har jeg sagt klart i fra at jeg må gå videre;-) Og det har det bare kommet godt ut av. Nå fungerer vi kjempe bra som venner. Jeg er hos ham nå med barna... Vi har det kosligere enn vi har hatt det på leeeenge;-)

 

Akkurat som om når presset ble borte, slapper vi mye mer av begge to;-)

 

 

[Anonym bruker]

som anonym 23.15 er jeg redd for å føle det samme i alle forhold,at etter en stund så er jeg lei. i de andre forholdene jeg har hatt har jeg også ventet lenge før jeg gikk,men etter at avgjørelsen var tatt følte jeg meg fri. jeg "ble meg selv igjen" ikke en som hadde en rolle i et forhold. og angret på at jeg ikke hadde gjort det slutt tidligere. det er jeg redd for nå at jeg skal "kaste bort" år og så blir det slutt lell..

men ikke gøy å være seriemonogamist resten av livet heller da. vil ikke gå fra forhold til forhold hele livet. for å føle forelskelse. men savner å føle at jeg lever om du skjønner

[Anonym bruker]

hva var det som gjorde at du tok avgjørelsen om å gå,når visste du at det var over?

[Anonym bruker]

Det blir samme leksa etter en stund, ja. Man kan skille seg fra sin livsledsager, men man kan ikke skille seg fra seg selv.

[Anonym bruker]

den var dyp. kan du utbrodere den litt?

[Anonym bruker]

Det er vel ganske vanlig at den heftige forelskelsen går over og at sexlivet kan dabbe av. Er man fortsatt venner, betyr det at man har respekt og følelser ovenfor hverandre. Men enhver må jo bestemme seg for hva som er viktigst - et "godt" forhold, der man samarbeider, er venner, har det moro etc, eller et nytt spennende forhold med en ny mann.

 

Jeg følte meg også som en "seriemonogamist", dvs hadde et lengre forhold til en mann da jeg var 18-22, men brøt til slutt fordi tanken på sex var helt motbydelig, selv om jeg var steinglad i mannen. Ble umiddelbart sammen med en ny mann, der varte lidenskapen lengre, men så merket jeg at det samme begynte å skje (avsmak for sex) og jeg fikk PANIKK!! Tenkte "nei, jeg kan da ikke være slik resten av livet, skal følelsene alltid dø?". I dette siste forholdet var vi utrolig gode venner, og han behandlet meg alltid respektfullt, tok vare på meg, men var også en morsom og spennende fyr. Jeg ble værende, og det viste seg i mitt tilfelle at dette var en fase av forholdet som gikk over, dvs vi fikk det mye bedre igjen også seksuelt. Nå er vi gift med et lite barn, jeg elsker ham over alt på jord og er sjeleglad for at jeg ikke lot panikken min råde den gangen for 7 år siden.

 

Men hva som er rett for deg - det kan jeg dessverre ikke si. Håper det løser seg!!!!

[`nettemor..]

Jeg har gått fra min mann. Var lei i ett år før jeg torte å ta steget helt ut, da så jeg ikke annen utvei pga av problemer vi hadde, jeg hadde og han hadde.

Og, når sant skal sies: det er det beste valget jeg noen gang har tatt !

 

Jeg klarer meg kjempe bra, mye bedre uten han. Har funnet en nydelig mann, som er normal, med en fin familie.

 

Noen valg er vanskelig, noen er lett. Mitt motto er: Følg mage følelsen !